Havrett er en felles betegnelse på de folkerettsregler som regulerer statenes rettigheter, plikter og myndighetsutøvelse på havet.

Adgangen til å utøve myndighet (jurisdiksjon) varierer i de forskjellige områdene av havet, også betegnet som maritime soner. Man regner med følgende soner: havner og indre farvann, sjøterritoriet, forskjellige spesialsoner (tilstøtende soner, for eksempel tollsone, fiskerisone), kontinentalsokkelen, økonomisk sone, åpne hav (fritt hav), det internasjonale havbunnsområdet (se havbunnen).

Havets folkerett

Reglene har vært under stadig utvikling siden Hugo Grotius i 1609 slo fast prinsippet om havets frihet (Mare liberum, 'fritt hav'). Etter at reglene i århundrer hadde utviklet seg i statspraksis, ble de nedskrevet (kodifisert) i 1958 i de fire Genève-konvensjonene om havets folkerett (utarbeidet i regi av FN).

Konvensjonene omfattet 1) territorialfarvann og tilstøtende soner, 2) det åpne hav, 3) fiskeri og 4) kontinentalsokkelen. Siden disse bare fikk begrenset oppslutning (Norge sluttet seg for eksempel bare til én, om kontinentalsokkelen) og siden den tekniske og merkantile utviklingen hadde skapt behov for nye løsninger, ble det av FNs tredje havrettskonferanse utarbeidet en ny havrettskonvensjon, som ble ferdigforhandlet i 1982 etter åtte års forhandlinger.

Havrettskonvensjonen av 1982

Havrettskonvensjonen av 1982 tar for seg alle sider ved bruken av havet. Noen av bestemmelsene som har fått størst praktisk betydning, er de som omhandler fiskerier og grensedragninger. Innføringen av 200 nautiske mil økonomiske soner har i ettertid blitt stående som det viktigste resultatet av konferansen. I egen økonomisk sone har kyststaten suverene rettigheter til å utnytte ressursene, levende som ikke-levende ressurser.

Prinsippet som i størst mulig grad ble forsøkt videreført i Havretts-konvensjonen, var retten til å ferdes fritt på havet. Omfanget på ferdselsretten er noe forskjelling, avhengig av hvilken sone ferdselen foregår. Det gjelder en rett for alle stater til uskyldig gjennomfart (innocent passage) i sjøterritoriet. I den økonomiske sonen og på det åpne hav gjelder en ferdselsfrihet. Kyststatens rett til å utøve myndighet over utenlandske flaggede fartøy (se flaggstat) er mest omfattende mens de befinner seg i sjøterritoriet, mens den er begrenset i den økonomiske sonen. På det åpne hav trenger kyststaten et særskilt rettsgrunnlag for å utøve myndighet. Et eksempel er retten til intervensjon ved trussel om oljeforurensing som følge av en ulykke. Konvensjonen inneholder også bestemmelser om skipsfart for øvrig, som sikkerhet til sjøs og tiltak for å forebygge forurensing og andre miljøskader fra skip.

Kyststatenes rett til tolv nautiske mil sjøterritorium ut fra kysten (beregnet fra grunnlinjen) ble også nedfelt i Havrettskonvensjonen; dette hadde allerede lenge vært gjeldende rett gjennom statspraksis.

Mens 1958 Konvensjonen om kontinentalsokkelen fastsatte yttergrensen for kontinentalsokkelen på grunnlag av dybde-, og utnyttelseskriterier, introduserte Havrettskonvensjonen nye kriterier for å fastsette yttergrensen. Alle stater har rett til 200 nautiske mils kontinentalsokkel, men den kan strekker lenger ut hvor geologiske og oseanografiske forhold tilsier dette. En ekspertkommisjon etablert under Havrettskonvensjonen vurderer dokumentasjon fra kyststaten for fastsettelsen av yttergrensen hvor den strekker seg utover 200 nautiske mil og gir anbefalinger for dens fastsettelse.

Havbunnen utenfor kontinentalsokkelen, det internasjonale havbunnsområdet, har status i Havrettskonvensjonen som «menneskehetens fellesarv». Etter vedtakelsen av 1958 konvensjonene oppstod det som følge av den teknologiske utviklingen behov for nye reguleringer. I tillegg var mange tidligere kolonier, nå uavhengige stater, bekymret for at det gjeldende regelverket ville favorisere de rike statene. Imidlertid ble bestemmelsene i Havrettskonvensjonen om retten til utnyttelse av ressursene på dyphavsbunnen, ikke godtatt av industrilandene (og særlig USA). Reforhandlingen av dette punktet i 1992–1993 resulterte i vedtakelsen av den første implementeringsavtalen til havrettskonvensjonen.

Dette førte at flere av disse land ratifiserte, og konvensjonen trådte i kraft i 1994 etter at 60 land hadde tiltrådt avtalen. Per oktober 2018 hadde 168 stater, deriblant Norge, ratifisert konvensjonen. USA har ennå ikke ratifisert.

I tillegg til økonomisk sone, regelverket for dyphavsområdet og plikten til å bevare og beskytte det marine miljø, er bestemmelsene om tvisteløsning en nyskapning. Statene er ikke bare forpliktet til å løse tvistene på fredelig måte. Dersom de ikke greier å løse tvister om forståelse eller anvendelsen av konvensjonen gjennom forhandlinger, kan de bringe tvisten inn for tvungen tvisteløsning. Det innebærer at en internasjonal domstol eller voldgiftsrett i siste omgang kan avsi dom i tvisten med rettlig bindende virkning for partene. Havretts-traktaten åpner for bruk av ulike tvisteløsningsorganer, som FNs internasjonale domstol, internasjonal voldgift eller Havrettsdomstolen, som ble etablert i Hamburg i 1996.

Deler av konvensjonen – som eksempelvis retten til uskyldig gjennomfart – er bare en nedskrivning av gjeldende sedvanerett, og er bindende uten ratifikasjon. Disse får derfor i stor utstrekning virkning også for stater som ikke er parter. I tillegg har en rekke av de nye delene av konvensjonen, som for eksempel retten til 200 nautiske mil økonomisk sone blitt en del alminnelig folkerett, som sedvanerett.

Fiskeressursene på det åpne hav

Etter etableringen av 200 nautiske mils økonomiske soner, flyttet endel av fjernfisket seg til tilstøtende områder av det åpne hav. Der ble det fisket på bestander som har utbredelse både i de økonomiske sonene og tilstøtende områder av det åpne hav. Dette gjaldt blant annet bestander av langtmigrerende arter som makrellstørje og vandrende fiskebestander som eksempelvis torskebestanden på Newfoundlandsbankene som forekom både innen og utenfor canadisk 200 mils sone.

Overfiske og uklare bestemmelser i Havretts-konvensjonen bidro til konflikter mellom kyststater og stater med fiskeriinteresser på det åpne hav. Som et av resultatene av FN konferansen om miljø og utvikling i Rio, ble det gjennomført en FN-konferanse om fiske på det åpne hav 1993–95. Den resulterte i den andre implementeringsavtale til Havrettskonvensjonen (FN-avtalen om fiske på det åpne hav) i 1995. Den trådte i kraft 11. desember 2001. Avtalen er ratifisert av 89 stater, inklusive EU (oktober 2018).

FN-avtalen om fiske på det åpne hav har gitt havretten en ny dimensjon, i tråd med internasjonal rettsutvikling etter vedtakelsen av Havrettskonvensjonen. Den inneholder miljøprinsipper som bærekraftig forvaltning av bestandene, vern av marint biologisk mangfold og føre-var-prinsippet. Med denne avtalen, er forvaltningen av levende marine ressurser blitt en tydeligere del av bevaring og forvaltning av det marine miljø. Videre har FN-avtalen satt en foreløpig stopp i utviklingen mot økt nasjonalisering av ressursene i havet til fordel for internasjonalt samarbeid om forvaltning av fellesressursene på åpent hav. Med denne avtalen har det også blitt større adgang for andre enn flaggstaten til å håndheve fiskerireguleringer overfor fartøy på det åpne hav.

Bevaring og bærekraftig bruk av biologisk mangfold i områder utenfor nasjonal jurisdiksjon

FNs Generalforsamling sammenkalte i 2018 en mellomstatlig konferanse for å utvikle en internasjonal bindende avtale under Havrettskonvensjonen om bevaring og bærekraftig bruk av biologisk mangfold i områder utenfor nasjonal jurisdiksjon. Områder utenfor nasjonal jurisdiksjon omfatter det åpne hav og det internasjonale havbunnsområdet. Forhandlingene som pågår (2020) omfatter fire hovedtemaer: marine genetiske ressurser og fordeling av fordelene av disse, områdebaserte tiltak (som eksempelvis marine verneområder), miljøkonsekvensanalyser, samt kapasitetsbygging og teknologioverføring.

Bakgrunnen for initiativet som kan føre til en tredje FN-avtale er at siden ingen stat har eksklusiv myndighet over områdene utenfor nasjonal jurisdiksjon, så er internasjonale regelverket for forvaltning av havområdene fragmentert. Ulike internasjonale institusjoner har ansvar for ulike sektorer og det er lite samordning. Forpliktelsene under Konvensjonen om biologisk mangfold innebærer en erkjennelse av behov for sterkere integrering og helhetlig forvaltning. Imidlertid er det uklarhet om hvordan den får anvendelse i områder utenfor nasjonal jurisdiksjon. Det var også en av motivene for å starte prosessen mot en ny avtale. Utviklingsland ønsket også at de marine genetiske ressursene på havbunnen får status som menneskehetens fellesarv, som er et av flere kontroversielle temaer på konferansen.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg