Fiolin
Av .

Fiolin er et strykeinstrument med fire strenger som er stemt i kvintavstand (g-d1-a1-e2). Den er det minste og høyest stemte instrumentet i fiolinfamilien, som også består av bratsj, cello og kontrabass. Fiolinen er det førende instrumentet i orkesteret, og lederen av strykergruppen bærer tittelen konsertmester.

Faktaboks

Uttale
fiolˈin

Fiolinens nåværende form ble utviklet av italienske og tyske fiolinmakere i Nord-Italia ved midten av 1500-tallet. Fiolinen lages vanligvis av tre, men det finnes også fioliner lagd av karbonfiber. Instrumentet brukes innenfor en rekke ulike musikksjangre og omtales ofte under sitt mer folkelige navn, fele.

Fiolinens deler

Fiolin bygget av Andrea Amati rundt 1560
Fiolinhalsen har et pålimt gripebrett på oversiden og avsluttes i en snekke eller skruekasse med fire sidestilte stemmeskruer. På toppen av snekken finner vi som regel en skroll.

Fiolinen har en resonanskropp bestående av lokk og bunn i form av to mer eller mindre velvede treplater som holdes sammen ved hjelp av sarger. Konstruksjonen er i tillegg forsterket ved hjelp av innlimte bunn- og lokklister på innsiden. I lokket av er det skåret ut to f-hull, og en bassbjelke for å forsterke de dypere frekvensene er innlimt på undersiden av lokket. Mellom lokk og bunn, og under stolens diskantside, står lydpinnen, som overfører tonesvingningene fra strengene via stolen til hele resonanskroppen.

Fiolinhalsen har et pålimt gripebrett på oversiden og avsluttes i en snekke eller skruekasse med fire sidestilte stemmeskruer. På toppen av snekken finner vi som regel en skroll, men det finnes også fiolinsnekker utstyrt med et hode av dyr, menneske eller en grotesk skapning som avslutning. Øverst på gripebrettet, det vil si nærmest snekken, finner vi en sadel som strengene løpet over fram mot stolen.

Tonen bestemmes av strengens svingende lengde, tykkelse og spenn. Nederst på resonanskroppen er strengene festet til en strengeholder, som igjen er festet til en endeplugg i sargen.

Spilleteknikk

Fiolinen ble vanligvis holdt mot brystet, men den økende betydningen av posisjonsspill utover på 1700-tallet, ledet an av komponister og fiolinister som Giuseppe Tartini, Arcangelo Corelli og Antonio Vivaldi, og noe senere av Niccolo Paganini, førte til fiolinen ble løftet opp og i stedet holdt vannrett ut fra halsgropen under haken. Som hjelp til å holde fiolinen på plass i denne posisjonen begynte man etter hvert å bruke hakebrett og skulderstøtte.

Utøveren benytter venstre hånd til å presse ned en eller flere strenger for å frambringe ulike tonehøyder eller akkorder. På 1800-tallet ble det vanlig å skjelve med hånden slik at man fikk en form for vibratoeffekt som fargelegger tonene. Man kan også berøre strengen lett på spesielle steder for å frambringe harmoniske toner, såkalte flageolett-toner.

Høyre hånd fører fiolinbuen over strengene, men man kan også knipse strengene mens man holder buen for å få fram pizzicato-toner. I enkelte ikke-vestlige musikkulturer holder man fiolinen loddrett, på samme måte som flere andre folkelige strykeinstrumenter.

Historikken

Antonio Stradivari

Antonio Stradivari i sitt verksted.

Nåtidens fiolin er dokumentert brukt fra rundt midten av 1500-tallet og var en videreutvikling av fidelen, et flatbunnet strykeinstrument med 5–7 strenger og fram- eller bakoverstilte stemmeskruer som særlig ble benyttet av middelalderens trubadurer. Ledende fiolinbyggere på denne tiden var Andrea Amati (Cremona) og Gasparo da Salò (Brescia). Gjennom Cremona-skolen ble fiolinen på begynnelsen av 1700-tallet utviklet til sin høyeste fullkommenhet, med familiene Amati og Guarneri og særlig Antonio Stradivari, som de ledende byggerne. Utenfor Italia stod Jacob Stainer fra Tyrol i Østerrike, med sin noe høyere velvede fiolinmodell, i fremste rekke. Etter hvert ble denne modellen noe modifisert fordi trykket fra strengene og strengestolen viste seg å være for kraftig for felelokket, slik at det begynte å gi etter og buet seg innover.

Fioliner bygget fra 1550 og fram til begynnelsen av 1800-tallet omtales gjerne som barokkfioliner. Disse har gjerne noe flatere gripebrett og stol enn en moderne fiolin, noe som gjorde det enklere å spille på flere strenger samtidig. Barokkfiolinen var i tillegg stemt rundt en halvtone lavere enn den moderne kammertonen, selv om stemmingen kunne variere en god del fra område til område. Utover på 1800-tallet oppsto nye krav til fiolinen, først og fremst som en følge av behovet for å utvikle et kraftigere og bedre egnet instrument som møtte tidens vektlegging av det mer solistiske fiolinspillet, som ofte var preget av virtuoseri og en avansert spilleteknikk. De fleste av de eldre fiolinene ble derfor bygget om og fikk nå en lengre og noe mer vinklet hals. Dette medførte samtidig et langt større strengetrykk på stolen, noe som ga en skarpere og mer bærende klang. Man skiftet også fra tarm- og omspunne strenger til metallstrenger.

Bruksområde

Fiolinen brukes innenfor en rekke ulike musikksjangre, blant annet kunstmusikk (klassisk musikk), folkemusikk, jazz, underholdningsmusikk og ulike former for countrymusikk. Både innenfor kunstmusikken og i folkemusikken i mange land har fiolinen vært det viktigste instrumentet helt tilbake til 1600-tallet. Fiolinen er svært anvendelig og brukes både som soloinstrument, i ulike grupper og ensembler og i større orkestre. Ett av strykeinstrumentene som har blitt en god del påvirket av fiolinen helt siden omkring 1700, og spesielt fra midten av 1800-tallet, er den norske hardingfela.

Norske fiolinister

Eldbjørg og Ragnhild Hemsing
Søstrene Eldbjørg (til venstre) og Ragnhild Hemsing er blant Norges mest kjente fiolinister. Bildet er fra Kjempesjansen på NRK i 2006.
Av /Scanpix.

Blant de mest kjente norske fiolinistene finner vi Ole Bull, Leif Halvorsen, Arve Tellefsen, Marianne Thorsen, Terje Tønnesen, Eldbjørg Hemsing, Ragnhild Hemsing, Elise Båtnes og Guro Kleven Hagen.

Noen av de fremste folkemusikkutøverne som trakterer fiolin (vanlig fele) er Jakup Lom (Fel-Jakup), Fant-Karl, Anders Sørensen, Sven Nyhus, Hans W. Brimi, Hilmar Alexandersen, Susanne Lundeng, Gjermund Larsen, Astrid Sulheim, Andreas Bjørkås, Amund Bjørgen og Aslak O. Brimi.

Blant de ledende norske jazzfiolinistene finner vi Finn Westbye, Ivar Brodahl og Ola Kvernberg.

Fiolinmakere i Norge

I Norge begynte man å bygge enkelte fioliner i første halvdel av 1700-tallet, men det var først på 1800-tallet at fiolinbyggingen fikk et noe større omfang i Norge. Noen av de fremste fiolinmakerne på 1800-tallet var Lars Hoem, Jon E. Helland og Erik J. Helland.

På 1900-tallet finner vi kjente fiolinmakere som blant annet Gunnar Røstad, Anders Kleven, Otto Lyngaas, Johan Rummelhoff Hansen, Jon G. Helland, Christopher Delphin, Sverre Hansen, Anton Johan Owesen, Odd P. Jacobsen, Ole Ferdinand Storn, Magnus Nedregård og Jacob von der Lippe.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg