Koranen

Koranen

Koranen
Koranen, norsk utgave.
Koranen

Koranen. En side i et persisk koran-håndskrift fra 900-tallet, Sure 30, 22–23. Victoria and Albert Museum, London.

.
Lisens: fri

Koranen er en arabiskspråklig tekst, som i islam regnes som en samling åpenbaringer sendt fra Gud til profeten Muhammad.

Faktaboks

Uttale
korˈanen
Etymologi
arabisk al-qurʾān, ubest. qurʾān ‘resitering, resitasjon, lesing, forkynnelse’

Som islams fremste grunnkilde har Koranen stor religiøs, historisk og kulturell betydning. Den regnes også som et sentralt litterært skrift. Koranen er inndelt i 114 surer (kapitler) av ulik lenge. Hver sure er delt inn i kortere deler som kalles ayaer (vers).

Koranen står sentralt i mange muslimers liv. Koranlesing inngår i bønnelivet, for eksempel i de daglige tidebønnene, og i andre religiøse ritualer. Religiøse praksiser er å resitere fra Koranen i dagliglivet, i fastemåneden ramadan, ved sykeleie eller dødsleie, eller som en innledning til ulike typer arrangementer. Koranen er for mange en kilde til refleksjon og veiledning. Dessuten er Koranens estetiske uttrykk viktig, både i vakker høytlesing, resitasjon, og i vakker skrift, kalligrafi, som kan brukes som utsmykning.

Profeten Muhammad levde og virket i byene Mekka og MedinaDen arabiske halvøy i første halvdel av 600-tallet. Ifølge muslimsk historieskriving begynte nedtegningen av koranteksten alt under hans levetid, og arbeidet med å sammenstille hele materialet til én tekst etter hans død. Spørsmålet om når teksten fant sin endelige form har vært debattert. Noen forskere har fremmet at teksten først ble nedskrevet så sent som mot slutten av 700-tallet eller på 800-tallet. Nyere håndskriftfunn gjennom de siste tiårene har styrket teorien om at den ble nedskrevet på 600-tallet.

Struktur og innhold

Koranen er inndelt i 114 surer (kapitler) av ulik lengde. Hver sure er delt inn i vers som kalles ayaer. Surene er nummererte. De har i tillegg navn som henspiller på et ord eller egennavn i teksten, for eksempel Lyset (sure 24) eller Abraham (sure 14).

Med unntak av sure 9 innledes alle med en bønneformel, den såkalte basmala-formelen: «I Guds navn, den Barmhjertiges, den Nåderikes navn». Enkelte surer innledes av én eller flere enkeltstående bokstaver, som for eksempel a-l-m (sure 2) eller n (sure 68). Disse har vært gjenstand for mange tolkninger opp gjennom historien, ofte tolkninger med et mystisk tilsnitt.

Noen ayaer (vers) er også kjent under egne navn, for eksempel Fromhetsverset (2:177). Disse navnene står ikke i teksten.

Struktur

Koranens kapitler er ordnet slik at de lengste tekstene kommer først og de korteste til slutt. Den første suren er et unntak, den består av den korte åpningsbønnen al-Fatiha. Etter denne kommer de lengste kapitlene, som til sammen utgjør cirka en tredjedel av hele teksten. Deretter følger en del med 20 halvlange surer med omkring 100 vers. Denne delen utgjør i underkant av to tredjedeler av Koranen. De siste 85 surene er korte, og utgjør bare en trettiendedel av hele teksten.

Både surene og versene har altså svært ulike lengder. Blant de korteste surene, med under 20 ord, finner vi Tidens makt (sure 103) med tre vers og Enhetsbekjennelsen (sure 112) med fire vers. Den lengste suren, Kua (sure 2), inneholder på sin side 286 vers hvorav de fleste består av flere enn 20 ord hver.

