Faktaboks

Per Borten
Født
3. april 1913, Flå
Død
20. januar 2005, Trondheim
Begravelsessted
Flå kirkegård, Melhus
Virke
Bonde og politiker
Familie

Foreldre: Gårdbruker Lars Borten (1882–1965) og Karen Kaasen (1884–1958).

Gift 1948 med Magnhild Rathe (26.3.1922–2.6.2006), datter av gårdbruker Leonard Rathe (1874–1956) og hustru Marie (1884–1970).

Morfar til politiker Ola Borten Moe (født 1976).

Per Borten
Per Borten var statsminister i Norge fra 1965 til 1971.
Per Borten
Av /SCANPIX.
Per Borten
Per Borten (SP) ledet en borgerlig samlingsregjering 1965-1971.
Av /Digitalarkivet.
Lisens: CC BY SA 4.0

Per Borten var en norsk politiker fra Senterpartiet. Han var statsminister fra 12. oktober 1965 til 17. mars 1971.

Borten var en av Senterpartiets mest sentrale politikere i annen halvdel av 1900-tallet. Han var samlingspolitiker og samvirkemann, og ledet i seks år Norges første varige samlingsregjering. Regjeringen Borten ble imidlertid rammet av uenighet i synet på norsk tilslutning til EF (EU). Borten markerte seg som motstander av norsk medlemskap.

Da regjeringssamarbeidet sprakk, skyldtes det formelt beskyldningene mot Borten for å ha lekket en fortrolig diplomatisk rapport om Norges landbrukspolitiske stilling i EF til Folkebevegelsens leder, Arne Haugestad. Senterpartiets koalisjonspartnere forlangte endret ledelse i regjeringen. De forsøkte å finne et grunnlag for videre regjeringssamarbeid, men konkluderte etter kort tid at det ikke lot seg gjøre.

Ved regjeringens avgang sammenlignet Borten regjeringssamarbeidet med å bære staur.

Bakgrunn

Familie

Borten vokste opp på slektsgården Bortn i Flå i Gauldalen, der han var ellevte kjente generasjon. Per Borten hevdet at han hadde lært langt mer av å leve med i gårdens mangslungne sysler enn ved tradisjonell skolegang. Begge foreldrene var samfunnsengasjerte og ivrige forkjempere for bondesamvirket. Faren var opprinnelig venstremann, men gikk i 1920 over i det nystiftede Bondepartiet.

Borten var i sin ungdom aktiv friidrettsmann, og særlig flink som diskoskaster. Han hadde en periode blant annet kretsrekorden i diskos for Nord-Østerdal.

Utdannelse og tidlig karriere

Borten gikk på fådelt folkeskole i hjembygda og tok deretter et år på Gauldal folkehøyskole, Trøndertun, hvor rektor var frilynt grundtvigianer, men fanatisk målmann. Fra 1932 fulgte to vintre på Skjetlein landbruksskole og artiumskursHamar, før han i 1936 ble student ved Norges Landbrukshøgskole i Ås.

Etter at han var utdannet sivilagronom i 1939, var han en kort tid lærer på Hvam landbruksskole i Nes, før han ble tilsatt som herredsagronom i Alvdal og Folldal. I 1941 flyttet han hjem igjen til Flå og ble sekretær i Sør-Trøndelag landbruksselskap, senere forsyningsinspektør i fylket og fra 1946 fylkesagronom i tekniske fag.

Politiker for Bondepartiet/Senterpartiet

I 1945 hadde Bondepartiet lav oppslutning, blant annet på grunn av Vidkun Quislings tidligere medlemskap i partiet, og fordi flere sentrale Bondeparti-politikere hadde støttet Nasjonal Samling før og under andre verdenskrig. Borten ble med på den møysommelige gjenoppbyggingen av partiet, et arbeid som gav resultater; partiet opplevde en ubrutt fremgang i antall stortingsmandater fra 1945 til 1973.

