John Philip Sousa, amerikansk dirigent, komponist og leder av eget musikkorps. Sousa er regnet som verdens ubestridde marsjkonge og må anses som en av de største komponister av musikk for blåseorkester gjennom tidene.

Han er særlig kjent for sine mange marsjer, bl.a. Washington Post March (1889), The Liberty Bell (1893) The Stars and Stripes Forever (1896; USAs offisielle marsj) og King Cotton (1897). Sousa skrev også 15 operetter, 70 sanger (mange til egen tekst) 11 suiter, 5 ouverturer og 11 valser, samt en mengde andre typer verk. Han har utgitt selvbiografien Marching Along (1928), samt flere romaner.

John Philip var tredje barn (av 10) av John Antonio Sousa og Maria Elisabeth f. Trinkaus. Han fra Spania (med portugisiske foreldre) og hun opprinnelig fra Bayern, Tyskland. Faren spilte trombone i US Marine Band men John fikk sin første musikkundervisning av John Esputa Senior fra han var 6 år, og fortsatte på Esputa juniors musikkskole senere. Esputa junior var fiolinist og kornettist, og Sousa fortsatte på hans konservatorium i 4 år. Sousa hadde absolutt gehør, og han fikk undervisning i fiolin, piano og flere messinginstrumenter.

13 år gammel, juni 1868, vervet Sousa seg (med farens hjelp) til US Marine Corps som musikkelev. Samtidig begynte han hos George Felix Benkert med timer i fiolin, harmonilære og komposisjon. Her trivdes han godt, men han var ikke like fornøyd med tilværelsen med korpset (dirigenten avviste en ny marsj fordi JPS hadde lav militær rang), så han fikk innvilget avgang 18. mai 1875.

I 1872 fikk Sousa sin første komposisjon utgitt, den het Moonlight on the Potomac og var en vals. Året etter ble hans første marsj Review publisert. Sousa hadde nå avsluttet sin utdannelse og spillte profesjonelt i flere teaterorkester, også som førstefiolinist og leder a la Johann Strauss – den yngre. I 1876 dro han til Philadelphia, hvor han fikk oppleve orkesteret til Patrick S. Gilmore. Her ble han også med som førstefiolinist i det store orkesteret som Simon Hassler satte opp til hundreårsfeiringen av USAs uavhengighet. Sousa spilte i tillegg i orkesteret som Jacques Offenbach brakte til USA. Sousa fortsatte i Philadelphia som teaterfiolinist og komponerte flere småstykker i denne perioden, musikk som skulle brukes til teaterstykker - og gjenopptok å gi undervisning slik han hadde gjort i hjembyen,

1879 forelsket Sousa seg i Jane van Middlesworth Bellis, som han så for første gang i operetten H.M.S. Pinafore (av Gilbert and Sullivan), som han dirigerte. Bellis og Sousa giftet seg den 30 des. 1879, da han var 25, og hun var 16 eller 17 år.

1880 fikk Sousa uventet beskjed fra US Marines om at de vurderte ham for jobben som leder av US Marine Band - også kjent som "The President's Own" på grunn av sin nære tilknytning til USAs presidenter. Han aksepterte og overetok korpset 1. oktober 1880, og ble dirigent for et musikkorps for første gang. Sousa erfarte fort at korpsets bibliotek inneholdt mye dårlig musikk, at instrumentarium og disiplin var mangelfult, men dette rettet Sousa fort opp.

Som i norske militærorkester på den tiden, var lønnen ikke tilstrekkelig for livets opphold, og alle musikere hadde sivile jobber eller tok engasjementer utenfor militæret. Sousa anbefalte dette og med ny streng disiplin på prøvene, ble kvaliteten stadig økende, hvilket betød at musikerne også fikk bedre bijobber sivilt. Det var opprinnelig 40 musikere i korpset, men antallet falt til 30, da ikke alle klarte å tilpasse seg det nye regimet. Men snart var man igjen opp i 40 og kunne spille for første gang for Presidenten i Det Hvite Hus, nyttårsdagen 1881.

