Fiolin

Fiolin av Ukjent/NTB Scanpix ※. Gjengitt med tillatelse

Fiolin, det minste av dagens strykeinstrumenter og det ledende i et orkester. Det leder her gruppen med fioliner, bratsj, cello og kontrabass. Fiolinens nåværende klassiske form var et resultat av utviklingen i instrumentproduksjonen i Nord-Italia fram til cirka år 1550.

Fiolinen har fire strenger, og form av en resonanskropp med to svakt velvede plater; lokk og bunn. Disse er limt til sargene. I lokket av fiolinen er det to f-hull, og en bassbjelke er limt på undersiden. Mellom lokk og bunn, under stolens diskantside, står lydpinnen. Halsen som avsluttes i en snekke, er festet til resonanskroppen.

De fire strengene er festet i en strengeholder og løper over stolen og gripebrettet opp i snekken, hvor de festes i stemmeskruer som regulerer stemmingen. De er stemt i rene kvinter g, d1, a1, e2. E-strengen kalles i folkemusikk ofte for kvinten.

Nåtidens fiolin er dokumentert brukt fra omkring 1550. Ledende fiolinbyggere på denne tiden var Andrea Amati (Cremona) og Gasparo da Salò (Brescia). Gjennom Cremona-skolen ble fiolinen utviklet til sin høyeste fullkommenhet i begynnelsen av 1700-tallet, med familiene Amati og Guarneri og særlig Antonio Stradivari, som de ledende byggere. Utenfor Italia stod Jacob Stainer fra Tyrol i Østerrike i fremste rekke.

Fioliner bygget fra 1550 og frem til 1800-tallet omtales som barokkfiolin. De fleste av disse ble bygget om i løpet av 1800-tallet, til det vi i dag kaller fiolin.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.