I følge jødiske skrifter var selotene en gruppe som ofte hadde sine egne tolkninger av den jødiske loven, halakha, og som derfor også tok loven i sine egne hender. Talmud både kritiserer selotenes steilhet og roser deres vektlegging av jødiske verdier. Ifølge både Josefus og Talmud bidro selotenes fanatisme til å splitte jødene i krigens siste dager, da Jerusalem var beleiret og befolkningen led stor nød, før byen fallt og tempelet ble satt i brann. Krigen endte i år 70 evt. Judea ble satt under direkte romersk administrasjon, under ledelse av en guvernør, til tross for at flere jødiske ørkenfestninger, som Masada, fremdeles ble holdt av jøder.
Det er vanlig å anta at selotenes innflytelse også bidro til å starte den andre oppstanden mot romerne, Bar Kokhva-oppstanden, som varte fra 132–135 evt. Også her led jødene nederlag.
En annen gruppe jødiske revolusjonære opprørere kalt sikariere, sicarii, regnes ofte som en undergruppe av selotene. Gruppen fikk sitt navn etter det latinske ordet sicarii, som betyr 'dolkmenn'. Dette er på grunn av deres skikk med å skjule en dolk under klærne. Ifølge Josefus utførte de mange udåder i Jerusalem. De er best kjent som forsvarerne av ørkenfestningen Masada.
Selot brukes også ofte mer allment om en fanatiker, særlig i trossaker.
Kommentarer
Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.
Du må være logget inn for å kommentere.