Religionshistorie, betegner dels det vitenskapelige studiet av religion, dels religion i seg selv som universelt fenomen i menneskehetens historie. Det systematiske studiet av religion har sine røtter i den greske antikken, der en rekke filosofer forsøkte å forstå religion, spesielt mytene, som allmennmenneskelig fenomen. En universell religionshistorisk vitenskap oppstod imidlertid først på 1700-tallet, og ble utviklet til et selvstendig akademisk fag, atskilt fra teologi, i annen halvdel av 1800-tallet, ikke minst takket være F. Max Müller. Fra 1870-årene var religionshistorie dels preget av antropologisk forskning som bygde på utviklingslæren (utvikling fra «primitive» til «høyere» religioner), dels av en myteforskning som i første rekke arbeidet med indisk og klassisk gresk mytemateriale. Parallelt med dette foregikk det i Vesten en dramatisk utvidelse av kjennskap til de store verdensreligioners historie og lære, hovedsakelig gjennom filologisk arbeid med disse religionenes tekster.

Første halvdel av 1900-tallet var karakterisert ved fremveksten av religionsfenomenologi, spesielt i Nederland (G. van der Leeuw), Tyskland (R. Otto) og Sverige (N. Söderblom); av religionssosiologi, med utgangspunkt i arbeidene til E. Durkheim og Max Weber, og av religionspsykologi under innflytelse av W. James, S. Freud og C. G. Jung. Siden 1950-årene har den mest dominerende enkeltforsker vært M. Eliade. Han har særlig lagt vekt på symboltolkning og på tolkning av religion som et system av hierofanier («hellighetsåpenbaringer»), og han har vært svært innflytelsesrik, spesielt i Nord-Amerika. Denne perioden har også vært preget av et stadig dypere studium av de enkelte religioner i fortid og nåtid, og av religiøse endringsprosesser, «nye» religioner og folkereligion. Studiene til G. Dumézil omkring indoeuropeisk religion og tenkning har også vært viktige.

Religionshistoriens forhold til teologi har vært problemfylt; det har ikke manglet på fruktbare kontakter (bibelvitenskap, kirkehistorie, religionsfenomenologi), men religionshistoriens prinsipielle motstand mot å foreta verdivurderinger og dens universelle («komparative») perspektiv synes å sette grenser overfor de fleste retninger innen teologi. Overfor andre fag (sosiologi, psykologi) har religionshistorien til dels hatt problemer med å markere en klar fagprofil. Det er imidlertid en voksende erkjennelse av at i en verden der mange land er flerkulturelle og den gjensidige avhengigheten mellom statene bare vokser, har religionshistorie en nøkkelrolle å spille både på det praktiske plan (f.eks i forbindelse med integrering av innvandrere) og som grunnlag for refleksjon over kultur og menneskenes levekår generelt.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.