Lokalpolitiker

Høsten 1945 ble Per Borten valgt inn i kommunestyret i Flå med stort stemmetall. Han ble valgt til ordfører, et verv han beholdt til han gikk ut av kommunestyret i 1955. Han kom også inn i fylkestinget i Sør-Trøndelag og satt der til 1950, som formann i 1948–1949. I 1949 ble han nestformann i det nystiftede Bygdefolkets Ungdomsfylking (nå Senterungdommen), som kjempet for desentralisering og distriktsutbygging.

Stortingsrepresentant

Høsten 1949 ble Borten valgt til stortingsrepresentant for Sør-Trøndelag, et verv han hadde til 1977. Hans første periode ble læreår; han var sjelden på talerstolen, men lyttet intenst, især til partifellen Gabriel Moseid og C. J. Hambro når disse talte prinsipielt om folkestyret og statsforfatningen. Per Borten representerte noe nytt i Bondepartiet; han var ikke bare enøyet bondevennlig, men hadde syn for helheten.

Borten ble gjenvalgt til Stortinget ved hvert valg fra 1953 til 1973. I periodene 1961–1965 og 1973–1977 var han president i Odelstinget.

Partileder

I 1953 ble han valgt inn i partiets sentralstyre og satt der uavbrutt i 20 år. I årene 1955–1967 var han partiets formann. I denne perioden byttet partiet navn til Senterpartiet ut fra et ærgjerrig ønske om å skaffe en bredere basis og å bli et nytt kraftfelt i norsk politikk. Han så det tidlig som en viktig oppgave å modernisere partiet med sikte på at det skulle appellere til videre kretser enn bygde- og bondesamfunnet. På Bortens initiativ besluttet Senterpartiet i 1963, som det første norske parti, å åpne sine landsmøter for pressen.

I partiets stortingsgruppe ble han formann i 1958 og satt som parlamentarisk leder til 1965 og igjen fra 1971 til 1973.

Borten-regjeringen (1965–1971)

Regjeringen Borten
Per Borten med regjeringen på slottsplassen, 21. oktober 1965.
Av /Riksarkivet.
Lisens: CC BY SA 4.0

Per Bortens navn i norsk politisk historie er fremfor alt knyttet til den borgerlige koalisjonsregjeringen han var statsminister i gjennom mer enn fem år. Tanken om et nærmere samarbeid mellom partiene i sentrum ble lansert foran stortingsvalget i 1961, men ble nedstemt på Kristelig Folkepartis landsmøte. Tanken hadde imidlertid bred tilslutning på grunnplanet og førte til valgseieren i 1965, som la grunnlaget for Norges første varige samlingsregjering, utgått fra Høyre, Senterpartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti.

Da de fire partiene ble enig om å danne regjering sammen etter stortingsvalget i 1965, var det en stund stor usikkerhet om hvem som skulle bli statsminister. Venstres parlamentariske leder, Bent Røiseland, så ut til å trekke lengste strået. Til slutt foretrakk et flertall i Høyres stortingsgruppe Borten, som deretter fikk i oppdrag å danne regjering.

Den nye regjeringen, og især statsministeren, førte med seg en ny lederstil og en åpning av det offentlige rom. De enkelte partiene med sine sekretariater og apparater fikk redusert betydning. Regjeringen Borten hadde sine beste år fram til stortingsvalget i 1969, da en rekke store og banebrytende reformer ble vedtatt og iverksatt. Mange saker, blant dem folketrygden, som ble vedtatt i 1966 og gjennomført frem til 1971, var det tverrpolitisk enighet om. Merverdiavgift (moms) ble innført i 1969.

Men i en rekke saker ble Per Borten en aktiv pådriver for viktige reformer. Han tok initiativ til pressestøtten, som førte til at Norge unngikk den avisdøden som rammet nabolandene og sikret en differensiert dagspresse ved støtte til «nr. 2»-avisene. Han engasjerte seg sterkt i det folkerettslige nybrottsarbeid for å sikre nasjonal styring av oljeutvinningen i Nordsjøen og inntektsstrømmene derfra. Borten-regjeringen sørget for hjemkjøp av aksjer i Norsk Hydro, og sikret med det norsk styring over selskapet.