I Sousas 12 år med korpset arbeidet han under 5 presidenter, og flere fikk Sousas marsjer tilegnet seg. Han var nå en flittig komponist og fikk også sin første operette utgitt, the Smugglers, i 1882. I 1886 ble hans første suksessmarsjer utgitt, det var The Gladiators og The Rifle Regiment. To år senere kom Sempre Fidelis, som også ble en suksess. 1889 ble The Washington Post, bestilt av og tilegnet avisen med samme navn, utgitt. Mellom 1889 og 1891 dukket betegnelsen Marsjkongen opp, en tittel han og hans utgiver ikke hadde noe imot, og som holder ved ham den dag i dag.

Etterhvert forstod Sousa hva som sikret mest popularitet på hans konserter og turneer, - det var marsjer og patriotisk musikk. Sousa ønsket å gi folket det de ville ha, men det skulle alltid være med kvalitet.

Han skal ha sagt, "jeg vil heller skrive en inspirert marsj enn en fabrikert symfoni", og han mente at musikk for underholdning var mer verdt for verden enn musikk for dannelse. Han hadde ikke mye til overs for de som satte musikk i et hirarkisk system og bedrev kunstnerisk og artistisk "snobberi".

Sousa fikk full anledning til å få denne filosofien utprøvd. Mot slutten av 1880-årene forberedet hele korpset seg på å foreta en USA-turne på 5 uker. Men på turneen fikk Sousa trøbbel med helsen, noe som til slutt resulterte i et nervøst sammenbrudd. Legen sendte ham til Europa for rekonvalesens. Han benyttet anledningen til å besøke Festspillene i Bayreuth, da Richard Wagner var hans store musikalske ideal.

Ved hjemkomsten ble det snart planlagt en ny turne i USA. Sousa ble også anbefalt av sin turnéarrangør, David Blakely, å slutte som militær dirigent, og starte sitt eget, sivile konsertkorps. Blakely henviste til suksessen Patrick Gilmores band hadde hatt, og tilbød Sousa fire ganger den lønn han hadde i marinen, samt prosenter av overskuddet. Sousa aksepterte og sluttet i US Marine Band ved utgangen av juli 1892.

Arbeidet med rekrutteringen startet, og bare de beste var aktuelle. Korpsets hovedkontor og prøvespill foregikk i New York. Sousa ville at korpset skulle bli det beste i Amerika, bedre enn Gilmore sitt, og også bedre enn de beste europeiske. Men konkurransen med Gilmore selv ble det intet av, da han døde 2 dager før Sousa Band sin åpningskonsert. Gilmores band fortsatte under ny dirigent (David W. Reeves), men det var redusert, - før Gilmore døde hadde han mistet 19 musikere som gikk over til Sousa og hans korps. Sousa hadde nå med seg f.eks. Herbert L. Clarke (kornett) og E. A. Lefebre (saksofon) begge tidligere avertert som "verdens beste". Med var også "Trombonens Paganini": Arthur Pryor. En annen spesiell musiker var Gus Helmecke, legendarisk stortrommeslager, som var med Sousa i 22 år og selv som 80-åring øvet på stortrommen en halvtime hver dag. Det var ca. 85 mann i korpset, alle utvalgt etter prøvespill og deres CV.

På åpningskonserten medvirket ellers en ung sopran, noe Sousa ofte inkluderte i sine konserter, - og en kvinnelig solist, - enten en sangerinne eller en fiolinist. Ellers var det gjerne harpisten som var eneste kvinne. En kort turné fulgte og korpset gjorde stor lykke overalt. Musikerne i korpset var fra flere land, men ingen fra Norge har spilt i The Sousa Band. Derimot var det en sangerinne, Nora Fauchald, "Sousa's Norwegian Nightingale" - født på Toten - som sang med korpset fra 1923 til 1928.

Sousa fikk bygget tubainstrumentet sousafon (en slags helikon) etter sine spesifikasjoner av Conn Co. i 1898. Dette var en såkalt bell-up instrument (schallstykket pekende rett opp som en omvendt paraply) og gikk populært under navnet rain-catcher (regn-samler) - hvilket gjorde instrumentet lite praktisk i parader og andre utendørs arrangementer. Samme instrument, men lite promotert, ble bygget første gang av J. W. Pepper Co ca. 1883 og de to firma diskuterer fortsatt hvem som er opphavet til instrumentet.

