Fiolin, det minste av dagens strykeinstrumenter og det ledende i et orkester. Det leder her gruppen med fioliner, bratsj, cello og kontrabass. Fiolinens nåværende klassiske form var et resultat av utviklingen i instrumentproduksjonen i Nord-Italia fram til cirka år 1550.

Fiolinen har fire strenger, og form av en resonanskropp med to svakt velvede plater; lokk og bunn. Disse er limt til sargene. I lokket av fiolinen er det to f-hull, og en bassbjelke er limt på undersiden. Mellom lokk og bunn, under stolens diskantside, står lydpinnen. Halsen som avsluttes i en snekke, er festet til resonanskroppen.

De fire strengene er festet i en strengeholder og løper over stolen og gripebrettet opp i snekken, hvor de festes i stemmeskruer som regulerer stemmingen. De er stemt i rene kvinter g, d1, a1, e2. E-strengen kalles i folkemusikk ofte for kvinten.

Nåtidens fiolin er dokumentert brukt fra omkring 1550. Ledende fiolinbyggere på denne tiden var Andrea Amati (Cremona) og Gasparo da Salò (Brescia). Gjennom Cremona-skolen ble fiolinen utviklet til sin høyeste fullkommenhet i begynnelsen av 1700-tallet, med familiene Amati og Guarneri og særlig Antonio Stradivari, som de ledende byggere. Utenfor Italia stod Jacob Stainer fra Tyrol i Østerrike i fremste rekke.

Fioliner bygget fra 1550 og frem til 1800-tallet omtales som barokkfiolin. De fleste av disse ble bygget om i løpet av 1800-tallet, til det vi i dag kaller fiolin.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.