Borten og hans regjering gikk også motstrøms i andre saker. I 1970 kom loven om offentlighet i forvaltningen, som ble kjempet frem mot store deler av Arbeiderpartiet og Høyre og et nesten samstemmig byråkrati. Planene om et nytt universitet i Tromsø møtte kompakt skepsis fra det etablerte akademiske miljø, men ble gjennomført i 1968; også distriktshøyskolene møtte motstand. I denne perioden begynte også den omfattende satsingen på småflyplasser langs kystområdene.

Sammen med admiral Thore Horve fikk Borten gjennom en oppreisning for 11 000 krigsseilere som jusen og den konvensjonelle visdom var ute av stand til å hjelpe, og han ble æresmedlem av Krigsseilerforbundet.

Per Borten satte ressurshensyn og miljøvern på den politiske dagsorden før disse ordene hadde funnet plass i det politiske ordforråd, ikke minst i sine nyttårstaler i radio og fjernsyn. Hans pressekonferanser hadde mer preg av høyttenkning og samtaler enn av protokollføring av offisielle synsmåter. Statsministeren kom godt ut av det med arbeidslivets organisasjoner. Ingen femårsperiode i etterkrigstiden hadde så få dagsverk tapt i streiker som samlingsregjeringens år.

EF-saken

Rundt 1970 ble nær sagt alle andre samfunnsspørsmål i Norge stilt i skyggen av det politiske hovedtema – Norges tilknytning til De europeiske fellesskap (EF). Sterke krefter i regjeringen ønsket å arbeide aktivt for norsk medlemskap. Befolkningen var tallmessig delt på midten, men i mer etablerte sjikt, i sentrale strøk og i pressen var det klart flertall for medlemskap. Utkantene og grunnplanet var like klart mot. I Senterpartiet ønsket mange både deltakelse i regjeringen og kamp mot medlemskap i EF. Borten var ikke et øyeblikk i tvil om sitt personlige standpunkt mot EF, samtidig som han innså at den norske regjering nødvendigvis måtte være en regjering for hele folket.

Innad i koalisjonen hadde tanken om å la statsministerposten sirkulere vært oppe, men mer sporadisk og uten synderlig kraft. Stortingsvalget 1969 ble av mange tolket som en personlig seier for statsministeren; Senterpartiets hovedparole i valgkampen var «Fire nye år med Borten». Partiet gikk frem med to mandater, Kristelig Folkeparti med ett, mens Høyre mistet tre og Venstre hele fem. Dette resultatet gav ingen politisk grunn til en omrokering i regjeringen, og det fremkom heller ingen åpne krav om det. Mye tyder imidlertid på at det stadig mer aktuelle EF-spørsmålet gav sterk næring til aktivitet under overflaten.

Etter nyttårstalen i 1971, der Borten blant annet sa at ikke alle europeiske nasjoner ville gå inn i unionen, uten at de derfor behøvde å bli isolerte, ser det ut til at en hard kjerne av EF-tilhengere i tre av regjeringspartiene kom til at et skifte var uunngåelig, og arbeidet målbevisst for dette.

Lekkasjesak

Innad i regjeringen steg misnøyen med Bortens lederskap. Statsministeren fikk et særlig vanskelig forhold til Høyres handelsminister Kåre Willoch og Venstres kommunalminister Helge Seip, som for øvrig gikk ut av regjeringen og ble ledere i hvert sitt parti i 1970. Borten ble blant annet beskyldt for å være lite effektiv som regjeringssjef.

Da regjeringssamarbeidet sprakk, skyldtes det formelt beskyldningene mot Borten for å ha lekket en fortrolig diplomatisk rapport om Norges landbrukspolitiske stilling i EF til Folkebevegelsens leder, Arne Haugestad.

