Rap, rapping, stil i moderne popmusikk der teksten resiteres rytmisk. Stilen har røtter i ulike varianter av afroamerikanske uttrykksformer som signifying, rhythm & blues, soul, jazz og spoken word, samt den jamaicanske musikktradisjonen toasting.

I sin moderne form ble rapping utviklet i New Yorks svarte bydeler i 1970-årene, da diskjockeyer begynte å improvisere rytmiske monologer til et funkpreget akkompagnement hentet fra innspilte plater. Rapmusikken var nært knyttet til andre uttrykksformer som breakdance og graffiti, og hele denne bevegelsen eller subkulturen ble kalt hiphop. De første offisielle rapsinglene ble utgitt i 1979, og siden den gangen har rapping blitt en stadig mer kompleks stilart og en stadig mer markant del av både hiphop- og populærkultur.

Rap- og hiphopmusikk er betegnelser som ofte forveksles og det er ikke et klart skille mellom de to betegnelsene, men hiphopmusikk inneholder ikke nødvendigvis rapping.

Rapping i sin moderne form oppsto på gatefester i New York på 1970-tallet. I starten fungerte enten festens DJ, eller en dedikert rapper som en høylytt konferansier. Disse ble kalt for MCs – Master of Ceremonies – og leverte opplysninger gjennom rim og andre kreative virkemidler. Dette var nært beslektet til toasting fra Jamaica, et land som mange i New Yorks svarte bydeler hadde røtter fra.

Selv om rappingen tydelig var inspirert av jamaicansk musikkultur, så var det hovedsakelig afroamerikanske uttrykksformer som ble videreutviklet. Rap har klare linjer tilbake til Gil Scott-Heron og The Last Poets diktfremførelse over jazzrytmer, til Muhammad Ali, Richard Pryor og andre markante afroamerikaneres talemåter, til James Browns konsertprat og til funk- og soulartister som Isaac Hayes, George Clinton og Sly Stone sine vokale eksperimenteringer. Unge mennesker i New York, og særlig i Bronx, skapte og videreutviklet altså en ny musikksjanger og et nytt språk ut i fra fragmenter av afroamerikansk og karibisk kultur.

På 1970-tallet var det store variasjoner mellom de ulike rappernes kompleksitet. På den ene siden hadde du DJer som DJ Kool Herc og Lovebug Starski som supplerte musikken med enkle rim, mens rappere som Grandmaster Caz hadde avanserte dikt og planlagte sceneshows. Fellesnevneren mellom de ulike rapperne er at de ser på musikken som et livefenomen, og i likhet med de første jazzartistene viste de lite interesse for eventuelle innspillinger. Hiphopmusikken blir et produkt først i 1979, da singler som The Sugarhill Gangs «Rapper's Delight» blir utgitt. Rapping blir med dette et mer markant aspekt enn selve dejayingen i en musikkform som blir et internasjonalt populærkulturelt produkt. 

Rappere som Kurtis Blow og Kool Moe Dee eksperimenter videre med stadig mer avanserte rim, tematikker og strukturer, og et slags gjennombrudd kommer i 1982 og 83 da Melle Mel hever standarden i Grandmaster Flash and the Furious Fives «The Message» og i sololåten «White Lines (Don’t Don’t Do It)». For underpriviligert og ignorert minoritetsungdom var rap en mulighet til selvhevdelse og identitetsskaping, med Melle Mel blir det også en måte å fortelle om leveforholdene i amerikanske ghettoer.

Hiphopmusikkens lydbilde og selve rappingen skyter så fart med blant annet Run-D.M.C. og LL Cool J som leverer en mer helhetlig artistpakke. Ut ifra dette grunnlaget vokser rapmusikk til å bli et stadig større nasjonalt og internasjonalt fenomen, som i første omgang fører til at amerikanske vestkystrappere utvikler sitt eget narrativ og lydbilde med subsjangeren gangsterrap.

Selv om rapmusikken utvikler seg utover 80-tallet med nye subsjangere og regionale særegenheter, så er samspillet mellom rapperne og publikum hele tiden det samme. Rapperen forteller en historie fra et urbant nabolag på utsiden av storsamfunnet, noe som vekker interessen til både et allment publikum og mer spesifikt til mennesker fra tilsvarende omgivelser. Dette er fundamentet i Melle Mel sine betraktninger fra Bronx, akkurat som det blir et fundament for de nye gangsterrapperen fra Compton og Inglewood i Los Angeles. Senere kommer det en internasjonal utvikling som inneholder den samme dynamikken, der rapmusikk fra Stockholms forsteder eller fra Clichy-sous-Bois i Paris responderer til enkelte lyttere, mens det fascinerer og sjokkerer andre.   

Fra midten av 1980-tallet til begynnelsen av 90-tallet eksploderte rapmusikken i popularitet, kontroverser, mangfold og ulike stilretninger, og denne perioden blir derfor ofte betegnet som gullalderen. Grovt forenklet kan det sies at det var fire dominerende tematiske og stilistiske retninger. Politiske rappere som Chuck D i Public Enemy var kompromissløse og startet en rekke diskusjoner rundt rasisme og sosial urettferdighet i det amerikanske samfunnet. Den politiske og militante rappingen kom i hovedsak fra New York, men var nært forbundet med gangsterrappen som primært utsprang seg i California. Begge sider betrakter dagliglivet i den amerikanske ghettoen på en provokativ måte gjennom personlige rammer og historier, mens vestkystrapperne lente seg i større grad på humor og bevisste overdrivelser.

Litt på utsiden av de to hovedretningene var de alternative rapscenene. På østkysten er dette best representert med kollektivet Native Tongues med De La Soul, A Tribe Called Quest og Jungle Brothers som hadde en mildere uttrykksform både i lydbildet og i selve rappingen. En mildere fremtoning hadde også rapperne som opererte i krysningspunktet mellom hiphop og popmusikk. Disse artistene tok på sett og vis rappingen tilbake til utgangspunktet med enkle rim, positiv tematikk og et lite konfronterende lydbilde, men deres simplifiserte rapping ble samtidig en direkte motsetning til en kunstform som stadig utviklet og testet seg selv og lytterne. Så selv om poprappere ofte hadde ofte stor kommersiell suksess, ble de uglesett innad i hiphopkulturen.

Epokens hovedtrekk er at sjangeren ekspanderer i ulike stiler og retninger. I avsnittene ovenfor er det listet opp fire hovedtrender med noen tilhørende kjennetegn, men dette er en grov forenkling. Beastie Boys, Rakim, Big Daddy Kane, Too Short og Slick Rick er noen av datidens mest innovative og innflytelsesrike rappere, men ingen av de lar seg plassere i en bestemt kategori. Salt-N-Peppa, DJ Jazzy Jeff & The Fresh Prince, Vanilla Ice og MC Hammer tilhørte alle poprappen, men de to førstnevnte hadde en helt annen kredibilitet enn de to sistnevnte. 2 Live Crew fra Miami og Geto Boys fra Houston viste at rapping også hadde blitt et sørstatsfenomen.

Det er flere eksempler, men dette viser hvordan «gullalderen» innleder en kontinuerlig utvidelse av subsjangere, stilarter og regionale dialekter og særegenheter. Denne utvidelsen pågår fortsatt  i 2017.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.