Havrettskonvensjonen av 1982 tar for seg alle sider ved bruken av havet. Noen av bestemmelsene som har fått størst praktisk betydning, er de som omhandler fiskerier og grensedragninger. Innføringen av 200 nautiske mil økonomiske soner har i ettertid blitt stående som det viktigste resultatet av konferansen. I egen økonomisk sone har kyststaten suverene rettigheter til å utnytte ressursene, levende som ikke-levende ressurser.
Prinsippet som i størst mulig grad ble forsøkt videreført i Havretts-konvensjonen, var retten til å ferdes fritt på havet. Omfanget på ferdselsretten er noe forskjelling, avhengig av hvilken sone ferdselen foregår. Det gjelder en rett for alle stater til uskyldig gjennomfart (innocent passage) i sjøterritoriet. I den økonomiske sonen og på det åpne hav gjelder en ferdselsfrihet. Kyststatens rett til å utøve myndighet over utenlandske flaggede fartøy (se flaggstat) er mest omfattende mens de befinner seg i sjøterritoriet, mens den er begrenset i den økonomiske sonen. På det åpne hav trenger kyststaten et særskilt rettsgrunnlag for å utøve myndighet. Et eksempel er retten til intervensjon ved trussel om oljeforurensing som følge av en ulykke. Konvensjonen inneholder også bestemmelser om skipsfart for øvrig, som sikkerhet til sjøs og tiltak for å forebygge forurensing og andre miljøskader fra skip.
Kyststatenes rett til tolv nautiske mil sjøterritorium ut fra kysten (beregnet fra grunnlinjen) ble også nedfelt i Havrettskonvensjonen; dette hadde allerede lenge vært gjeldende rett gjennom statspraksis.
Mens 1958 Konvensjonen om kontinentalsokkelen fastsatte yttergrensen for kontinentalsokkelen på grunnlag av dybde-, og utnyttelseskriterier, introduserte Havrettskonvensjonen nye kriterier for å fastsette yttergrensen. Alle stater har rett til 200 nautiske mils kontinentalsokkel, men den kan strekker lenger ut hvor geologiske og oseanografiske forhold tilsier dette. En ekspertkommisjon etablert under Havrettskonvensjonen vurderer dokumentasjon fra kyststaten for fastsettelsen av yttergrensen hvor den strekker seg utover 200 nautiske mil og gir anbefalinger for dens fastsettelse.
Havbunnen utenfor kontinentalsokkelen, det internasjonale havbunnsområdet, har status i Havrettskonvensjonen som «menneskehetens fellesarv». Etter vedtakelsen av 1958 konvensjonene oppstod det som følge av den teknologiske utviklingen behov for nye reguleringer. I tillegg var mange tidligere kolonier, nå uavhengige stater, bekymret for at det gjeldende regelverket ville favorisere de rike statene. Imidlertid ble bestemmelsene i Havrettskonvensjonen om retten til utnyttelse av ressursene på dyphavsbunnen, ikke godtatt av industrilandene (og særlig USA). Reforhandlingen av dette punktet i 1992–1993 resulterte i vedtakelsen av den første implementeringsavtalen til havrettskonvensjonen.
Dette førte at flere av disse land ratifiserte, og konvensjonen trådte i kraft i 1994 etter at 60 land hadde tiltrådt avtalen. Per oktober 2018 hadde 168 stater, deriblant Norge, ratifisert konvensjonen. USA har ennå ikke ratifisert.
I tillegg til økonomisk sone, regelverket for dyphavsområdet og plikten til å bevare og beskytte det marine miljø, er bestemmelsene om tvisteløsning en nyskapning. Statene er ikke bare forpliktet til å løse tvistene på fredelig måte. Dersom de ikke greier å løse tvister om forståelse eller anvendelsen av konvensjonen gjennom forhandlinger, kan de bringe tvisten inn for tvungen tvisteløsning. Det innebærer at en internasjonal domstol eller voldgiftsrett i siste omgang kan avsi dom i tvisten med rettlig bindende virkning for partene. Havretts-traktaten åpner for bruk av ulike tvisteløsningsorganer, som FNs internasjonale domstol, internasjonal voldgift eller Havrettsdomstolen, som ble etablert i Hamburg i 1996.
Deler av konvensjonen – som eksempelvis retten til uskyldig gjennomfart – er bare en nedskrivning av gjeldende sedvanerett, og er bindende uten ratifikasjon. Disse får derfor i stor utstrekning virkning også for stater som ikke er parter. I tillegg har en rekke av de nye delene av konvensjonen, som for eksempel retten til 200 nautiske mil økonomisk sone blitt en del alminnelig folkerett, som sedvanerett.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.