blues

.
Lisens: Begrenset gjenbruk
Bessie Smith, «The Empress of the Blues», er anerkjent som en av de største utøvere av blues
Av .
Av /NTB Scanpix ※.
Bluesen har spredd seg til store deler av verden. Den norske bluesartisten Kåre Virud under en konsert på Notodden bluesfestival i 2004
.
Lisens: CC BY SA 3.0

Blues er en sjanger innen populærmusikken med røtter i afrikansk musikk. Blues oppstod tidlig på 1900-tallet som en form for afrikansk-amerikansk folkemusikk og dannet etterhvert grunnlaget for populærmusikksjangre som rock'n'roll, rhythm and blues og pop. Kjente tidlige bluesmusikere er blant andre Robert Johnson, Bessie Smith og Muddy Waters.

Faktaboks

Uttale
blu:z
Etymologi
engelsk, av blue, ‘nedtrykt, melankolsk’

Sjangeren utviklet seg videre med introduksjonen av den elektriske gitaren, og kjente bluesgitarister er Eric Clapton, B. B. King, Freddie King og Stevie Ray Vaughan. Eksempler på norske bluesgitarister er Vidar Busk, Amund Maarud og Knut Reiersrud.

Bakgrunn

De første trykte bluesnotene ble utgitt i 1912. Blant disse var Memphis Blues av W. C. Handy, som blir kalt bluesens far. I realiteten var den spesielle bluesformen oppstått som et resultat av årtiers improvisert sang og musikk til arbeid og fritid, og de første «komponistene» notefestet bare noe som allerede forelå som svart folkemusikk i USA. Bluesens spesielle form og harmonioppbygging kom til å få enorm betydning for all senere utvikling av amerikansk og europeisk populærmusikk, både som selvstendig vokal og instrumental form med egen utvikling, og som inspirasjonskilde for jazz, pop og rock.

Melodioppbygning

Den autentiske bluesen består av et trelinjet vers på rim, der de to første linjene er omtrent identiske. Dette oppstod sannsynligvis fordi sangeren ofte improviserte og skulle få tid til å finne på den rimende tredjelinjen. Tekstene ble hentet fra dagligdagse ting, arbeid og hendelser av ulike slag og kunne for eksempel se slik ut:

Sitting here writing just ain't my idea of fun,

I said sittin' in here writing sure ain't my idea of fun,

You know I'd rather be with my friends, drinkin' beer in the evening sun.

Når bluesen etter hvert ble notefestet, ble disse tekstene rammet inn i den 12-takters formen som er blitt bluesens egen: de tre verselinjene vanligvis plassert i takt 1–3, takt 5–7 og takt 9–11. Men lydfestede opptak av eldre bluesutøvere viser at taktantallet kunne variere sterkt; mens ett vers kunne gå på 10 1/2 takt, kunne det neste gjerne kreve 13 takter.

Harmonisk oppbygging

Den typiske harmoniske oppbyggingen av blues oppsto også av seg selv og har vist seg å være et av de mest livskraftige underlagene for musikalsk utfoldelse – like aktuell i dag som for 100 år siden. I utgangspunktet, og i sin enkleste form, var takt 1–4 samt 7–8 og 11–12 harmonisk basert i den valgte toneartens grunntone (tonika), takt 5–6 i subdominant og takt 9–10 i dominant (trinn 4 og 5 i durskalaen). Spesielt innen jazzmusikken er dette harmoniskjemaet gjennom årene blitt kraftig utvidet og beriket, men alltid med basis i de opprinnelige harmoniene.

Både bluessangere og instrumentalister tenderer i sitt melodivalg mot forminsket ters og septim (de såkalte blåtonene), noe som kan gi bluesen dens triste (blue) karakter.

Utbredelse

Den første større spredningen av blues skjedde i 1920-årene, da innspillinger med sangere som Ma Rainey og Bessie Smith oppnådde enorm popularitet. Mer autentiske var innspillingene med country-blues-utøvere som Blind Lemon Jefferson og Robert Johnson. Blues ble en viktig del av repertoaret til 1930-årenes storband, med Count Basies som det ledende.

Utover på 1900-tallet flyttet mange svarte fra landsbygda i sørstatene til byene i nordstatene, og et meget aktivt bluesmiljø oppsto etter hvert i Chicago og flere andre byer. Musikken endret karakter i de nye omgivelsene, fremfor alt ved at man tok i bruk elektriske instrumenter. Blant stilskapere innen den elektriske bluesen kan nevnes T-Bone Walker, John Lee Hooker, B. B. King og Muddy Waters. Sistnevnte var fra slutten av 1940-årene den fremste eksponenten for Chicago-blues. Denne stilen, men også de mer opprinnelige formene, ble igjen en inspirasjon for yngre musikkutøvere, ikke minst i Storbritannia, og dermed et utgangspunkt for nesten all pop- og rockmusikk siden 1960.

Også i Norge er det de seneste tiårene vokst frem et levende bluesmiljø med en rekke dyktige utøvere. Nevnes kan Kåre Virud, Knut Reiersrud, Vidar Busk, Reidar Larsen, Bjørn Berge og Amund Maarud.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg