den jødiske kalender

Jødedommen har utviklet en egen tidsregning. Verdens alder angis i antall år fra verdens skapelse. Dette er en flere tusen år gammel tradisjon. Bibeltekstene gir ingen nøyaktige tidsangivelser. De tidlige rabbinerne brukte derfor Mosebøkenes genealogier til å beregne at skapelsen skal ha funnet sted høsten 3761 før vår tidsregning. År 2017 tilsvarer da omtrent år 5777 etter jødisk tidsregning.

De aller fleste moderne jøder er klar over at verden er mange millioner gammel, og at skapelsen ikke fant sted slik Mosebøkene beretter, men den gamle tidsregningen benyttes likevel til, blant annet, å fastsette når de jødiske helligdagene skal feires. Men også viktige private ting, som fødselsdatoer, og feiring av livsløpsriter, som bar mitzva, angis oftest i både jødisk og vestlig tidsregning. Jødiske aviser angir også gjerne begge datoer.

Inndelingen

Den gamle jødiske tidsinndelingen er komplisert, men svært nøyaktig sett over tid. Kalenderen er en månedkalender oppdelt i 12 måneder à 29 eller 30 dager, opprinnelig basert på observasjon av nymånens tilsynekomst. Men i 358 evt. innførte rabbi Hillel 2 en systematisert årskalender basert på astronomiske observasjoner.

månedene

Månedenes navn er av babylonsk opprinnelse og ble innført etter det babylonske eksil på 500-tallet fvt.

Månedene heter:

nisan (mars/april)
iyar (april/mai)
sivan (mai/juni)
tammuz (juni/juli)
av (juli/august)
elul (august/september)
tishrei (september/oktober)
heshvan (oktober/november)
kislev (november/desember)
tevet (desember/januar)
shevat (januar/februar)
adar (februar/mars)

dagene

Dagene regnes fra solnedgang til solnedgang. De religiøse festene begynner derfor om kvelden og varer til neste kveld. Søndag er ukens første dag, sabbaten er den sjuende. Sabbaten begynner ved solnedgang fredag og slutter når tre stjerner blir synlig på himmelen neste kveld. I moderne tid blir disse tidene fastlagt på forhånd og tilpasset de forskjellige menighetenes plassering i de ulike land og verdensdeler.

Festkalenderen

Den nøyaktige plasseringen av festene er avhengig av månen, og faller derfor ikke på samme dato hver år, ifølge den vestlige kalender. I gammel tid ble det brukt bålsignaler for å fastsette når nymånen først var kommet til syne i Jerusalem. Men da jødene ble spredt lang utenfor landets grenser, ble det vanskelig å spre denne informasjonen fort nok. Rabbinerene innførte derfor en ordning som går ut på at jøder utenfor Israel skal feire helligdagene i to dager for å være på den sikre siden. Selv om man nå kan forutbestemme når månen vil vise seg i Jerusalem, blir denne tradisjon fremdeles opprettholdt innenfor de aller fleste diasporamenigheter.

året

Det jødiske året har 354 dager, mens solåret har 365 dager. Det var derfor nødvendig å finne en løsning for å gjøre opp for de elleve dagene som manglet, ikke minst for at helligdagene skulle falle i riktig årstid. Dette gjøres gjennom at det føyes til en skuddårsmåned om våren, 7 ganger i hver 19-årsperiode. Denne kalles adar sheni, den andre adar.

I henhold til gammel jødiske tradisjon er det fire måter å bestemme årets begynnelse på. Månedenes nummer og helligdagenes plassering beregnes fra den første dagen i vårmåneden nisan. Antall år (fra skapelsen) regnes fra jødisk nyttår, rosh ha-shana, som faller på den første og andre tishrei, den syvende måneden i året.

Den 15. dagen i måneden shevat (tu bi-shevat) regnes fra gammelt av som "trærnes nyttår" og brukes for å beregne trærs alder. Dette har med de gamle reglene for tiende til tempelet å gjøre. I Israel er dette blitt dagen da skolebarn planter nye trær.

Den 1. i måneden elul ble tidligere brukt for å beregne dyrs alder i forbindelse med tiende til tempelet.

Andre kalendere

Flere gamle jødiske sekter, som esseerne, har anvendt andre kalenderordninger. Det samme har vært tilfelle blant karaittene, som fremdeles bruker direkte observasjoner for å fastsette når helligdagene skal feires.