Messias (i jødedommen)

Betegnelsen Mashiach (Messias) ble i tidlig tid brukt om konger og prester som ble salvet i forbindelse med sin innsetting i embetet, men også om profeter som man mente hadde fått en spesiell oppgave av Gud.

I senere jødiske tradisjon er forestillingen om Messias hovedsakelig knyttet til kong David, og det løftet han skal ha fått av Gud om at hans etterkommere skal være konger i Eretz Israel til evig tid (2. Samuelsbok 7,12–13).

I løpet av kongetiden, da israelittene var truet av stormaktene i området, videreutviklet de jødiske profetene ideen og forkynte at det ville komme en tid da folket ville kunne leve i frihet uten trusler fra andre makter. Mange mente denne tiden ville innledes når det kom en ny og mektig konge av Davids slekt.

Først i århundrene etter eksilet i Babylon, begynte forventningen om en kommende Messias å bli knyttet til forestillingen om de siste tider. Etter hvert ble Messias-skikkelsen også knyttet til ideer om "dommen", paradiset og Gehenna. Både Dødehavsrullene og de apokryfe og pseudepigrafiske tekstene er sterkt preget av messiasforestillinger.

I den vanskelige tiden som ledet opp til tempelets fall i år 70 evt., ble forestillingene om en kommende befrier stadig mer utbredt. Mange jøder ventet hovedsakelig på en befrier fra det romerske herredømmet. Andre, som fariseerne, knyttet Messias' komme til verdens undergang og de dødes oppstandelse.

Etter tempelets fall, da jødene var fordrevet fra Jerusalem og stadig flere bodde utenfor sitt gamle hjemland, ga forestillingen om en fremtidig befrier håp til folket. De viktigste jødiske bønnene inneholder ønsket om at Gud vil sende en Messias, og at folket igjen vil kunne samles i Jerusalem.

Også Bar Kokhva-oppstanden i årene 132–135 evt., ble av mange oppfattet som en messiansk krig mot Roma. Da oppstanden ble slått ned, var dette et stort nederlag for jødene. Rabbinerne utformet en idé om at den førmessianske tiden skulle være preget av lidelse, umoral og krig, før Gud igjen vil herske over verden. Det oppsto også en forestilling om en premessiansk skikkelse – en budbringer som skulle forberede den virkelige Messias' komme.

Mens noen rabbinske lærde mente at tidspunktet for disse hendelsene var forutbestemt, mente andre at Messias' komme var avhengig av jødenes oppførsel i verden. De utformet læresetninger som "Hvis hele Israel (det jødiske folket) kunne overholde en eneste sabbat slik de er pålagt, så ville Davids sønn komme med en gang" (Talmud, Shabbat, 118b)

Også de jødiske middelalderfilosofer og rettslærde, som Maimonides, var opptatt av forestillingen om en kommende Messias. Troen på en Messias er en av hans tretten trosartikler. De tretten trosartiklene er imidlertid ikke absolutt bindende innen jødedommen, til tross for at dette ofte blir hevdet.

Den jødiske mystikken, kabbala, utviklet sine egne Messias-forestillinger. Den jødiske Messias-pretendenten Zewi Sabbatai (1626–1676) var under innflytelse av den lurianske kabbala.

Ortodoks jødedom lærer at den messianske tiden vil bli en tid da alle verdens jøder igjen blir samlet i Eretz Israel, og hvor jøder igjen vil kunne oppfylle alle sine religiøse plikter. Innenfor noen ortodokse jødiske miljøer venter man fremdeles på en personlig messiasskikkelse, men det dreier seg likevel om et helt spesielt menneske, ikke om en guddommelig skikkelse som skal frelse den enkelte fra synd.

Enkelte ultraortodokse jøder (haredim) mener at man ikke skulle ha opprettet en jødisk stat før Messias er kommet. I disse kretsene godtar man ikke staten Israel, og mange har ikke tatt israelsk statsborgerskap til tross for at de bor i landet.

Reformjødedommen forkastet tidlig ideen om en personlig Messias, og mener begrepet messianske tider dreier seg om en streben etter å utvikle menneskeheten generelt. Holocaust førte likevel til at ideen om et jødisk nasjonalhjem ble gjenopptatt, om enn i sekulær form. Også innenfor konservativ jødedom knytter man begrepet messianske tider til en tidsepoke – en tid da det vil herske fred og rettferdighet for alle mennesker– og ikke til en skikkelse. Rekonstruksjonismen har fjernet henvisningene til Messias i sine bønnebøker.

Sionismen, ideen om å skape et nasjonalt hjem for jøder i det området som i jødisk tradisjon kalles Eretz Israel, hadde mange fellestrekk med tidligere forestillinger om den tiden da jødene igjen skulle kunne leve i eget land. Til tross for at sionismen i utgangspunktet var en sekulær bevegelse, ble den også av mange ortodokse jøder betraktet som en innledning til den messianske tiden.

I moderne israelsk og jødisk slang brukes henvisninger til Messias' komme ofte som et uttrykk for at noe er ganske usannsynlig. Uttrykket brukes også i svært sekulære sammenhenger.

• Det jødiske folkets historie
• Det gamle Israel
• Religion i Det gamle Israel