hellenismen - religion

Statue med gresk form og egyptiske symboler, som uraeus-slange og hodeplagg. Gortys Arachaeological Museum, Kreta.

Gresk statue av Persefone (som Isis), Pluto (som Serapis) og hunden Cerberus.
Av .
Lisens: CC BY 2.0
Isis-tempel på den greske øya Delos.
Av .
Lisens: CC BY 2.0

Hellenismen er en moderne betegnelse på den perioden som strekker seg fra Aleksander den stores død i 323 fvt., til år 30 fvt. da det ptolemeiske (greske) Egypt ble en del av Romerriket. Greske ideer og gresk språk ble spredt til store deler av Midtøsten og landene rundt Middelhavet, og det oppsto en blandingskultur som omfattet både tankesett, kunst, arkitektur og ikke minst religion.

De ulike gudene og kultformene var ikke lenger begrenset til en by, et distrikt eller folkeslag. Religiøse forestillinger fra Egypt, Lilleasia og Midtøsten smeltet etter hvert sammen med gresk religion og dannet synkretistiske religioner (blandingsreligioner). Det eksisterte få motforestillinger mot å ta andres guder opp i sin egen gudeverden (sitt eget panteon) og å gi dem nye personlighetstrekk, oppgaver og ritualer. Det var heller ikke alltid et klart skille mellom guder og mennesker, og både levende og døde herskere kunne bli erklært som guddommelige. (Jødedommen var et unntak, og fremmede herskeres påbud om å innføre hellenistiske skikker, spesielt i Jerusalem, førte til de såkalte makkabeerkrigene i 2. århundre fvt.)

Greske guder og gudinner, som Afrodite, smeltet sammen med både den vestsemittiske Astarte, og den egyptiske Isis. Men Isis ble også assosiert med grekernes Demeter og den romerske Diana. Den opprinnelig fønikiske guden Melkart ble assosiert med grekernes Herkules (romernes Herakles). Den hellenistiske blandingsguden Serapis var en kombinasjon av den gamle egyptiske gudene Osisris og oksen Apis, men ble nå fremstilt som en gresk gud.

De gamle greske gudene var fra tidlig tid blitt integrert i den romerske religionen, oftest under latinske navn. De mange hellenistiske blandingsgudene og deres kult fikk ulik mottakelse i Roma. Fere av dem ble lenge motarbeidet av de offisielle religiøse myndighetene, siden de ble sett på som “uromerske”. Men mange fikk likevel etter hvert sin plass ved siden av den gamle og offisielle religionen og statskulten. Hellenismens religiøse forestillinger og blandingsguder fortsatte å ha innflytelse i hele Romerriket helt til kristendommen etter hvert ble enerådende.

Mysteriereligioner

I hellenistisk tid ble religion ble også i sterkere grad enn før noe som angår det enkelte menneskets skjebne, både i verden og i det hinsidige. Astrologi, magi og hemmelige innvielsesritualer ble viktige aspekter ved de nye religionsformene der et av hovedmotivet var fruktbarhet, død, frelse og oppstandelse. Enkelte av mysteriekultene hadde også et offentlig aspekt, for eksempel prosesjoner.

De nye mysteriekultene etterlot seg ikke egne hellige skrifter, og vår kunnskap om trosforestillingene stammer derfor fra antikke og senere kristne forfattere, samt fra bilder og statuer.Dette gjør det vanskelig å vite hva vanlige folk virkelig trodde og hvordan ritualene og innvielsene foregikk.

Isis-kulten

Veggamaleri fra Philolaus’ hus i Pompeii. (Det arkeologiske nasjonalmuseet i Napoli.)
Isis som Fortuna
Av .
Lisens: CC BY 2.0

Den opprinnelig egyptiske gudinnen Isis var kjent over hele Middelhavsområdet allerede på 300-tallet fvt., og hennes kult utviklet seg etter hvert til en synkretistisk mysteriereligion. I Hellas ble hun både oppfattet som en morgudinne og også identifisert med Afrodite og med Demeter og hennes forbindelse med naturens død og oppvåkning. Isis hadde sine egne templer, ved Akropolis i Athen, og i resten av de greske områdene rundt Middelhavet, som oldtidsbyen Pompeii i Italia.

