Louis Armstrong

Armstrong vokste opp i et tøft og fattig strøk i New Orleans kalt for The Black Storyville eller The Battlefield. Dette var også et område hvor mye av den tidlige jazzen ble spilt i dansehaller, teatre og såkalte «social clubs». Gambling og prostitusjon preget også nabolaget. Her vokste Armstrong opp vekselvis hos sin mor og sin farmor. Sammen med noen kamerater startet han tidlig å tjene penger ved å synge på gatehjørner. En annen inntektskilde fikk han da han i en alder av syv år startet å selge kull for byens prostituerte.

Natt til 1. januar 1913 står fram som en spesiell hendelse i hans liv. Da ble unge Louis arrestert for å skyte opp i lufta med sin stefars .38-kaliber revolver. Dette førte til at han ble sendt til Colored Waif's Home, en korreksjonsanstalt for afroamerikanske gutter i New Orleans. En del av opplæringen her var å delta i brassbandet. Under ledelse av Peter Davis fikk Armstrong opplæring i messinginstrumenter, fra althorn via signalhorn til kornett. Gjennom aktiviteten i brassbandet fikk Armstrong mye erfaring med å spille i parader og konserter, og han ble etter hvert fast bestemt på at han skulle bli musiker. Allerede som 16-åring giftet Louis Armstrong seg med Daisy Parker, en fem år eldre prostituert kvinne.

Musikalsk knyttet han seg til en av byens ledende kornettister, King Oliver, og regnet ham som forbilde og mentor. På denne tiden var det mange afroamerikanere som reiste fra trange kår i sørstatene for å søke lykken i storbyene nord i USA. Dette omtales i amerikansk historie som The Great Migration. Musikerne var ikke noe unntak. Da Oliver i 1917 reiste til Chicago, overtok Armstrong hans plass i Kid Ory's orkester, som da ble regnet som det beste i New Orleans. Armstrong var nå etablert som musiker og spilte også med Fate Marables orkester på elvebåtene som cruiset opp og ned Mississippi.

Sommeren 1922 hadde King Oliver og hans Creole Jazz Band etablert seg som et av de ledende bandene i South Side Chicago. Oliver kontaktet Armstrong for å engasjere ham i bandet sitt. Armstrong takket ja, og i 1923 gjorde Armstrong sine første innspiller med nettopp dette bandet. Olivers musikere var stort sett alle fra New Orleans med den klassisk skolerte pianisten Lil Hardin fra Memphis som unntak. Armstrong giftet seg med henne i 1924. Etter en kort periode i New York, hvor Armstrong spilte med Fletcher Henderson, var det Hardin som fikk Armstrong tilbake til Chicago. Hun var klar på at ektemannen måtte løftes fram som musiker. Sammen etablerte de Louis Armstrong Hot Five og Hot Seven. Dette var primært et band for studioarbeid/plateinnspilling som de første årene inkluderte Johnny Dodds (klarinett), Kid Ory (trombone) og Johnny St. Cyr (banjo). I 1928 reorganiserte Armstrong besetningen, hvor blant andre Earl Hines overtok for Lil Hardin Armstrong.

I ulike framstillinger av jazzens historie er det spesielt Hot Five og Hot Seven-innspillingene som representerer det banebrytende i Louis Armstrongs spill. Klassikeren er West End Blues, innspilt i juni 1928. Armstrong starter denne nokså enkle låten med en uakkompagnert trompetintroduksjon, hvor hans improvisasjon virtuost løsriver seg fra hovedmelodien både i melodi og rytme, samtidig som han på en nokså fri måte etablerer et tonalt fundament for melodien som skal komme. Å finne enkelheten i uttrykk i et nokså avansert spill er noe av det vi kan trekke ut som essensen i det han gjør. Fra hans tidlige dager i New Orleans og Chicago til det som han gjør på slutten av 1920-tallet må Louis Armstrong også regnes som den fremste katalysatoren for utviklingen av jazz fra kollektiv improvisasjon til solistisk improvisasjon.

Fra 1929 var han tilbake i New York. I årene som fulgte fikk han stor internasjonal popularitet, og tok også Europa med storm. Hans første opptreden i Oslo fant sted i 1933, under en Europaturné som varte til og med januar 1935. Tilbake i USA fant Armstrong veien til Hollywood og spilte i 1936 med Bing Crosby i filmen «Pennies from Heaven». Hans karriere strekker seg over cirka 30 ulike filmroller, helt fram til «Hello, Dolly!» (1969) med Barbra Streisand i hovedrollen. Da tittelmelodien fem år tidligere kom ut i plateversjon, utkonkurrerte den The Beatles på den amerikanske Billboard-listen. Armstrongs evner som entertainer og sanger gjorde ham også til en hyppig gjest i mange amerikanske TV-show.

I perioden fra 1947 og resten av hans liv ble hans «All Stars»-band det han profilerte seg gjennom musikalsk. Etter en periode hvor storbandjazz hadde dominert, fikk tradisjonell jazz et nytt oppsving som populærmusikk etter andre verdenskrig. Armstrongs band var det ledende i denne stilen.

I kraft av popularitet og framtoning ble Louis Armstrong av flere beskyldt for å være en Uncle Tom-figur. Jazztrompetisten Miles Davis sa at Armstrongs personlighet «was developed by white people wanting black people to entertain by smiling and jumping around». I tilknytning til rasekonflikten i USA i forrige århundre er dette en av tre etablerte fortellinger om Armstrong og rasespørsmål. Den andre, og sikkert mest utbredte, er at Armstrong hylles som en brobygger mellom hvite og svarte befolkningsgrupper i USA. Den tredje historien er knyttet til at Armstrong var nokså bevisst sin egen posisjon og også kunne stå aktivt fram i borgerrettsspørsmål. Særlig gjaldt dette da han åpent kritiserte president Dwight D. Eisenhower for hans unnfallenhet da guvernør Orval Faubus i Arkansas nektet å ta afroamerikanske elever inn i en lokal skole.

I sine siste leveår hadde Armstrong en skrantende helse og fikk streng beskjed fra legehold om å ikke spille trompet. Dette pålegget trosset han og var aktiv like til han i mars 1971 ble innlagt på sykehus med hjerteinfarkt. Han fikk komme tilbake sitt hjem i Corona i Queens i mai, og her sovnet han stille inn to måneder senere. En hel verden sørget over hans bortgang.

• jazz
• Musikk i USA

• Artikkel om Armstrong og rasespørsmål fra The New Yorker
• Artikkel om den undervurderte arven etter Armstrong fra The New Yorker
• Biografi fra Louis Armstrong Home Museum
• Fate Marable, Louis Armstrong and the Big River
• Louis Armstrong and The Colored Waif's Home for Boys
• Om Armstrongs besøk til Norge i 1959 fra Norsk Jazzarkiv
• The Great Migration

• Armstrong, Louis: Louis Armstrong, in his own words: Selected writings, 1999
• Bergreen, Laurence: Louis Armstrong: An extravagant life, 1997
• Collier, James Lincoln: Louis Armstrong: An American genius, 1983
• Giddins, Gary: Satchmo, 1998
• Kagge, Stein: Jazzprofiler: fra Satchmo til Ola Kvernberg, 2001
• Teachout, Terry: Pops: A Life of Louis Armstrong. Mariner Books, 2010