Finnmark kan deles i fire naturområder: Øst-Finnmark, Vest-Finnmark, Finnmarksvidda og kystområdene.

Langs kysten har landskapet et arktisk preg. Halvøyene i øst, og særlig Varangerhalvøya, har steinørken, mens i vest er landskapet alpint med tinder, botner og enkelte breer. Finnmarksvidda består av tørre, bølgende åslandskap.

Finnmark har et stort areal, komplisert kystlinje og dype fjorder som gjør at det blir store klimaforskjeller mellom de ulike områdene i Finnmark. Langs kysten er det kystklima, mens fjellene i nordvest skjermer indre strøk mot direkte innvirkning fra havet. Indre strøk av Finnmark har dermed innlandsklima. Se også artikkelen om Finnmarks klima.

Finnmarksvidda har på vinteren ofte laveste temperatur i Europa. Den 9. april 2013 var laveste måling for april i Norge med -32,8 oC på Suolovuopmi .

Av hele landarealet i Finnmark ligger om lag 95 % av landarealet under 600 moh. Landet er høyest i vest, hvor de magmatiske bergarter tilhørende den kaledonske foldekjeden opptrer. Den sørvestlige delen av grunnfjellsområdet, som svarer til Finnmarksvidda, ligger jevnt over 300–500 moh. Rekken av gaiser i nord demmer opp for vassdragene. Finnmarksvidda er derfor temmelig myret med mange innsjøer, og de mange elvene bukter seg i rolige løp gjennom områdene med vide daler oppe på selve vidda og samler seg i to hovedvassdrag som har brutt gjennom de lagdelte bergarter: Alta-/Kautokeinoelva i vest og grenseelven Deatnu (Tana) i den østlige delen av vidda.

De jevne landformene med svakt fall i vassdragene bevirker at Finnmark har relativt beskjedne nyttbare vannkraftressurser. De viktigste malmforekomstene i Finnmark er knyttet til grunnfjellet.

Kysten er innskåret av lange, brede og dype fjorder. Várjjatvuotna/Varangerfjorden lengst i øst strekker seg vestover, de øvrige fjordene, Deanuvuotna/Tanafjorden, Lágesvuotna/Laksefjorden, Porsangen og Altafjorden, går sørover. Med unntak av Altafjorden skiller de store fjordene seg fra de typiske norske fjordene ved at de mangler den grunne terskelen ytterst, og de har mer form av vide havbukter. Flere av dem har en rekke øyer. Halvøyene mellom fjordene er fra øst Várnjárga/Varangerhalvøya, Nordkinnhalvøya, Spierttanjárga/Sværholthalvøya og Porsangerhalvøya. Kystlinjen langs fastlandet er 3688 km (bare Nordland har lenger kystlinje), utenom fjordene 515 km.

Kysten i Vest-Finnmark ligger i le av en rekke øyer, de største fra sør/vest: Loppa, Silda, Stjernøya, Seiland, Sørøya, Kvaløya, Rolvsøya, Ingøya, Havøya, Hjelmsøya, Måsøya og Magerøya. Øst for Magerøya er kysten helt ubeskyttet. Det er i alt registrert 1888 øyer i saltvann i fylket.

I Finnmark ligger tre nasjonalparker: Stabbursdalen, Øvre Pasvik og Øvre Anárjohka, med et samlet areal på 2150 km2; utgjør 4,4 % av Finnmarks areal. Det pågår arbeid med opprettelse av ytterligere to nasjonalparker, Seiland og Varangerhalvøya.

Berggrunnen i store deler av Finnmark skiller seg en del fra berggrunnen lenger sør i Nord-Norge, derfor er også landskapsformene særegne for Finnmark.

Sør for Várjjatvuotna/Varangerfjorden og en linje vestover til botnen av Porsangen og videre sørvestover kommer grunnfjellet frem i dagen som et bølget platåland. Det består i stor grad av gneis og kan ha en alder på mer en 2500 mill. år. Nord for Varangerfjorden er grunnfjellet dekket av svære lag av sandstein som strekker seg fra indre Porsangen mot øst, helt utover Várnjárga/Varangerhalvøya. Innen dette bergartskomplekset, sør for Porsangen og Lágesvuotna/Laksefjorden, rager det opp «gaiser» (fjelltopper) på over 1000 m. Denne sandsteinen svarer til sparagmitten i Sør-Norge. Den er av eokambrisk alder og må være skjøvet i store flak over grunnfjellet, idet det opptrer en smal stripe av yngre lag av skifer (kambrium) mellom sandsteinen og det underliggende grunnfjellet.

Lenger nordvest ligger omdannede lagdelte bergarter (kvartsitt og fyllitt) i et stort felt fra Alta og østover til Deanuvuotna/Tanafjorden. Disse skifrene ligger i vannrette lag, slik at ikke bare grunnfjellet i det indre av fylket, men hele Nord- og Øst-Finnmark har et platåaktig landskap. Skiferen er lite motstandsdyktige mot de tærende krefter på jordoverflaten. Derfor er finnmarkskysten fra Porsangen og østover til Várjjatvuotna/Varangerfjorden uten skjærgård eller strandflate. Landet stiger rett opp som en vegg («næring») fra havet til høyder på 150–300 moh.

Kysten i vest minner derimot mer om den nordnorske kysten sønnenfor med mange mindre og trange fjorder og store øyer. Sedimentene her er av kambro-silurisk opprinnelse og på samme måte som lenger sør sterkt omdannet og gjennomsatt av eruptivmasser, særlig gabbro, i kaledonsk tid. Fjellene er spisse og når mange steder over 1000 moh. Flere er dekket av isbreer. De største er Seilandsjøkelen på øya Seiland og Øksfjordjøkelen lengst i vest. Nord for denne ligger Svartfjelljøkelen med Finnmarks høyeste topp på 1204 moh.

Finnmark har for en stor del arktisk steinørken. Ved kysten hekker sjøfugl. Ved fjordene finnes strandeng, fjellbjørkeskog og arktisk vegetasjon.

I skogområdene i Pasvikdalen finnes elg og bjørn. Det ble påvist 34 bjørner i Finnmark fylke i 2014 og året før var det 50.

I våtmarksområdene på Finnmarksvidda hekker mange arter av vadefugl, ender, gjess og sangsvaner. Vannene har bestander av røye og ørret og i sør også gjedde, sik og abbor. Det er flere lakseelver.  Finnmarksvidda er vinterbeite for rein. Dessuten finnes jerv, ulv og gaupe.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.