Havrett, felles betegnelse på de folkerettsregler som regulerer statenes myndighetsutøvelse på havet. Adgangen til å utøve myndighet (jurisdiksjon) varierer i de forskjellige områdene av havet. Man regner med følgende områder: havner og indre farvann, sjøterritoriet, forskjellige spesialsoner (tilstøtende soner, for eksempel tollsone, fiskerisone), kontinentalsokkelen, økonomisk sone, åpent hav (fritt hav), det internasjonale havbunnsområdet (se havbunnen).

Reglene har vært under stadig utvikling siden Hugo Grotius i 1609 slo fast prinsippet om havets frihet (Mare liberum, 'fritt hav'). Etter at reglene i århundrer hadde utviklet seg i statspraksis, ble de nedskrevet (kodifisert) i 1958 i de fire Genève-konvensjonene om havets folkerett (utarbeidet i regi av FN). Konvensjonene omfattet 1) territorialfarvann og tilstøtende soner, 2) det åpne hav, 3) fiskeri og 4) kontinentalsokkelen. Siden disse bare fikk begrenset oppslutning (Norge sluttet seg for eksempel bare til én, om kontinentalsokkelen) og siden den tekniske og merkantile utviklingen hadde skapt behov for nye løsninger, ble det av FNs tredje havrettskonferanse utarbeidet en ny havrettskonvensjon, som ble ferdigforhandlet i 1982 etter åtte års forhandlinger.

Havrettskonvensjonen av 1982 tar for seg alle sider ved bruk av havet, men bestemmelsene som i ettertid har fått størst praktisk betydning, er de som omhandler fiskerier og grensedragninger. Innføringen av 200 mils økonomiske soner har i ettertid blitt stående som det viktigste resultatet av konferansen. I egen økonomisk sone har kyststaten suverene rettigheter til utnyttelse av ressursene.

Prinsippet som i størst mulig grad ble forsøkt videreført i Havrettskonvensjonen, var retten til å ferdes fritt på havet. Retten til uskyldig gjennomfart (innocent passage) omfatter i hovedsak alle farvann. Konvensjonen gir også retningslinjer når det gjelder skipsfart for øvrig, som navigasjon og sikkerhet til sjøs.

Kyststatenes rett til 12 mils territorialfarvann ut fra kysten (grunnlinjen) ble også nedfelt i Havrettskonvensjonen; dette hadde allerede lenge vært gjeldende rett gjennom statspraksis.

Det oppstod snart behov for nye reguleringer i kjølvannet av den teknologiske utviklingen. Når det gjaldt Havrettskonvensjonens bestemmelser om utnyttelsen av ressursene på dyphavsbunnen, ble teksten fra 1982 ikke funnet akseptabel av industrilandene (og særlig USA). Reforhandlingen av dette punktet i avtalen i 1992–93 medførte at flere av disse land ratifiserte, og konvensjonen trådte i kraft i 1994 etter at 60 land hadde tiltrådt avtalen. Per 2012 hadde 164 stater, deriblant Norge, ratifisert konvensjonen. USA hadde per september 2016 ennå ikke ratifisert. De deler av konvensjonen som bare er en nedskrivning av gjeldende sedvanerett, er imidlertid bindende uten ratifikasjon, og får derfor i stor utstrekning virkning også for stater som ikke er parter.

I konvensjonen er det opprettet en egen havrettsdomstol, som ble etablert i Hamburg i 1996.

Fiskeressursene på det åpne hav ble gjenstand for en ny FN-konferanse 1993–95. En avtale ble forhandlet ferdig i 1995. Den trådte i kraft 11. desember 2001 (da 35 stater hadde ratifisert). Avtalen er (2005) ratifisert av 52 stater. Avtalen har gitt havretten en ny dimensjon i tråd med utviklingen i samfunnet for øvrig, der bærekraftig forvaltning av bestandene og føre var-prinsippet er grunnlaget for forvaltning av fiskeressursene. Videre har den satt en foreløpig stopp i utviklingen mot økt nasjonalisering av ressursene i havet til fordel for internasjonalt samarbeid om forvaltning av fellesressursene på åpent hav. Med denne avtalen har det også blitt større adgang for andre enn flaggstaten til å håndheve fiskerireguleringer overfor fartøy på det åpne hav.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.