Klassifisering

Det har vært vanlig å klassifisere surene på tvers av den lineære rekkefølgen. De kan klassifiseres kronologisk, som mekkanske eller medinesiske. Klassifiseringen viser til to perioder i profetens liv, men betegnelsene henspiller på de stedene profeten bodde i de respektive periodene, før 622 i Mekka og etter 622 i Medina.

Surene kan også klassifiseres tematisk. Sentrale temaer er forholdet mellom mennesker og Gud, mellommenneskelige forhold og eskatologi, det vil si endetiden og døden. Profetfortellingene tar ofte opp etiske dilemmaer. Det er også juridisk-etiske passasjer som omhandler spørsmål om blant annet religiøse ritualer, diettregler, familieforhold og forhold mellom kjønnene, straffemetoder, konfliktløsning og krig. Mange av disse passasjene finner vi i de såkalte Medina-surene.

På detaljnivå er ulike tematikker ofte innflettet i hverandre både i kronologisk tidlige og senere kapitler. Gjennomgående temaer på tvers av alle kapitler er nødvendigheten av å vende om og vende seg til Gud, å følge profetens anvisninger, oppfordringer til å be, å reflektere og å gjøre det rette, advarsler mot urettferdig oppførsel og beskrivelser av belønning og straff etter døden.

Opprinnelse og historie

Koranteksten forelå sannsynligvis ikke som en samlet, skriftliggjort bok ved profetens død, men det forelå et tekstmateriale i muntlig og skriftlig form. Det meldte seg raskt et behov for å stabilisere teksten.

Den tradisjonelle teksthistorien

Ifølge muslimsk historieskriving mottok profeten Muhammad åpenbaringene muntlig gjennom en periode på noen og tjue år, fra rundt år 610 frem til sin død i 632, og nedtegningen av koranteksten begynte allerede under Muhammads levetid. Helt fra den første tiden ble det trukket et klart skille mellom det som ble regnet som guddommelige åpenbaringer, og alle andre typer overleveringer om hva profeten sa og gjorde. De andre overleveringene ble kalt hadith. De tekstene som tilhørte Koranen ble samlet og skrevet ned i profetens levetid, og samtidig overlevert muntlig. Hadithene skulle på sin side komme til å utgjøre et mye større, mer spredt og mindre avgrenset materiale med sin egen teksthistorie.

Etter profetens død begynte arbeidet med å sammenstille hele Koran-materialet til én tekst. Arabiske historikere beskriver hvordan dette arbeidet foregikk i ulike faser, først en innsamling av alt skriftlig materiale, og så en gjennomgang av dette med korankyndige eksperter. I denne tidlige fasen stod den muntlige tradisjonen sterkt. De som skrev ned tekstene kontrollerte alt det skriftlige mot det de korankyndige hadde lært utenat.

For å oppnå en autoritativ tekst nedsatte kalifen Uthman en kommisjon der Muhammads egen skriver, Zayd ibn Thābit (død 665), hadde en ledende rolle. Resultatet av dette arbeidet var en endelig og anerkjent kodeks (arabisk muṣḥaf), som i sin grunnform er den samme Koranen som muslimer den dag i dag bruker. Uansett detaljene i dette forløpet er den klassiske overleveringen enstemmig i å bekrefte at teksten fant sin endelige form før 656, det vil si omkring tjue år etter profetens død. Denne opprinnelige, uthmanske kodeksen er muligens tapt, men den skal ha vært forelegg for en rekke tidlige kopier. I henhold til noen tradisjoner ble alt annet skriftlig tekstmateriale destruert.

Lesetradisjoner

Tidlige håndskrifter har en enkel form for konsonantskrift, hvor vokaler ikke markeres og heller ikke alle konsonanter har unike bokstavtegn. Dette betyr at de skriftlige tekstene ga rom for varianter av uttale, ord og uttrykk. Et eksempel kan være at det ikke er entydig om et verb skulle leses i aktiv eller passiv form. Skriftlig og muntlig tekstmateriale sirkulerte med slike varianter, og disse ble bevart i muntlige overleveringstradisjoner og i kommentarlitteraturen (tafsir).