19. februar 1971 fortalte Dagbladet i en artikkel av Per Vassbotn, at et fransk medlem av EF-kommisjonen hadde uttalt at Brussel neppe ville godta varige særordninger for hele det norske landbruket. Synspunktet var velkjent, og artikkelen vakte ingen oppsikt. Men mandag refererte Bergens Tidende til Dagbladets artikkel og sa at opplysningene var «lekket» til Dagbladet ved en direkte straffbar handling. Forholdet ble karakterisert som brudd på landets sikkerhetsbestemmelser, og det ble sagt at den skyldige bare kunne finnes i en meget begrenset krets politikere på topplan. Dagen etter foreslo Helge Seip i BT at lekkasjen måtte politietterforskes og fulgte opp i et radiointervju neste dag.

Borten ble gjort ansvarlig for at rapportens innhold havnet i avisspaltene. Sannheten er at høyremannen, presseråd Ole N. Hoemsnes ved statsministerens kontor, var Dagbladets kilde, og at den rapporten som artikkelen bygde på, ikke var stemplet hemmelig, men «fortrolig», og dermed kunne diskuteres i en engere krets, men ikke offentliggjøres. En slik gradering kan overprøves av ambassadens overordnede. Men sannheten er også at Borten mandag 15. februar, på flyet til København, hadde latt Folkebevegelsens daglige leder Arne Haugestad få se rapporten et par minutter. Onsdag 24. februar sendte Borten, som svar på påstandene i BT, ut en pressemelding om at han ikke var Dagbladets kilde.

Fredag 26. februar skrev Norges Handels- og Sjøfartstidende at lekkasjen ikke hadde skjedd i Oslo eller København. Ettersom pressen nå åpenbart kjente til flyturen, ble Borten rådet til å sende ut en ny pressemelding og selv fortelle om den før pressen gjorde det, samt å beklage det inntrufne. Men det var intet å beklage. Han var ikke Dagbladets kilde, og det at han hadde vist rapporten til Haugestad var irrelevant i kildespørsmålet og ikke i strid med graderingen «fortrolig», som han dessuten hadde myndighet til å overprøve.

Lekkasjesaken førte ikke umiddelbart til regjeringskrise. Men Senterpartiets koalisjonspartnere forlangte endret ledelse i regjeringen. Kristelig Folkepartis statsråd Kjell Bondevik forsøkte å finne et grunnlag for videre regjeringssamarbeid, men konkluderte etter kort tid at det ikke lot seg gjøre. 2. mars fikk Borten gi en redegjørelse i Stortinget før han leverte regjeringens avskjedssøknad. Det var ikke lagt opp til noe ordskifte, men Arbeiderpartiets parlamentariske leder Trygve Bratteli bad om ordet og talte den offisielle versjonen midt imot. «Dette er en regjeringskrise som ikke har utviklet seg i Stortinget,» sa han. «Den har utviklet seg innad i koalisjonen. Dette er ikke en sak om et enkelt dokument. Det meget omtalte brudd på taushetsplikt er ikke noe hovedpunkt.» De parlamentariske lederne i tre av koalisjonspartiene stod deretter frem en etter en og benektet at uenighet om EF eller andre politiske forhold lå til grunn for regjeringens avskjed. Den skyldtes ene og alene lekkasjesaken.

Bortens partikollega John Austrheim sa seg enig med Bratteli. Men Borten var nå kriminalisert og støtt ut i et politisk mørke. I 1986 innrømte Bortens tidligere pressemedarbeider Ole N. Hoemsnes at det var han som i 1971 hadde brakt rapporten videre til Dagbladet.

Hemmelige tjenester

I sin tid som statsminister fremsto Borten som åpenhjertig kritiker av Politiets Overvåkningstjeneste (POT). Han mente at når de hemmelige tjenester var unndratt folkevalgt kontroll, kunne bli et lett bytte for politisk misbruk. Under Asbjørn Bryhns ledelse beskyldte han POT for å drive politisk overvåking, og oppnevnte deretter et offentlig utvalg for å granske de hemmelige tjenester (Mellbye-utvalget).

