seloter

Seloter, jødisk opposisjonsgruppe, som ifølge den jødiske historieskriveren Josefus Flavius ville bevare de jødiske tradisjonene mot hellenistisk og romersk påvirkning. Gruppen vokste frem i tiden rundt vår tidsregnings begynnelse og hadde ingen sentral ledelse. Selve betegnelsen, seloter, ble først vanlig i forbindelse med den første jødiske krigen mot romerne (66–70 evt.).

I følge jødiske skrifter var selotene en gruppe som ofte hadde sine egne tolkninger av den jødiske loven, halakha, og som derfor også tok loven i sine egne hender. Talmud både kritiserer selotenes steilhet og roser deres vektlegging av jødiske verdier. Ifølge både Josefus og Talmud bidro selotenes fanatisme til å splitte jødene i krigens siste dager, da Jerusalem var beleiret og befolkningen led stor nød, før byen fallt og tempelet ble satt i brann. Krigen endte i år 70 evt. Judea ble satt under direkte romersk administrasjon, under ledelse av en guvernør, til tross for at flere jødiske ørkenfestninger, som Masada, fremdeles ble holdt av jøder.

Det er vanlig å anta at selotenes innflytelse også bidro til å starte den andre oppstanden mot romerne, Bar Kokhva-oppstanden, som varte fra 132–135 evt. Også her led jødene nederlag.

En annen gruppe jødiske revolusjonære opprørere kallt sikariere, sicarii, regnes ofte som en undergruppe av selotene. Gruppen fikk sitt navn etter det latinske ordet sicarii, som betyr dolkmenn. Dette på grunn av deres skikk med å skjule en dolk under klærne. Ifølge Josefus utførte de mange udåder i Jerusalem. De er best kjent som forsvarerne av ørkenfestningen Masada.

Selot brukes også allment om en fanatiker, særlig i trossaker.