prest - jødedommen

Gammelt litografisk blad (1894 som fremstiller øverstepresten under ofring av røkelse på alteret.

Øverstepresten i Jerusalem
Av .

Innenfor jødedommen er tittelen prest (kohen, flertall kohanim) betegnelsen på mannlige etterkommere av Moses' bror Aron, og regnes derfor som etterkommere av Levi stamme. I 4. Mosebok 18 beskrives det hvordan Arons sønner ble utvalgt til å lede offertjenesten i tabernakelet og i det senere tempelet, mens Levis andre sønner, levittene, skulle inneha de mer praktiske oppgavene.

Da det siste tempelet, Herodes' tempel, ble brent av romerne i år 70 evt., opphørte tempelkulten, og prestene mistet de fleste av sine seremonielle oppgaver. Deres etterkommere er likevel underlagt visse restriksjoner og har beholdt noen få privilegier innenfor flere retninger av den moderne rabbinske jødedommen.

Å være en kohen er en arvelig status og innebærer ikke nødvendigvis spesielle religiøse kunnskaper. Etter tempelets fall i år 70 evt., var det rabbinerne som overtok som jødedommens religiøse lærere. En rabbiner har ingen prestelige funksjoner, og formidler ikke mellom menneskene og guddommen.

Det første tempelets tid

Prester og levitter hadde bestemte rettigheter og plikter og hadde en helt spesiell rituell status blant israelittene. Ifølge bibeltekstene skulle prester og levitter ikke eie land i Det gamle Israel, og familiene levde av den fastlagte tienden som ble gitt av befolkningen. Prestene hadde både spesielle rettigheter og var underlagt spesielle begrensninger, som når det gjaldt valg av ektefelle, samt et forbud mot å komme i kontakt med de døde. Etter hvert fungerte prestene også som religiøse lærere for folket.

Det var også deres oppgave å velsigne folket med den Den aronittiske (prestelige) velsignelse som er nedskrevet i 4. Mosebok 6, 24–27, og som lyder «Herren velsigne deg og bevare deg! Herren la sitt ansikt lyse over deg og være deg nådig! Herren løfte sitt åsyn på deg og gi deg fred». Denne brukes i dag også i kristne gudstjenester.

Den øverste blant prestene, ypperstepresten/øverstepresten (ha-kohen ha-gadol), ble salvet med olje, som kongen. Når israelittene dro i krig kunne det bli salvet ytterligere en kohen, for å kunne følge soldatene i felten (5. Mosebok, 2–4). Øverstepresten hadde flere helt spesielle ærefulle oppgaver og hadde svært høy status i samfunnet. Han var ansvarlig for å gjennomføre syndoffer på vegne av både seg selv og andre. Under seremoniene bar han spesielle klær, i henhold til tradisjonen åtte, med gull og sterke farger. På brystet bar han Urim og Tummim, som ble brukt til å søke Guds vilje.

Hans viktigste ritual ble utført i forbindelse med forsoningsdagen, yom kippur. Etter å ha forberedt seg med rituelle renselser i en hel uke, var dette dagen da øverstepresten gikk inn i tempelets "aller helligste", der han ba om syndsforlatelse for hele folket.

Det andre tempelets tid

I det andre tempelets tid (cirka 515 fvt.–70 evt.) var prestenes stilling og oppgaver litt annerledes. De mange prestene var delt inn i 24 grupper (vakter) som ofte bodde utenfor byen Jerusalem, men som tjenestegjorde i tempelet i én uke av gangen. Foruten å utføre de daglige offerhandlingene, var prestene også ansvarlige for å gjennomføre forskjellige private ritualer for befolkningen, samt avgjøre viktige spørsmål i forbindelse med for eksempel sykdomsutbrudd i landet. Etter hvert fikk øverstepresten stadig flere administrative oppgaver, og var vanligvis også leder av den øverste religiøse domstolen, sanhedrin.

Da makkabeerne, (164–63 fvt.) overtok makten i landet, overtok de selv posisjonen som øversteprest, noe som ikke var i overensstemmelse med jødisk lov, halakha. Etter romernes erobring av området i år 63 fvt., ble stillingen som øversteprest brukt i politisk øyemed. Øverstepresten ble ofte valgt blant medlemmene av en gruppe som regnet seg som etterkommere av Zadok (en øversteprest på kong Davids tid). Denne politiske og religiøse gruppen, saddukeerne, var blant annet motstandere av ideen om den muntlige Tora og sto derfor i motsetning til fariseerne.

Rabbinsk jødedom

Da tempelet i år 70 evt. ble brent av romerne og tempelkulten opphørte, mistet de prestelige familiene sine viktige oppgaver og embeter. Men helt frem til i dag finnes familier som mener å kunne føre sine røtter tilbake til disse gamle presteslektene. Disse har fremdeles noen ganske få ærefulle forpliktelser og er underlagt visse restriksjoner innenfor flere av dagens jødiske retninger.

privilegier og restriksjoner

De spesielle oppgavene inkluderer blant annet retten til først å bli kalt opp til å lese fra Tora-rullene, samt å delta i de høytidsfulle resitasjonene av den prestelige velsignelsen (4. Mosebok 6,22–27) under gudstjenesten i synagogen.

Seremonien som markerer den pålagte utløsningen av den førstefødte, pidion ha-ben, må alltid utføres av en kohen (4. Mosebok 18,16). Dette ritualet er nå opphevet innenfor en del konservative menigheter og praktiseres ikke innenfor reformjødedommen. Svært mange sekulære jøder unnlater også å gjennomføre dette ritualet. Den førstefødte sønn av prester og levitter, og den førstefødte sønn av deres døtre, skal ikke utløses i henhold til den religiøse loven.

Innenfor ortodoks, og delvis også innenfor konservativ jødedom, gjelder fremdeles begrensningene på valg av ektefelle. For å beholde sin status som kohen, kan han ikke inngå ekteskap med en skilt kvinne eller med en konvertitt. Et slikt ekteskap kan likevel anses som gyldig, men mannen mister sin status som kohen og barna blir ikke kohanim.

For å opprettholde sin rituelle renhet må kohanim heller ikke komme i kontakt med døde personer, delta i begravelser eller besøke gravlunder, unntatt når det gjelder de aller nærmeste familiemedlemmene.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg