Havrett, felles betegnelse på de folkerettsregler som regulerer statenes rettigheter, plikter og myndighetsutøvelse på havet. Adgangen til å utøve myndighet (jurisdiksjon) varierer i de forskjellige områdene av havet, også betegnet som maritime soner. Man regner med følgende soner: havner og indre farvann, sjøterritoriet, forskjellige spesialsoner (tilstøtende soner, for eksempel tollsone, fiskerisone), kontinentalsokkelen, økonomisk sone, åpne hav (fritt hav), det internasjonale havbunnsområdet (se havbunnen).

Reglene har vært under stadig utvikling siden Hugo Grotius i 1609 slo fast prinsippet om havets frihet (Mare liberum, 'fritt hav'). Etter at reglene i århundrer hadde utviklet seg i statspraksis, ble de nedskrevet (kodifisert) i 1958 i de fire Genève-konvensjonene om havets folkerett (utarbeidet i regi av FN). Konvensjonene omfattet 1) territorialfarvann og tilstøtende soner, 2) det åpne hav, 3) fiskeri og 4) kontinentalsokkelen. Siden disse bare fikk begrenset oppslutning (Norge sluttet seg for eksempel bare til én, om kontinentalsokkelen) og siden den tekniske og merkantile utviklingen hadde skapt behov for nye løsninger, ble det av FNs tredje havrettskonferanse utarbeidet en ny havrettskonvensjon, som ble ferdigforhandlet i 1982 etter åtte års forhandlinger.

Havrettskonvensjonen av 1982 tar for seg alle sider ved bruken av havet. Noen av bestemmelsene som har fått størst praktisk betydning, er de som omhandler fiskerier og grensedragninger. Innføringen av 200 nautiske mil økonomiske soner har i ettertid blitt stående som det viktigste resultatet av konferansen. I egen økonomisk sone har kyststaten suverene rettigheter til å utnytte ressursene, levende som ikke-levende ressurser.

Prinsippet som i størst mulig grad ble forsøkt videreført i Havretts-konvensjonen, var retten til å ferdes fritt på havet. Omfanget på ferdselsretten er noe forskjelling, avhengig av hvilken sone ferdselen foregår . Det gjelder en rett for alle stater til uskyldig gjennomfart (innocent passage) i sjøterritoriet. I den økonomiske sonen og på det åpne hav gjelder en ferdselsfrihet. Kyststatens rett til å utøve myndighet over utenlandske flaggede fartøy er mest omfattende i mens de befinner seg i sjøterritoriet, mens den er begrenset i den økonomiske sonen. På det åpne hav trenger kyststaten et særskilt rettsgrunnlag for å utøve myndighet. Et eksempel er retten til intervensjon ved trussel om oljeforurensing som følge av en ulykke. Konvensjonen inneholder også bestemmelser om skipsfart for øvrig, som sikkerhet til sjøs og tiltak for å forebygge forurensing og andre miljøskader fra skip.

Kyststatenes rett til 12 nautiske mil sjøterritorium ut fra kysten (beregnet fra grunnlinjen) ble også nedfelt i Havrettskonvensjonen; dette hadde allerede lenge vært gjeldende rett gjennom statspraksis.

Mens 1958 Konvensjonen om kontinentalsokkelen fastsatte yttergrensen for kontinentalsokkelen på grunnlag av dybde-, og utnyttelseskriterier, introduserte Havrettskonvensjonen nye kriterier for å fastsette yttergrensen. Alle stater har rett til 200 nautiske mils kontinentalsokkel, men den kan strekker lenger ut over hvor geologiske og oseanografiske forhold tilsier dette. En ekspertkommisjon etablert under Havrettskonvensjonen vurderer dokumentasjon fra kyststaten for fastsettelsen av yttergrensen hvor den strekker seg utover 200 nautiske mil og gir anbefalinger for dens fastsettelse.

