prest (jødedommen)

Prester og levitter hadde bestemte rettigheter og plikter og hadde en helt spesiell rituell status blant israelittene. Ifølge bibeltekstene skulle prester og levitter ikke eie land i Det gamle Israel, og familiene levde av den fastlagte tienden som ble gitt av befolkningen. Prestene hadde både spesielle rettigheter og var underlagt spesielle begrensninger, som når det gjaldt valg av ektefelle, samt et forbud mot å komme i kontakt med de døde. Etter hvert fungerte prestene også som religiøse lærere for folket.

Det var også deres oppgave å velsigne folket med den Den aronittiske (prestelige) velsignelse som er nedskrevet i 4. Mosebok 6, 24–27, og som lyder «Herren velsigne deg og bevare deg! Herren la sitt ansikt lyse over deg og være deg nådig! Herren løfte sitt åsyn på deg og gi deg fred». Denne brukes i dag også i kristne gudstjenester.

Den øverste blant prestene, ypperstepresten/øverstepresten (ha-kohen ha-gadol), ble salvet med olje, som kongen. Når israelittene dro i krig kunne det bli salvet ytterligere en kohen, for å kunne følge soldatene i felten (5. Mosebok, 2–4). Øverstepresten hadde flere helt spesielle ærefulle oppgaver og hadde svært høy status i samfunnet. Han var ansvarlig for å gjennomføre syndoffer på vegne av både seg selv og andre.

Under seremoniene bar han spesielle klær og gjenstander, til sammen åtte. Antrekket er beskrevet i Andre Mosebok, kapittel 28. Først kommer fire ulike hvite linplagg bestående av tunika, hodeplagg, belte og bukser. I tillegg kommer fire andre symbolske gjenstander som omfatter forklæ (efod), en slags brystplate, en blå kappe med bjeller nederst og et gyldent diadem. Disse gjenstandene var utsmykket med edle stener, gulltråder og sterke farger samt ulike inskripsjoner. Orakelloddene Urim og Tummim, som ble brukt til å søke Guds vilje, var festet til brystplaten.

Hans viktigste ritual ble utført i forbindelse med forsoningsdagen, yom kippur. Etter å ha forberedt seg med rituelle renselser i en hel uke, var dette dagen da øverstepresten gikk inn i tempelets «aller helligste», der han ba om syndsforlatelse for hele folket.

I det andre tempelets tid (cirka 515 fvt.–70 evt.) var prestenes stilling og oppgaver litt annerledes. De mange prestene var delt inn i 24 grupper (vakter) som ofte bodde utenfor byen Jerusalem, men som tjenestegjorde i tempelet i én uke av gangen. Foruten å utføre de daglige offerhandlingene, var prestene også ansvarlige for å gjennomføre forskjellige private ritualer for befolkningen, samt avgjøre viktige spørsmål i forbindelse med for eksempel sykdomsutbrudd i landet. Etter hvert fikk øverstepresten stadig flere administrative oppgaver, og var vanligvis også leder av den øverste religiøse domstolen, sanhedrin.

Da makkabeerne, (164–63 fvt.) overtok makten i landet, overtok de selv posisjonen som øversteprest, noe som ikke var i overensstemmelse med jødisk lov, halakha. Etter romernes erobring av området i år 63 fvt., ble stillingen som øversteprest brukt i politisk øyemed. Øverstepresten ble ofte valgt blant medlemmene av en gruppe som regnet seg som etterkommere av Zadok (en øversteprest på kong Davids tid). Denne politiske og religiøse gruppen, saddukeerne, var blant annet motstandere av ideen om den muntlige Tora og sto derfor i motsetning til fariseerne.

Da tempelet i år 70 evt. ble brent av romerne og tempelkulten opphørte, mistet de prestelige familiene sine viktige oppgaver og embeter. Men helt frem til i dag finnes familier som mener å kunne føre sine røtter tilbake til disse gamle presteslektene. Disse har fremdeles noen ganske få ærefulle forpliktelser og er underlagt visse restriksjoner innenfor flere av dagens jødiske retninger.

• kohen
• Jerusalem – tempel
• yppersteprest