Senere tekstkritiske arbeider tok sikte på å stabilisere teksten ytterligere gjennom å definere hvordan koranteksten skulle resiteres. Det etablerte seg bestemte lesetradisjoner der noen varianter ble inkludert, og andre ble sett som ikke-autentiske, og altså ikke-kanoniske.

I et viktig verk av Ibn Mujahid (død 936) blir disse lesertradisjonene begrenset til sju, mens andre har holdt fast ved ti. Senere håndskrifter ble i hovedsak skrevet med fullt utviklet konsonantskrift og vokaltegn og fulgte dermed en bestemt lesetradisjon.

Debatt om datering

Siden 1800-tallet har den tradisjonelle forståelsen av hvordan Koranen ble til vært gjenstand for kritisk undersøkelse, blant annet av europeiske forskere. Kritikken har delvis handlet om hvilke kilder man skal legge grunn, og mange forskere har vært skeptiske til å legge til grunn tradisjonsinterne kilder, det vil si kilder som tilhører islamsk tradisjon. Et spørsmål er i hvilken grad historieberetningene kan føres tilbake til tidlige kilder nært på begivenhetene og dermed være pålitelige. Et annet spørsmål er om beretningene i seg selv er troverdige eller om de er historier konstruert i ettertid.

Forskermiljøet er delt i to leirer. På den ene siden står de som ser tekstoverleveringen i lys av tidlig arabisk historieskriving, og som mener at denne må ha en historisk kjerne selv om det fremdeles er enkeltheter som lar seg diskutere. På den andre siden har forskere fremmet det mer radikale argumentet at teksten først ble nedskrevet så sent som mot slutten av 700-tallet eller på 800-tallet. Disse kalles den revisjonistiske fløyen.

Den teksthistoriske debatten er langt fra avsluttet, men den revisjonistiske fløyen har mistet mye av sin appell ettersom nye håndskriftfunn gjennom de siste tiårene har styrket teorien om tidlig nedskriving. Noen av de eldste bevarte håndskriftene er gjennom C-14-datering forsøksvis datert til 600-tallet. Et eksempel er det såkalte Birmingham-håndskriftet datert til midten av 600-tallet, som ble funnet i Mingana-samlingen ved Birmingham-universitetet på 2010-tallet. Håndskriftet inneholder fragmenter av sure 18, 19 og 20, hvor teksten er identisk med moderne trykte utgaver av samme utdrag.

De siste tiårene har en rekke forskningsinitiativ tatt mål av seg til å samle alt tilgjengelig materiale som dokumenterer utviklingen av den skriftlige tradisjonen knyttet til koranteksten. Mange databaser har tilgjengeliggjort trykt og utrykt materiale fra den store kommentarlitteraturen, og flere mer spesifikke forskningsprosjekter tar for seg selve koranteksten. Noen samler tekstvarianter med utgangspunkt i håndskrifter, som for eksempel Corpus Coranicum-prosjektet ved Berlin-Brandenburgische Akademie der Wissenschaften. Andre samler kanoniske og ikke-kanoniske tekstvarianter hovedsakelig fra kommentarlitteraturen, som for eksempel 5-bindsverket al-Muṣḥaf wa-qirāʾātihi utgitt i 2016.

Håndskrifter og utgaver

Håndskrifttradisjonen knyttet til Koranen er svært stor og mangfoldig. Et av de eldste nesten fullstendige håndskriftene, som antas stamme fra tidlig 700-tall, finner vi i Topkapi-museet i Istanbul, og i Samarkand finnes et håndskrift fra 800-tallet. Mye taler for at det fremdeles finnes uutforskede manuskripter i privat eie og i biblioteker rundt omkring i verden. Blant de største og mest kjente senere funnene er de svært gamle koranhåndskriftene funnet i Sana i Jemen i 1972. Disse håndskriftene er ennå ikke fullt utforskede, men foreløpige funn har vist at pergamentskriftet datert til andre halvdel av 600-tallet er en palimpsest med to lag tekst. Manuskriptets første lag dokumenterer noe av det tidlige tekstarbeidet og enkelte ikke-kanoniske varianter, mens det øvre laget overensstemmer med det man mener er den uthmanske kodeksen.

