Johan Bernhard Hjort var en norsk jurist. Han var med på å stifte Nasjonal Samling i 1933, men meldte seg senere ut av partiet, og under andre verdenskrig deltok han i arbeidet med å hjelpe skandinaviske fanger i Tyskland.

Hjort ble født i Oslo, og var sønn av marinbiologen Johan Hjort. Hjort ble høyesterettsadvokat i 1929 og praktiserte i Oslo. Han var fast forsvarer ved Høyesterett i årene 1955–65.

Hjort utgav blant annet Justismord (1952), Prosedyreteknikk (1956), Dømt med rette? (1958) og Demokrati og statsmakt (1963). Han var formann i Riksmålsforbundet i årene 1961–1969.

Hjort var en av stifterne av det fascistiske partiet Nasjonal Samling (NS) i 1933 og var fra 1934 sjef for Hirden og fylkesfører i Akershus. Her kom han snart i sterk konflikt med partiledelsen, fører Vidkun Quisling og generalsekretær Rolf Jørgen Fuglesang. Etter valgnederlaget i 1936 brøt det ut åpen strid. Hjort utfordret Quisling, men led nederlag og meldte seg ut av NS.

Etter tyskernes angrep på Norge i 1940 fortsatte Hjort å motarbeide Quisling. Hjort ble arrestert i 1941 og sendt til Tyskland i 1942. På grunn av sin generelle tyskvennlighet (blant annet var moren tysk), ble fengslingen omgjort til internering for Hjort og hans familie. De satt på hans fetters eiendom Gross Kreutz utenfor Potsdam, der familien fikk bygd opp et kartotek over norske fanger i Tyskland.

Under resten av krigen drev familien Hjort, blant annet datteren Wanda Heger, et verdifullt og farefullt arbeid til hjelp for de norske fangene i Tyskland. Dette arbeidet ble av uvurderlig betydning da norske og danske fanger ble transportert ut av Tyskland i de hvite bussene like før Tysklands sammenbrudd i 1945.

  • Figueiredo, Ivo de: Fri mann: Johan Bernhard Hjort : en dannelseshistorie, 2004 (Aschehoug profiler), isbn 82-03-22973-5, Finn boken

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.