Isis fikk også innpass i Roma, der hun ble assisiert med opprinnelig romerske gudinner som Juno, Diana, Ceres og Hekate. Hun ble knyttet til både naturen, himmelen, død og gjenfødsel. Isis representert også tradisjonelle familieverdier og hadde mange kvinnelige tilhengere. Hennes kult ble lenge motarbeidet av de tradisjonelle religiøse myndighetene, men under keiser Caligula (regjerte 37–41 evt.) ble det likevel oppført et Isis-tempel i byen, der Isis hadde sine egne prester og prestinner. Flere av de senere keiserne var positivt innstilt til denne Isis-kulten, som spredte seg til resten av Romerriket. Det er også funnet rester etter Isis-templer i Europa nord for Alpene, som i Köln.

Vi har ingen religiøse tekster som gir opplysninger om kulten, men den er beskrevet av den romerske forfatteren Lucius Apuleius (født cirka 124 evt.) i romanen Det gyldne esel. Her fremstår hun både som himmelgudinne, dødsgudinne og naturens prinsipp. I tillegg til den åpne og mer offisielle kulten var det også mysterier knyttet til Isis-kulten, der rituelle renselser skal også ha vært en del av innvielsen.

Isis-kulten ble svært populær og kanskje kristendommens viktigste konkurrent i kampen om status som Romerrikets statsreligion. Tross forfølgelser overlevde Isiskulten langt inn i kristen tid. Fremstillinger av Isis med Horusbarnet på fanget kan ha inspirert senerefremstillinger av Maria og Jesusbarnet.

Kybele (Magna Mater)

J. Paul Getty Museum, Malibu.
Romersk statue av Kybele fra cirka 50 evt.
Av .
Lisens: CC BY SA 2.0

Kybele var opprinnelig en morgudinne fra Lilleasia, men var kjent i Hellas allerde på 500-tallet fvt. I Hellas ble hun både assosiert med ur- og morgudinnen Gaia, Rhea og med Demeter. Hun avbildes både på en frise i tempelområdet i Delfi fra 500-tallet fvt. og i frisen fra Athenes tempel i Pergamon (nå i Pergamonmusset i Berlin).

Hennes kult ble etablert i Roma i 204 fvt. da romerne bragte hennes symbol, en svart meteorittstein, til Roma fra Frygia i Lilleasia. I Roma ble hun kjent under navnet Magna Mater (Den store mor) og knyttet til jordens fruktbarhet og til sykdom og helbredelse. Hun skal også ha kunnet gi udødelighet til sine tilhengere. Etter hvert ble hennes kult stadig mer knyttet til den unge guden Attis, som i noen myter er hennes elsker, i andre også hennes sønn.

Kybele fikk sitt første tempel på Palatiner-høyden allerede i 191 fvt. og hun fikk også sine egne evnukk-prester, kallt galli. Hennes kult, som inkluderte musikk, dans, teater og ekstase, ble av mange ansett som fremmed og lenge motarbeidet av myndighetene. Hun hadde sine egne festdager, megalensia, som varte fra 4. til 10 april. Senere oppsto det også en vårfest, i mars, til ære for både henne og guden Attis. Kyble-kulten omfattet både prosesjoner og forestillinger i Circus Maximus. I tilleg kommer et mer personlig rituale som det såkalte tauroboliet, der man ofret en okse. Kulten av Kybele og Attis omfattet også hemmelige innvielsesritualer. Noen av de innvidde valgte øyensynlig å tjene Kybele på heltid.

Dionysos–Bacchus

Marmorskulptur fra et Bacchus-tempel i det romerske London. (Museum of London)

Bacchus
Av .
Lisens: CC BY-SA 4.0

Den opprinnelig greske guden Dionysos ble i Roma assosiert med den romerske guden Liber. Under navnet Bacchus overtok han Dionysos' rolle som vingud og ble feiret med vindrikking og fest. Bacchus-kulten skal ha vært spesielt utbredt blant kvinner og kan ha vært en slags motkultur. Feiringen av Bacchus-fester ble forbudt i Romerriket fra 186 fvt., men forbudet ble neppe overholdt. Senere fikk Bacchus også sin plass innenfor den offisielle religionen.

Mithras

Mithreum under Basilica San Clemente, Roma.
Av .
Lisens: CC BY 2.0

Mithras-mysteriene, der guden Mithras stod i sentrum, var særlig utbredt blant soldatene i hele det st ansett for å være en gammel kult fra Lilleasia, men nyere forskning mener den kan være skapt i Roma, men likevel være påvirket av hellenistiske og persiske (zoroastriske) forestillinger fra Midtøsten.

Mithras-kulten var en hemmelig kult, og vis vet lite om ritualene og de religiøse ideene. Kulten foregikk i underjordiske grotter eller små templer som skulle etterlikne grotter. Disse kultstedene, mithreene (entall mithreum) hadde både svært lik form og utsmykning over alt.

Konge- og keiserkult

Livia Drusilla, Augustus’ hustru, kledd som gudinnen Opes. (Louvre, Paris)

Romersk statue fra 1. århundre evt.
Av .
Lisens: CC BY SA 3.0

Det oppsto også forestillinger om at både Aleksander den store og hans etterfølgere var guddommelige skikkelser. Etter Alexanders død ble hans rike delt mellom tre av hans generaler, Selevkos, Antigonos og Ptolemaios og deres etterkommere hevdet å nedstamme fra henholdsvis Apollon, Herakles og Dionysos. Flere av dem la betegnelsen Soter “frelser” til sitt opprinnelige navn.

I Roma hadde det lenge eksistert en oppfatning om at byens legendariske grunnlegger, Aeneas, nedstammet fra gudene. Hærføreren Julius Caesar regnet seg som Aeneas’ etterkommer og ble erkært guddommelig i år 42 fvt. Romas første keiser, Augustus, ble ansett for å ha guddommelige egenskaper allerede i sin regjeringstid, og da han døde i år 14 evt. ble det hevdet at hans sjel steg opp til himmelen og ble en gud. Også hans hustru, Livia, ble erklært guddommelig.

Det romerske senatet kunne formelt oppta en død keiser i det offisielle panteon, og han kunne da få sine egne prester og sin egen kult. Men også den levende keiseren var ble i mange tilfeller oppfattet som gudeliknende og gjenstand for kult. Det later likevel til å ha vært en viss forskjell i synet på den levende keiserens guddommelighet og de gudeerklærte døde keiserne. Ingen av dem hadde heller helt samme betydning som de olympiske gudene. Den romerske keiserkulten spredt seg til hele det store Romerriket og fikk der vel så stor betydning der som i selve byen Roma.

Filosofien

Hellenistisk filosofi var preget av platonikere, epikureere og stoikere. Spesielt stoikere, for eksempel Kleanthes fra Assos (cirka 331–232 fvt.), utviklet en filosofisk religionsform der Zevs ble et guddommelig skaperprinsipp som gjennomstrømmer universet. Andre filosofer forkastet gudene og kulten av dem, eller avviste enhver form for religion.

Jødene i diasporaen var et markant innslag i den hellenistiske verden. I Alexandria i Egypt ble Den hebraiske bibelen (Det gamle testamentet) oversatt til gresk (Septuaginta) fordi svært mange jøder nå snakket gresk og ikke lenger forstod hebraisk. Jødiske filosofer, som Filon av Aleksandria (29 fvt.– 50 evt.) tolket den greske oversettelsen utfra nyplatonismens filosofi.

Litteratur

  • Apuleius (Oversatt av Henning Mørland): Det gyldne esel. I serien Verdens hellige tekster, Bokklubben 2012.
  • Beard, Mary: S.P.Q.R. Det gamle Romas historie, Cappelen Damm, Oslo 2019.
  • Gilhus, Ingvild S. & Thomassen, Einar: Oldtidens religioner. Pax Forlag, Oslo 2010.
  • Undheim, Sissel (red.): Romersk religion. I serien Verdens hellige tekster. Bokklubben 2010.
  • Titus Livius (oversatt av Gunn Haaland): Romas eldste historie, bok 39. I serien Thorleif Dahls kulturbibliotek. Aschehoug, Oslo 2014.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg