Rabbinsk jødedom er betegnelsen på den jødedommen som fikk sin form i århundrene etter at tempelet i Jerusalem ble brent av romerne i år 70 evt., og jødene mistet sitt religiøse og kulturelle sentrum. Det var de tidlige rabbinerne som ledet arbeidet med å tilpasse og utvikle lover, bønner og ritualer slik at det skulle være mulig å leve et hellig jødisk liv, overalt og til alle tider, også uten tempel og eget land. Det ble deres form for jødedom som etter hvert fikk størst gjennomslagskraft i hele den jødiske verden.

Rabbinerne baserte seg både på tekstene som senere ble en del av Den hebraiske bibel (Det gamle testamente), men også på tidligere og samtidige rabbineres tolkninger. De fulgte en tradisjon som kan føres langt tilbake i tid. Allerede i århundret før vår tidsregnings begynnelse oppsto det akademier, jeshivaer, der lærde fariseere studerte jødisk religiøs lov, Tora, og tradisjon.

Utviklingen av rabbinernes jødedom fortsatte, i århundre etter århundre, og fortsetter også i våre dager. Ortodoks jødedom er en direkte arvtager av denne tradisjonen, men også de andre store retningene innen dagens jødedom springer ut av dette felles grunnlaget.

Siden jøder har levd i kontakt med mange forskjellige kulturer, og i mange forskjellige land, har det alltid vært ulike oppfatninger om mange sentrale spørsmål. Rabbinerne utformet aldri faste dogmer. Den rabbinske jødedommen kjennetegnes gjennom den åpne debatten om ideer, trosforestillinger, lover og forpliktelser. Slik er det også i dag.

Det er bred enighet om at det babylonske eksil (586–538 fvt.) ble et vendepunkt når det gjelder jødedommens utvikling. I forskningslitteraturen bruker man derfor ofte betegnelsen israelittisk om religionen i Det gamle Israel før eksilet, og jødedom i tiden etter.

Mosebøkene, i den form vi kjenner dem, ble i henhold til moderne forskning samlet og redigert i tiden rundt eksilet. I henhold til jødisk tradisjon dreier det seg om en guddommelig åpenbaringstekst. Første gang vi hører om offentlig lesing fra Toraen er i Nehemja 8, 1–13, der det fortelles at skriveren Esra leser fra Moseloven for folket, både menn og kvinner, mens en gruppe levitter forklarer den skriftlige teksten. Forskere er uenige om akkurat hvilken tekst dette kan ha vært, men det fremgår likevel tydelig at de lærde tidlig må ha innsett at mange av Mosebøkenes bud er lite presise, og trenger nærmere utdypning for å kunne overholdes i det daglige liv og gjennom endrede tider. De måtte tolkes.

Rabbinsk jødedom bygger på ideen om at rabbinerne er arvtakere av en tolkningstradisjon som går helt tilbake til Sinai. Ifølge denne tradisjonen fikk Moses også muntlige forklaringer til de tekstene vi finner i Mosebøkene. Meningen skal ha vært at forklaringene skulle videreføres fra generasjon til generasjon, i muntlig form, for slik å bevare sin smidighet og aktualitet i skiftende tider. En av jødedommens mest kjente tekster forteller om hvordan de tidlige rabbinerne mente dette foregikk:

Moses fikk Toraen på Sinai og ga den videre til Josva, Josva til «de eldste» og de eldste til profetene. Og profetene ga den videre til «mennene i Den store forsamling.» De pleide å si: «Vær forsiktig med å dømme. Oppdra mange disipler og lag et gjerde rundt Toraen.» (Mishna, Pirke Avot 1,1). Grunnleggeren av Den store forsamling skal ha vært skriveren Esra, som levde i tiden etter eksilet i Babylon.

Det dreier seg om den såkalte Tora she-be-al-peh (den muntlige loven) som sammen med Tora she-bi-khtav (Den skriftlige loven) utgjør det man i jødedommen forstår som Tora (Læren). Etter hvert ble rabbinernes tolkninger så omfattende at man så behovet for å ordne dem i et system og bevare dem for ettertiden i skriftlig form. Denne tolkningstradisjonen omfatter både rene juridiske spørsmål, og spørsmål som angår etikk, moral og det daglige liv.

Den første samlingen rabbinske tekster var Mishna, som ble ferdig rundt år 200 evt. Den største og viktigste rabbinske tekstsamlingen er Talmud, som regnes som jødedommens viktigste hellige skrift ved siden av Mosebøkene.

I århundret før vår tidsregnings begynnelse oppsto det jeshivaer (av verbet «å sitte») der kjente jødiske lærde underviste sine studenter. Slike fantes både i Babylonia (i jødisk tradisjon brukes denne betegnelsen på Mesopotamia også lenge etter at Det nybabylonske riket var falt i 539 fvt.), og i Juda. Flere av lærerne er kjent ved navn, den mest kjente er fariseerne Hillel (cirka 70 fvt.–10 evt.), og Shammai (ca. 50 fvt.–30 evt.). Deres læresetninger ble en viktig del av jødisk tradisjon, og mange er kjent og brukt helt frem til i dag.

Da tempelet brant, opphørte offertjenesten, og det gamle presteskapet mistet sin betydning. Rabbinerne overtok nå som jødenes religiøse ledere og fortsatte arbeidet med å utvikle lover (halakha), etikk, bønner og ritualer. De baserte sine tolkninger på Mosebøkenes (Toraens) lovtekster og leveregler, supplert med både de jødiske (israelittiske) profetenes lære og de moralske og etiske prinsippene de mente å finne i de andre tekstene som senere ble inkludert i jødenes bibel, Tanakh, men også på tidligere rabbineres tolkninger av disse. Arbeidet foregikk først i den lille byen Javne (Jamnia) i lavlandet vest for Jerusalem, senere i Galilea og Babylonia.

Mange jøder var blitt drept, og mange hadde flyktet utenlands i forbindelse med den jødiske oppstanden mot romerne. Men mange jøder hadde også tidligere vært bosatt utenfor hjemlandets grenser. Både Mesopotamia, Egypt, Roma og de mange hellenistiske middelhavsbyene hadde jødiske samfunn på denne tiden. Derfor var det viktig at det måtte være mulig å leve som jøde, uten tempelet i Jerusalem som felles religiøst sentrum.

I de første århundrene evt. var det en gruppe lærde rabbinere, kalt tannaim, som preget tolkningen av jødisk lov og tradisjon. Mange av jødedommen tidlige kjente skikkelser inngår i denne gruppen. Rabbi Akiva ben Josef (45–135 evt.) utviklet nye fortolkningsmetoder og klassifiserte det muntlige lovmaterialet, slik at det ble lettere å memorere, formidle og bevare. Etter nederlaget i den andre jødiske oppstanden mot romerne (Bar-Kokhva-oppstanden i 132–135 evt.), ble de gjenlevende jødene i landet drept, solgt som slaver eller landsforvist. Rabbinerne så nå behovet for å få skrevet ned det etter hvert enorme muntlige tolkningsmaterialet. Arbeidet ble ledet av Jehuda ha-Nasi (Juda prinsen, cirka 138–217 evt.), og resultatet ble jødedommens andre hellige skriftsamling Mishna. Senere overtok de såkalte talmudrabbinerne, amoraim.

Det gamle presteskapet (kohen) beholdt kun et par spesielle rituelle funksjoner. Mange av renselses- og renhetsreglene som tidligere gjaldt presteskapet, ble nå overført til å gjelde i det enkelte hjem. Bordet ble et symbol på alteret, og maten et symbol på offermåltidet. Det å innta et måltid ble en hellig handling. Tilberedning av tillatt mat, kosher, ble en viktig del av jøders religiøse liv. De store høytidsdagene, som tidligere hovedsakelig ble feiret i tempelet, fikk nå en form som bidro til å knytte jøder sammen i et religiøst og kulturelt fellesskap.

Det ble utviklet faste bønneritualer for hjemmet. Kvinnene ble fritatt fra alle tidsbestemte plikter, men underlagt plikten til både å be og til å fremsi bestemte velsignelser. Synagogen, som tidligere hadde vært et slags supplement til tempelet, ble nå det stedet der menn møttes til studier og felles bønn.

Vi vet ikke sikkert i dag hvor lang tid det kan ha tatt før rabbinernes form for jødedom ble kjent og praktisert i de ulike områdene der jøder hadde bosatt seg. Men mye tyder på at det kan ha tatt flere hundre år.

