Johan Bernhard Hjort, født i Oslo, norsk jurist; sønn av marin-biologen Johan Hjort. Høyesterettsadvokat 1929, praktiserte i Oslo, fast forsvarer ved Høyesterett 1955–65. Utgav bl.a. Justismord (1952), Prosedyreteknikk (1956), Dømt med rette? (1958) og Demokrati og statsmakt (1963). Formann i Riksmålsforbundet 1961–69.

Hjort var en av stifterne av Nasjonal Samling (NS) 1933 og var fra 1934 sjef for Hirden og fylkesfører i Akershus. Her kom han snart i sterk konflikt med partiledelsen (Quisling og Fuglesang), og etter valgnederlaget 1936 brøt det ut åpen strid. Hjort utfordret Quisling, men led nederlag og meldte seg ut av NS.

Etter tyskernes angrep på Norge fortsatte Hjort å motarbeide Quisling. Hjort ble arrestert 1941 og sendt til Tyskland 1942. Pga. sin generelle tyskvennlighet (bl.a. var moren tysk), ble fengslingen omgjort til internering for Hjort og hans familie. De satt på hans fetters eiendom Gross Kreutz utenfor Potsdam, der familien fikk bygd opp et kartotek over norske fanger i Tyskland. Under resten av krigen drev familien Hjort (bl.a. datteren Wanda Heger) et verdifullt og farefullt arbeid til hjelp for de norske fangene i Tyskland, noe som ble av uvurderlig betydning da norske og danske fanger ble transportert ut av Tyskland i de hvite bussene like før Tysklands sammenbrudd 1945.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.