Havbunnen utenfor kontinentalsokkelen, det internasjonale havbunnsområdet, har status i Havrettskonvensjonen som "menneskehetens fellesarv". Etter vedtakelsen av 1958 konvensjonene oppstod det som følge av den teknologiske utviklingen behov for nye reguleringer. I tillegg var mange tidligere kolonier, nå uavhengige stater, bekymret for at det gjeldende regelverket ville favorisere de rike statene. Imidlertid ble bestemmelsene i Havrettskonvensjonen om retten til utnyttelse av ressursene på dyphavsbunnen, ikke godtatt av industrilandene (og særlig USA). Reforhandlingen av dette punktet i 1992–93 resulterte i vedtakelsen av den første implementeringsavtalen til havrettskonvensjonen.

Dette førte at flere av disse land ratifiserte, og konvensjonen trådte i kraft i 1994 etter at 60 land hadde tiltrådt avtalen. Per 2018 hadde 168 stater, deriblant Norge, ratifisert konvensjonen. USA har ennå ikke ratifisert (oktober 2018).

I tillegg til økonomisk sone, regelverket for dyphavsområdet og plikten til å bevare og beskytte det marine miljø, er bestemmelsene om tvungen tvisteløsning en nyskapning. Statene er ikke bare forpliktet til å løse tvistene på fredelig måte. Dersom de ikke greier å løse tvister om forståelse eller anvendelsen av konvensjonen gjennom forhandlinger, kan enhver av dem bringe tvisten inn for tvungen tvisteløsning. Det innebærer at en internasjonal domstol eller voldgiftsrett i siste omgang kan avsi dom i tvisten med rettlig bindende virkning for partene. Havrettstraktaten åpner for bruk av ulike tvisteløsningsorganer, som FNs internasjonale domstol, internasjonal voldgift eller havrettsdomstolen, som ble etablert i Hamburg i 1996.

De deler av konvensjonen som bare er en nedskrivning av gjeldende sedvanerett, er imidlertid bindende uten ratifikasjon, og får derfor i stor utstrekning virkning også for stater som ikke er parter. I tillegg har en rekke av de nye delene av konvensjonen, som for eksempel retten til 200 nautiske mil økonomisk sone blitt en del alminnelig folkerett, som sedvanerett.

Etter etableringen av 200 nautiske mils økonomiske soner, flyttet endel av fjernfisket seg til tilstøtende områder av det åpne hav. Der ble det fisket på bestander som har utbredelse både i de økonomiske sonene og tilstøtende områder av det åpne hav. Dette gjaldt blant annet bestander av langtmigrerende arter som makrellstørje og vandrende fiskebestander som eksempelvis torskebestanden på Newfoundlandsbankene som forekom både innen og utenfor canadisk 200 mils sone. Overfiske og uklare bestemmelser i Havretts-konvensjonen bidro til konflikter mellom kyststater og stater med fiskeriinteresser på det åpne hav. Som et av resultatene av FN konferansen om miljø og utvikling i Rio, ble det gjennomført en FN-konferanse om fiske på det åpne hav 1993–95. Den resulterte i den andre implementeringsavtale til Havrettskonvensjonen (FN-avtalen om fiske på det åpne hav) i 1995. Den trådte i kraft 11. desember 2001. Avtalen er ratifisert av 89 stater, inklusive EU (oktober 2018).

FN-avtalen om fiske på det åpne hav har gitt havretten en ny dimensjon, i tråd med internasjonal rettsutvikling etter vedtakelsen av Havrettskonvensjonen. Den inneholder miljøprinsipper som bærekraftig forvaltning av bestandene, vern av marint biologisk mangfold og føre var-prinsippet. Med denne avtalen, er forvaltningen av levende marine ressurser tydeligere blitt en del av bevaring og forvaltning av det marine miljø. Videre har FN-avtalen satt en foreløpig stopp i utviklingen mot økt nasjonalisering av ressursene i havet til fordel for internasjonalt samarbeid om forvaltning av fellesressursene på åpent hav. Med denne avtalen har det også blitt større adgang for andre enn flaggstaten til å håndheve fiskerireguleringer overfor fartøy på det åpne hav.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.