Bebop, en av de sentrale stilretninger i jazzmusikken. Den oppstod omkring 1940, da yngre svarte musikere strebet etter å skape en ny, mer avansert måte å spille jazz på, som en kontrast til den etter hvert noe kommersielle form som swingjazzen hadde fått. Frem til omkring 1944/45 utviklet dette seg til stilen som først ble kalt rebop, deretter bebop – ofte forkortet til bop. Ordet er et slags lydetterlignende uttrykk for typisk bopfrasering.

Stilistisk medførte bebop en utvidelse av det harmoniske underlaget, noe som igjen førte til større melodisk frihet for solistene. Rytmisk flyttet trommeslagerne den jevne rytmiske pulsen mer over til cymbalene, mens bass- og skarptromme ble brukt til polyrytmiske aksentueringer. Mye av det melodiske materialet var harmonisk bygd på tidligere standardmelodier, men de ble utvidet harmonisk og forsynt med en helt ny melodilinje mer i pakt med den nye måten å improvisere på.

I utgangspunktet var stilen helt og holdent forbeholdt grupper på fire eller fem musikere, etter hvert ble den gjennom arrangører, bland andre Tadd Dameron og Gil Fuller, også overført til store orkestre. De viktigste utøvere i denne skapelsesperioden, og innen stilarten totalt, var trommeslagerne Max Roach og Kenny Clarke, pianistene Thelonious Monk og Bud Powell, trompeteren Dizzy Gillespie og, fremfor noen, altsaksofonisten Charlie Parker. Bebop i storbandversjon ble først og fremst realisert gjennom Dizzy Gillespies store orkester i 1945–49.

De musikalske prinsipper som ble utformet under den opprinnelige bebop-tiden, ca. 1940–50, har senere vært utgangspunkt for det meste som videre har skjedd i jazzutviklingen.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.