I dag finnes trykte og elektroniske utgaver i henhold til alle de tradisjonelt forankrede lesetradisjonene, og med fullt utviklet vokalisert konsonantskrift blir tekstmangfoldet mindre synlig i den enkelte utgave. Enkelte lesetradisjoner har blitt dominerende. Den såkalte Kairo-utgaven, også kjent som Kong Fuʾād-utgaven, som ble autorisert av Azhar-universitetet og trykket i 1924 og som følger lesetradisjonen etter Ḥafṣ, har fått særlig stor utbredelse.

Læren om Koranen

Ifølge Koranens egenbeskrivelse og muslimske teologer inneholder Koranen Guds tale, først til profeten Muhammad og gjennom det arabiske språket til hele menneskeheten. Ifølge tradisjonen er det engelen Gabriel som formidler åpenbaringen. Engelens navn nevnes spesifikt i sure 2:97–98, og er i tradisjonen identifisert med «den pålitelige ånden» i sure 26:193.

Allerede fra tidlig tid gikk de teologiske debattene omkring hva Koranen er og hva det innebærer at Gud taler. Noen teologer mener at Koranen er identisk med en himmelsk bok som fra evighet av befinner seg hos Gud. Dette belegger de ved å vise til vers som: «Ja, dette er en herlig Koran, på en vel forvart himmelsk tavle» (sure 85:21–22) og «Vi gjorde den til en Koran på arabisk, så dere må forstå! Se, den finnes i skriftens opphav, hos Oss, den er opphøyet, vis» (sure 43:3–4).

Mutazilittene hevdet på sin side at Koranen var skapt i tiden. En mellomposisjon ble utviklet innenfor den teologiske ashari-skolen (arabisk al-ashʿariyya), hvor man mente at selv om Guds tale var evig, materialiserte det konkrete uttrykket seg i tid og rom. Spørsmålet hadde direkte konsekvenser for hvordan man kunne tolke og forstå teksten. Mutazilittenes posisjon gjorde det for eksempel mulig å tolke visse tekststeder symbolsk.

Disse teologiske debattene handler om forholdet mellom det eviggyldige og det historisk situerte. De samme debattene er aktuelle i dag. Den klassiske islamske posisjonen er at teksten er guddommelig i sitt opphav, men at den samtidig er historisk i og med at den er uttrykt i et menneskelig språk og at den kommenterer spørsmål som var aktuelle på åpenbaringstidspunktet så vel som mer tidløse tematikker. Innenfor forskningen har det gjennom de siste tiårene blitt vanlig å forstå Koranen i sin videre historiske kontekst og i lys av religiøse brytninger i senantikken.

Intertekstualitet

I koranteksten forekommer fortellinger og motiver kjent fra andre tekster. Særlig er mange av Koranens profetfortellinger kjent fra Bibelen, men det er ofte forskjeller. I forskningen omtales gjerne dette som Koranens intertekstualitet. Mange forskere har vært opptatt av å identifisere de ulike lagene og redegjøre for mulige overensstemmelser med andre tekster og tradisjoner.

Muslimske koranlærde har argumentert med at koranteksten står i en lang religiøs tradisjon med felles fortellinger, motiver og budskap, samtidig som den har en unik posisjon som den siste og endelige åpenbaringen. De har forklart dette forholdet med korantekstens egen kommentar: På den ene siden stadfestes tidligere åpenbaringer (sure 3:3), og på den andre siden korrigeres de (sure 5:12–16).