Fra midten av 500-tallet evt. og frem til begynnelsen av 1000-tallet lå de viktigste jødiske lærestedene i Mesopotamia. Under abbasidene hadde jødene sin egen offisielle leder og representant, eksilarken, som hadde stor religiøs, økonomisk og politisk makt. Likevel var det i Mesopotamia det oppsto en jødisk retning, karaitter, som ikke godtok den rabbinske tradisjonen.

Fra 900-tallet ble det muslimske Spania etter hvert sentrum for jødiske lovstudier, litteratur, vitenskap og filosofi. Denne perioden varte i rundt 250 år. Jødiske middelalderfilosofer og lovtolkere, som Moses Maimonides og Josef Karo, bidro til å systematisere både jødedommens trosgrunnlag og den religiøse loven halakha.

I Spania og Syd-Frankrike vokste det på 1200-tallet også frem en mystisk retning, kabbala, som fremdeles har mange tilhengere. Mange av kabbalistenes ideer har også fått innpass i den rabbinske jødedommen. Nyreligiøse variasjoner av kabbala er populære i dag, også blant ikke-jøder.

Også i landene nord for Alpene ble det etter hvert opprettet akademier der man studerte halakha og utarbeidet leveregler og lover som passet i disse områdene. En av de mest markante skikkelser fra tidlig tid er rabbi Shlomo ben Jitshak, vanligvis omtalt under sitt akronym Rashi. Hans rabbinske kommentarer er fremdeles i bruk i dag. De trykkes i margen på de fulle utgavene av Talmud.

Etter hvert som hovedtyngden for jødisk liv i Europa forflyttet seg østover, ble Øst-Europa lenge sentrum for utvikling av askenasisk jødisk lov og tradisjon. Både den karismatiske formen for jødedom, hasidismen, og dens rabbinske motsetning, mitnagdim, hadde sin opprinnelse her.

Motstanden mot hasidismen ble ledet av den litauiske rabbineren Eliahu ben Shlomo Zalman av Vilna (Vilnius), mest kjent som «Gaon av Vilna». Motstanden mot hasidismen førte til ny interesse for rabbinske tradisjoner i mange miljøer. Etter hvert kom det likevel til en tilnærming mellom rabbinsk jødedom og hasidismen.

Først i begynnelsen av 1800-tallet ble sentrum for fornyelse igjen flyttet vestover, til Tyskland og USA, der nye jødiske retninger og læresteder vokste frem. Disse bygget på den tradisjonelle rabbinske jødedommen, men tilla de gamle rabbinske skriftene, som Talmud, forskjellig vekt og betydning. Det ble foretatt endringer i både daglig praksis og felles ritualer. De nyere ikke-ortodokse retningene har i dag svært mange tilhengere, spesielt i USA og i Vesten forøvrig.

Opprettelsen av staten Israel i 1948 har også gitt den tradisjonelle rabbinske jødedommen fornyet betydning. Av historiske og realpolitiske grunner ble denne formen for jødedom valgt som Israels offisielle form for jødedom. Israel er blitt et nytt sentrum for studiet og utviklingen av ortodoks jødedom. Mange jødiske samfunn i diasporaen retter seg etter israelske rabbineres avgjørelser. Dette gjelder også Det Mosaiske Trossamfund i Norge, som praktiserer tradisjonell rabbinsk jødedom, men der moderne synspunkter også er åpne for diskusjon.

  • Feinberg, Lynn (red. og innledende essay): Talmud. Tekster i utvalg. Bokklubben, 2012.
  • Groth, Bente: Jødedommen. Pax forlag, 2011.
  • Haaland, Gunnar. «Den todelte Tora – Tanakh og Talmud: Jødedommens hellige skrifter» i: Braarvig, J. & Justnes, Å. (red.), Hellige skrifter i verdensreligionene, Oslo: Cappelen Damm, 2011, s. 21–57.
  • Schiffman, Laurence, H.: From Text to Tradition. A History of Second Temple Judaism & Rabbinic Judaism. Ktav Publishing, New Jersey, 1991.
  • Schanks, Hershel (red.) Christianity and Rabbinic Judaism. A Parallell History of Their Origins and early Development. Biblical Archaeology society. Washington D.C., 1992.
  • Schäfer, Peter: How Judaism and Christianity Shaped Each Other. Princeton University Press, 2012.
  • The Cambridge Companion to the Talmud and Rabbinic Litterature. (eds. C.E. Fonrobert, M.S. Jaffe). Cambridge University Press 2007.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.