I samband med Lund-kommisjonens rapport i 1996 om politisk overvåking var Per Borten aktiv debattant.

Senere liv

Etter folkeavstemningen om EF-medlemskap i 1972 og regjeringen Brattelis avgang gikk Borten kraftig inn for at Senterpartiet resolutt, og om nødvendig alene, skulle påta seg regjeringsansvar for å lede forhandlingene med EF om en handelsavtale. Han følte seg sikker på at så vel partiløse som EF-motstandere i Kristelig Folkeparti og Venstre ville stille seg til disposisjon. Bortens aktive linje vant ikke frem; partiets flertall la større vekt på å lappe sammen de EF-splittede partnere Venstre og KrF. Resultatet ble regjeringen Lars Korvald.

Allerede i 1971 hadde familien flyttet tilbake til Gauldalen, der Bortens kone Magnhild satt i Melhus kommunestyre. Selv fortsatte han i noen år som ukependler, men i 1977 sa han nei til gjenvalg til Stortinget etter 28 års tjeneste, og flyttet hjem igjen. I 1979 ble Borten valgt inn i kommunestyret i Melhus og ble valgt til formann i landbruksnemnda der. I 1983 mottok han Senterpartiets høyeste utmerkelse, Såmannsstatuetten.

Borten hadde også tillitsverv i landbruksorganisasjoner og i bank- og forsikringsvesen, og var formann i Den norske stats husbank i årene 1962–1965.

En «folkets mann»

Per Borten har fått et blandet ettermæle som politiker og politisk leder. Både i regjeringskollegiet og i ledende kretser ellers i samarbeidspartiene fikk han mye kritisk omtale. Men i brede lag av folket, og ikke minst på grunnplanet i sitt eget parti, hadde han en sterk stilling som en folkelig og jovial politiker.

I sin erindringsbok skrev den tidligere svenske statsminister Thorbjörn Fälldin om Per Borten: «Han var en politiker med djup övertydelse och stark personlighet som satte spår efter sig var han än uppträdde.»

Enkelte kalte Per Borten «uklar», fordi han så sjelden svarte direkte «ja» eller «nei». En mer dekkende betegnelse er formodentlig «tvisynt», han la vekt på å se alle sakens sider. «Et ja eller nei blir ofte en overforenkling som nærmer seg usannferdighet,» sa han en gang. Han fryktet det ensporete og ekstreme, noe som kom til uttrykk gjennom hans uttalte skepsis til de hemmelige tjenester. Hans kjente bilde på regjeringssamarbeidet, «å bære sprikende staur», var ikke bare negativt ment. Han ønsket at alle deltakere skulle få si sitt. Det er velkjent at handelsminister Kåre Willoch og andre mente at en regjeringskonferanse var effektiv når mange vedtak ble fattet; Borten målte effektiviteten etter om mange interessante synsmåter hadde kommet frem.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Berntsen, Harald: Staurberaren Per Borten, 2007
  • Berggrav, Dag (red.): Maktens høyborg, 1997
  • Forr, Gudleiv: «Per Borten. Det trønderske tvisyn» i boken Mellom plikt og lyst. Norske statsministre 1873-2010, 2010
  • Gabrielsen, Bjørn Vidar: Menn og politikk, 1970
  • Greipsland, Torbjørn (red.): Per Borten, 1984
  • Hoemsnes, Ole N.: Skjebnedøgn : om Borten-regjeringens fall, 1986
  • Sørebø, Herbjørn: Slik sprakk koalisjonen: stormen om statsminister Per Borten, 1971
  • Unneberg, Bjørn: Per Borten : bonde og statsmann, 1988
  • Unneberg, Bjørn: biografi i Norsk biografisk leksikon, andre utgave (NBL2)
  • Vassbotn, Per: Da Borten falt : gjensyn med regjeringens lekkasje og forlis 1971

Faktaboks

Per Borten

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg