Statsakten

Fra tysk side hadde det også opprinnelig vært meningen at den tyske Reichskommissar skulle avgi suverenitet til den nye regjeringsdannelsen, men etter de allierte kommando-raidene mot Måløy og Lofoten i slutten av 1941, ombestemte Hitler seg. Til tross for at Quisling hadde håpet at Statsakten skulle bety en reell maktoverføring til hans parti Nasjonal Samling og etterfølges av en fredsslutning mellom Tyskland og Quisling-regimet, ble ikke dette noe av. Den tyske tilsynsforvaltningen fortsatte, og alle planer om en fredsavtale eller preliminærfred ble definitivt avvist fra tysk side, først med visse omsvøp, så rent kategorisk i september 1942.

For Nasjonal Samlings del innebar likevel Statsakten betydelige endringer med hensyn til hvordan partiets forsøk på maktutøvelse foregikk i det okkuperte Norge. Vidkun Quisling fikk nå status som statsoverhode og tok tilhold på Slottet. Når han besøkte Hitler, ble besøkene nå avviklet som statsbesøk, mens den nye regjeringsdannelsen utstedte lover og ikke kun forordninger, slik NS-myndighetene hadde gjort tidligere. En av disse lovene var «Lov om parti og stat», der det het at Nasjonal Samling skulle ansees for å være et «statsbærende parti og fast forbundet med staten», en stat som skulle organiseres i tråd med det nazistiske førerprinsippet.

I tillegg ble det også innført en rekke andre bestemmelser, blant annet om nye mynter og frimerker, samt ulike forhold knyttet til organiseringen og finansieringen av statsstyret. Blant annet ble finansieringen av Nasjonal Samlings virksomhet nå overført til statsbudsjettet.

Statsakten hadde liten påvirkning på hvordan den norske befolkningen anså NS-regimet eller den tyske okkupasjonen, og nordmenn flest stilte seg stadig avvisende til både de tyske okkupantene og deres norske medhjelpere.

For å markere motstand mot okkupasjonsstyret og Statsakten gjennomførte sabotører knyttet til Osvaldgruppen under ledelse av Asbjørn Sunde en sabotasjeaksjon mot både Østbanen og Vestbanen i Oslo om kvelden 1. februar 1942. På begge stasjonene plasserte sabotører i Hird-uniform en koffert med sprengstoff, og selv om de fysiske skadene ikke ble spesielt store, fikk aksjonene en betydelig psykologisk virkning i det okkuperte Norge.