I et religionshistorisk perspektiv blir forholdet til andre, samtidige, tidligere eller senere religiøse tekster undersøkt komparativt. Noen legger vekt på å undersøke Koranen kildekritisk og overensstemmelsene og forskjellene forklares da med at senere tekster bygger på tidligere tekster som kilder. Både bibelske og andre fortellinger og motiver sirkulerte i senantikkens Midtøsten, og filologer peker gjerne på språkutveksling mellom de ulike språkene i førkoransk tid. Også koranarabisk hadde tatt farge av en slik språkutvikling.

Språk- og tekstlære

At åpenbaringen har form av en tekst på arabisk språk, førte til et stort behov for og respekt for alle kunnskapsgrener som har med ord og tekst å gjøre, slik som grammatikk, semantikk, stillære, fonetikk og kalligrafi. Koranen, sammen med førislamsk poesi og muntlig tale, ble de viktigste kildene når det arabiske språket skulle beskrives systematisk. Fra siste halvdel av 700-tallet vokste det frem en arabisk lingvistikk.

Tros- og rettslære

Gjennom historien inngikk Koranen i tenkning innenfor teologi og etikk, og tekstens juridiske bestemmelser ble debattert. Et av stridsspørsmålene var om tekstens påbud og forbud skulle forstås om uttrykk for Guds uforanderlige lov, som verken kunne oppheves eller tillempes nye forhold. I teorien ville mange fremholde at der hvor teksten er klar og entydig er det lite rom for tolkning og diskusjon. I praksis derimot, ble det ofte diskusjon om hvilke vers som måtte betraktes som klare og entydige, og hvilke som kunne og måtte tolkes.

Koranen har hatt en avgjørende betydning for utviklingen av islams troslære, etikk og rettslære. I den juridiske tenkningen (fiqh) ble Koranen betraktet som den mest autoritative kilden for juridisk argumentasjon, men verken den eneste eller den lettest anvendelige. Debattene om Koranens autoritet fikk ny giv på 1900- og 2000-tallet. Noen muslimske tenkere fremholder at teksten uten de omkringliggende tolkningstradisjonene gir muligheter for nytenkning og reform. Andre fremholder at disse tolkningstradisjonene og de tradisjonelle kunnskapsdisiplinene må studeres kritisk, men at de også kan være ressurser.

Resitasjon og kalligrafi

I islamske tradisjoner legges det stor vekt på Koranens estetiske uttrykk. Det dreier seg både om hvordan Koranen resiteres, koranresitasjon, og hvordan den fremstilles skriftlig, i kalligrafi. I koranresitasjon er hovedfokus på å bevare tekstens integritet ved at hver bokstavlyd og stavelse skal uttales korrekt og klart. I kalligrafien skal hvert bokstavtegn og diakritiske tegn omhyggelig noteres. Det finnes mange ulike tradisjoner for hvordan det endelige uttrykket arter seg. Disse uttrykkene får gjerne lokalt særpreg, farget av lokale språk og tradisjoner. Men både resitasjonen og skriftbildet bør fremstå vakkert.

Tolkningstradisjoner

Korantolkning inngår i ulike fagtradisjoner, men det ble også tidlig utviklet egne disipliner som spesialiserte seg på korantolkning, med egne litterære sjangre. I sunniislam brukes gjerne betegnelsen tafsir (arabisk, «forklaring, kommentar») både for tolkningsprosessen og for den skrevne kommentaren. Utgangspunktet for tolkningen er gjerne en rent språklig utlegning, sammen med overleveringer fra profeten og tidlige eksperter, rapporter om historiske omstendigheter og tekstvarianter.

Korankommentarer utgjør en viktig del av den religiøse litteraturen. Den klassiske utformingen av tafsirtradisjonen er en gjennomgang av hele teksten fra første til siste sure med kommentarer knyttet til de enkelte versene ett etter ett, og med interne krysshenvisninger. Et tidlig eksempel er historikeren al-Tabaris bindsterke korankommentar fra slutten av 800-tallet, hvor han satte seg fore å samle alt det fortolkende materialet som var tilgjengelig i hans tid, men hvor han i mer beskjeden grad diskuterte dette materialet. I senere verk kunne diskusjoner og videre utlegninger være mer fremtredende. Fakhr al-Dīn al-Rāzīs (død 1210) verk er for eksempel enda mer omfangsrikt enn al-Tabaris, og her er det diskusjonene av ulike tolkninger som dominerer. Ulike verk i tafsirsjangeren spesialiserte seg gjerne innenfor særlige interessefelt, så som språk eller juss, eller med spesielle metodiske innfallsvinkler, slik som allegorisk tolkning.

Sjiaislams tolkingstradisjon, gjerne omtalt som både tafsir og taʾwīl, skiller fra sunnitradisjonen ved å i større grad oppfatte teksten billedlig, eventuelt i tillegg til en filologisk og historisk basert tolkning. Den islamske mystikken (sufisme) har også utviklet sine egne tolkinger, der man søker tekstens skjulte, symbolske mening.

I nyere tid finner vi korantolkning som i stedet for å gjennomgå teksten vers for vers, organiserer sine utlegninger omkring bestemte tema.

Koranoversettelser

Læren om Koranen førte tidlig til en debatt om oversettelser. Korantekstens eget utsagn ble fremhevet: «Således har Vi åpenbart den som en arabisk Koran» (sure 20:113). Her anså koranlærde og teologer at det er Gud selv som taler, og språket tillegges en sentral betydning ved den nære forbindelsen mellom tekstens uttrykk, innhold og status som åpenbaring. Det islamske budskapet nådde imidlertid raskt fram til folkeslag som ikke hadde arabisk som morsmål. På 800-tallet ble et kompromiss formulert: Teksten kan gjengis på andre språk, men enhver oversettelse blir vurdert som en tolkning av grunnteksten. Denne tanken om skriftens uoversettbarhet skulle få store kulturelle og politiske konsekvenser. Det innebar at Koranens språk, arabisk, ble brukt som et religiøst og lærd språk over store områder og påvirket også ulike lokale språk, som persisk, urdu, tyrkisk og malayisk, særlig gjennom vokabular. Både under ritualer og i normativ tolkning er det vanligvis den arabiske teksten som legges til grunn. Den rituelle bønnen utføres også i all hovedsak på arabisk.

Den første (ufullstendige) oversettelsen til et europeisk språk kom på latin på midten av 1100-tallet. På 1500-tallet begynte lærde humanister å interessere seg for orientalske språk, og de første koranoversettelsene kom på engelsk, fransk og italiensk på 1500- og 1600-tallet.

I Norden var Sverige først ute med en koranoversettelse i 1843, og i 1917 kom Karl Vilhelm Zetterstéens toneangivende svenske oversettelse. Abdus Salam Madsens danske oversettelse ble publisert i 1967. I Norge ble den første fullstendige oversettelsen utgitt av Einar Berg i 1980 (denne ligger til grunn for oversettelsene i denne artikkelen). Denne er siden kommet i flere utgaver, men flere andre norske oversettelser har også kommet til de seneste årene.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer (7)

skrev Martin Engeset

Det mest sentrale a alle spørsmål når det gjelder Koranen, blir aldri debattert: Hva forteller alle feilene i Koranen? Koranvers som 2/29, 4/82, 10/37, 20/52, 41/41 forteller at Koranen er ordene til en allvitende gud, og derfor perfekt og feilfri.Koranen skal videre være kopi av "Moderboken"i Himmelen - høyt respektert av Allah og englene. Men fx. "1000+ Mistakes in the Quran", Amazon, lister opp utrolige 1750+ faktafeil,350+ andre ikke-religiøse feil og 300+ selvmotsigelser i Koranen. "Regeringskontoret for Religion" i Malaysia prøvde å få boken slettet fra nettet like etter den kom, men fant ingen feil i den alvårlig nok til å bruke som argument for sletting = listene og kommentarene i "1000+ Mistakes" er rette.(Dette var jeg selv vitne til på nettet da det skjedde.) Det er også lett for enhvær med noe kunnskaper å finne faktafeil, etc. i Koranen - fx. astronomien. I tilleg har Koranen 650+ punkter så uklare eller flertydige, at lærde muslimer enda i dag ikke er sikker på eksakt mening. Uklar tale er heller ikke et kjennetein for en allvitende gud. Så hva forteller alle feilene? Og hvorfor blir dette aldri debattert? Er det faktum at det beviselig ikke er sant at Koranen kommer fra en gud, og er hans eksakte ord - ingen gud gjør så mange feil i sin hellige bok - et for ømtålig tema?

skrev Mamoon Tariq

Dette er en partisk kommentar av martin. De store vitenskapelig forskere har oppdaget sannheten i Koranen ved å undergrave sine meninger som gjelder vitenskapen. Og Gud har selv sagt i Koranen at de som går på avveier skal aldri komme på en eneste verse i den. De skal bare villedes av koranen. Gud sier om hans Bok at dette er ment for bare de troende og bare de kan tolke sannheten i den. La yamussuhu illalmutahreen. Dette er verse på arabisk som betyr at ingen annet enn de som har rent tro kan nå betydninger av Koranens åpenbaringen. Og hva er tro som grunnlaget. Det bygger på menneskets fremste del i hodeskallet. Det vil si å ha krav på bevis å bekjenne noe. Som i seg selv fører videre til løgn. Jeg vil oppdatere denne kommentaren med jevne mellomrom så at dere kan få som trengs for å bli klar over.

skrev emil christian fasting

Er det korrekt at bare den som kan arabisk virkelig forstår Koranen, må det innebære at Islam er en stamme/race-tro. Er det i henhold til Muhammed da noe feil med det norske språk, eller rotnorske hoder? Ettersom jeg er født i Norge er jeg meget spent på et svar. Emil Christian Fasting, Kragerø

skrev Helge Kåre Fauskanger

Sitat: "Ifølge muslimsk historieskriving mottok profeten Muhammad åpenbaringene muntlig gjennom en periode på godt og vel førti år, fra år 610 frem til sin død i 632 ..."

Det forekommer meg at det er fryktelig vanskelig å finne plass til "godt og vel førti år" mellom år 610 og år 632. Noe må være galt her.

svarte Mari Paus

Hei Helge, takk for årvåkenheten! Her hadde det gått litt fort i svingene i redigeringen. Teksten er rettet nå. Vennlig hilsen Mari i redaksjonen.

svarte Helge Kåre Fauskanger

Noen flere pussigheter:
Her virker det som om et verb mangler:

"Ifølge muslimsk historieskriving begynte nedtegningen av koranteksten alt under hans levetid, og arbeidet med å sammenstille hele materialet til én tekst etter hans død."

Les kanskje "... FORTSATTE etter hans død"? Eller "BLE FULLFØRT etter hans død"?

Også denne:

"... det forelå en et tekstmateriale i muntlig og skriftlig form ..."

Tekstmateriale er intetkjønn og skal ha ubestemt artikkel "et". Vi trenger ikke helgardere med "en et" i både felleskjønn og intetkjønn.

svarte Mari Paus

Takk for tipset! Den overflødige artikkelen er slettet. Setningen om nedtegning og sammenstilling lot jeg stå, så vidt jeg kan se betyr den bare at nedtegningen startet i profetens levetid, og sammenstillingen startet etter at han var død. Ser ikke at det mangler noe verb der. Man kunne kanskje gjentatt "begynte" i andre leddsetning for å tydeliggjøre det.

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg