Musikkform som oppsto blant svarte slaver i USA i siste del av 1800-tallet. De første trykte blues-noter ble utgitt i 1912, blant disse var Memphis Blues av W.C. Handy, også kalt bluesens far. I realiteten var den spesielle bluesformen oppstått som et resultat av årtiers improvisert sang og musikk til arbeid og fritid. De første «komponister» notefestet bare noe som allerede forelå som svart folkemusikk i USA. Bluesens spesielle form og harmonioppbygging kom til å få enorm betydning for all senere utvikling av amerikansk og europeisk populærmusikk, både som selvstendig vokal og instrumental form med egen utvikling og som inspirasjonskilde for jazz, pop og rock.

Den autentiske blues består av et trelinjet vers på rim, der de to første linjene er omtrent identiske, noe som sannsynligvis oppstod fordi den ofte improviserende sanger skulle få tid til å finne på den rimende tredjelinjen. Tekstene ble hentet fra dagligdagse ting, arbeid, hendelser av ulike slag, og kunne for eksempel se slik ut:

Sitting here writing just ain't my idea of fun,

I said sittin' in here writing sure ain't my idea of fun,

You know I'd rather be with my friends, drinkin' beer in the evening sun.

Når bluesen etter hvert ble notefestet, ble disse tekstene rammet inn i den 12-takters form som er blitt bluesens egen, de tre verselinjene vanligvis plassert i 1.–3. takt, 5.–7. takt og 9.–11. takt. Men lydfestede opptak av eldre bluesutøvere viser at taktantallet kunne variere sterkt. Mens et vers kunne gå på 10 1/2 takt, kunne det neste gjerne kreve 13 takter.

Den typiske harmoniske oppbyggingen av blues oppstod også av seg selv, og har vist seg å være et av de mest livskraftige underlag for musikalsk utfoldelse, like aktuell i dag som for 100 år siden. I utgangspunktet og i sin enkleste form var takt 1–4 samt 7/8 og 11/12 harmonisk basert i den valgte toneartens grunntone (tonika), takt 5/6 i subdominant, takt 9/10 i dominant (4. og 5. trinn i durskalaen). Spesielt innen jazzmusikken er dette harmoniskjemaet gjennom årene blitt kraftig utvidet og beriket, men alltid med basis i de opprinnelige harmoniene.

Både bluessangere og instrumentalister tenderer i sitt melodivalg mot forminsket ters og septim (de såkalte blåtoner), noe som kan gi bluesen dens triste (blue) karakter.

Utbredelse. Den første større spredning av blues skjedde i 1920-årene, da innspillinger med sangere som Ma Rainey og Bessie Smith oppnådde enorm popularitet. Mer autentiske var innspillingene med country-blues-utøvere som Blind Lemon Jefferson og Robert Johnson. Blues ble en viktig del av repertoaret til 1930-årenes storband, med Count Basies som det ledende. Utover på 1900-tallet flyttet mange svarte fra landsbygda i sørstatene til byene i nordstatene, og et meget aktivt bluesmiljø oppsto etter hvert i Chicago og flere andre byer. Musikken endret karakter i de nye omgivelsene, fremfor alt ved at man tok i bruk elektriske instrumenter. Blant stilskapere innen den elektriske bluesen kan nevnes T-Bone Walker, John Lee Hooker, B.B. King og Muddy Waters. Sistnevnte var fra slutten av 1940-årene den fremste eksponenten for Chicago-blues. Denne stilen, men også de mer opprinnelige former, ble igjen en inspirasjon for yngre musikkutøvere, ikke minst i Storbritannia, og dermed et utgangspunkt for nesten all pop- og rockmusikk siden 1960.

Også i Norge er det de seneste tiårene vokst frem et levende bluesmiljø med en rekke dyktige utøvere; nevnes kan Kåre Virud, Knut Reiersrud, Vidar Busk, Reidar Larsen, Bjørn Berge og Amund Maarud.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.