Sousas marsjer ble berømte, og den gangen kom mye av inntektene av notesalg bl.a. for piano. Men den som tjente penger på marsjene til å begynne med, var forleggeren, Harry Coleman.

Coleman hadde f.eks. marsjene: The Thunderer, Semper Fidelis (Sousas egen favoritt) og The Washington Post. I betaling for disse fikk Sousa $ 35 for hver. Sousa gikk over til John Church Co og i løpet av 7 år hadde marsjen Liberty Bell der spilt inn $ 40.000,-. Sousa komponerte aldri ved pianoet, han skrev partitur og stemmer ut uten ved hjelp av noe instrument annet enn sitt eget "indre øre".

En annen spesiell ting er at the Sousa Band meget sjelden marsjerte/paraderte. I løpet av sin 39 årige historie, marsjerte de kun ved 7 anledninger.

Korpset var fullt engasjert med spill på stevner, utstillinger og ikke sjelden fikk arrangementet en marsj tilegnet seg, f.eks. The Directorate (The Directorate, St. Louis Exposition) King Cotton (Cotton States and International Exposition, Atlanta). Sousa skrev 136 marsjer. Til tross for en travel hverdag med mye reising og forberedelser til konserter, fikk Sousa også tid til å skrive større ting - og ikke bare musikk.

Fra før hadde han skrevet lærebok (om signaler) for trompet og tromme i 1886, men i 1902 så en roman, The Fifth String, dagens lys. Dens suksess ble fulgt opp med Pipetown Sandy (1905). Sousa skrev også sin selvbiografi Marching Along i 1908, samt over 100 artikler og innlegg i aviser.

Samtidig ble hans operetter mer og mer populære, The American Maid (1909) El Capitan (1895), The Bride Elect (1897) og flere med dem. Han skrev valser, konsertstykker, solo for fiolin og korps, suiter m.m. Han skrev ikke flest marsjer i musikkhistorien, Herman Ludwig Blankenburg skrev flere og det gjorde Karl L. King også, men kvaliteten kombinert med antallet gir udiskutabelt forsprang. Hans marsjer er preget av en patriotisk stil, klar melodikk, kontramelodier heller sjelden, men gjerne da i tromboner. Ikke så ofte treblåserpynt i diskanten, mest kjente unntak: piccolostemmen i siste del av Stars and Stripes.

De som opplevde Sousa og korpset hans, forteller at han aldri spilte marsjene helt slik de stod på papiret. Han varierte dynamikken, instrumentasjonen og dirigerte dem, især mot slutten av livet, i et raskere tempo. Konsertprogrammene som Sousa satt opp, inneholdt overraskende få nummer. Men Sousas band spilte ofte ekstranummer, og disse ble gjerne offentliggjort med plakat på scenen. Ofte var dette en marsj, gjerne en Sousa-marsj. Slik ble konsertene mye lenger enn programmet lå opp til.

I november 1896 var Sousa på ferie i Europa, også for å undersøke mulighetene for en Europa-turne med korpset. I Italia fikk han beskjed at hans manager, David Blakely, var funnet død på sitt kontor i Carnegie Hall.

Han tok straks første båt hjem igjen og det var på den turen han har fortalt at han "fikk" en marsj som han straks skrev ned og kalte "The Stars and Stripes Forever". Det ble hans mest kjente marsj, en av verdensmarsjene, og siden valgt til USAs offisielle nasjonalmarsj.

Et mindre hyggelig mellomspill fulgte, den avdøde managers enke, Ada Blakely ville tre inn i managerkontrakten og ha medbestemmelse og penger mens Sousa mente kontrakten opphørte ved managerens død. Hun gikk til rettsak, men denne ble avgjort i Sousas favør.

Turnéen til Europa ble en realitet år 1900 med 63 mann og ny manager på plass (selv om han ikke ble med grunnet uoverensstemmelsse om kontrakten!). Sousas band spilte 175 konserter i 34 byer. Turneen ble gjentatt 1901 (England og Skottland) 1903 (vekk i 30 uker, 362 konserter) og i 1905. Når det gjelder 1903 så skriver musikkhistorikeren Paul Bierly at korpset besøkte Norge (Norge/Sverige) men det står ikke med i det trykte program for turen, som i tillegg innbefattet 13 land fra England til Russland.

Turnéene var en viktig del av virksomheten til korpset. Ifølge Sousas egne beregninger (tatt med en klype salt?) reiste de over 700.000 miles og ga 100.000 konserter i 10.000 byer i løpet av de 39 innenlandsturnéene som dekket hele Amerika (1892-1931) de 4 turnéene i Europa (1900, 1901, 1903 og 1905) og den lange verdensturnéen 1910-11).

Det stiltes store krav til musikerne i korpset. De ga 4 konserter hver dag hele uken, gjerne med helt nytt stoff hver konsert og absolutt ingen tid til øvelser. Bare 1. verdenskrig avbrøt denne rutinen. Sousa vervet seg da til Marinen og organiserte musikkorps som han turnerte med. Hans lønn var etter avtale 1 dollar måneden. Etter krigen gjenopptok Sousa Band sin virksomhet, og i 1910-1911 reiste korpset på en verdensturné som varte 1 år, 1 måned og 1 uke. Det fortelles om stormende applauser overalt, men turneen ble ingen stor økonomisk suksess.

Etter 3 måneders ferie var Sousas band igang igjen, og de spilte på stevner, i parker, underholdningsetablisementer, konsertsaler etc. etc. "Hele" USA ble dekket av korpsets turnéaktivitet. Helt til slutten av 1920-årene pågikk dette med full styrke og Sousa selv arbeidet hardt, og hadde ingen planer om å pensjonere seg selv om helsen ikke var god. Han blir av alle beskrevet som en gentleman og en som alltid var optimist, velorganisert, hadde god hukommelse og høye idealer.

Korpset gjorde mange innspillinger på sylinder, men Sousa selv opptrådde bare på noen få. Han trodde ikke på det han så på som "hermetisering" av musikken, og lot Arthur Pryor dirigere de fleste opptakene. Senere, da platene kom, skal det være gjort 1190 musikkstykker på plater med korpset, men kun 6 av dem dirigerte Sousa selv.

Tidene skiftet. Etter en kort tur i 1931 ble korpset knekket av Den Store Depresjonen, og for første gang tapte de penger, med det resultatet at the Sousa Band ble nedlagt.

Sousa fortsatte sin virksomhet som gjestedirigent. Han var en veritabel A-kjendis, og stadig på farten. I mars 1932 besøkte han The Ringgold Band i Reading, Pennsylvania, og hadde prøve med dem før konserten neste dag. På rommet sitt på Hotel Abraham Lincoln satt han etterpå og pratet med en venn til over midnatt. Han ble funnet død neste dag, etter det som må ha vært et hjerteanfall. Sousa ble begravet i Washington, D.C.

Ryet etter John Philip Sousa lever i beste velgående, og ikke minst vil hans beste marsjer overleve. Det finnes skoler og bygninger oppkalt etter ham i USA, studenter kan kjempe om the Sousa Award på videregående skoler. John F. Kennedy Center i Washington har en Sousa Stage, minnekonserter har blitt holdt over hele verden, hans marsjer er innspilt i hundrevis, kanskje tusenvis av ganger. Det fantes også en Sousa-forening (losje) i mange år, for menn som hadde spilt i korpset. Fanklubber finnes det fortsatt. I mange land er det dirigenter som i tilnærmet riktig uniform holder Sousa-konserter med program bygget opp som Sousa gjorde det.

Det er spilt inn flere filmer om Sousa og hans musikk, samt en mengde TV-dokumentarer. Mest kjent er filmen "Stars and Stripes Forever" fra 1952, med Clifton Webb i hovedrollen som Sousa. I 1966 laget tv-stasjonen WRC (Washington D.C.) "Sound of a Giant". Korpsdirigenten Raymond F. Dvorak hadde da produsert "Marching Along with Sousa" 10 år tidligere. BBC laget en meget god dokumentar i 1969 sammen med Detroit Concert Band, og Canadas TV produserte "In Search of Sousa" sammen med gamle band-medlemmer i 1966. Dirigenten for Detroit Concert Band, Dr. Leonard B. Smith hadde selv spilt med Sousa og han ble igjen brukt som dirigent for et av korpsene som medvirket i "The American Experience", en PBS TV-dokumentar fra 1992.

Mange komposisjoner er dedisert til Sousa og mange bøker er skrevet om ham.

Også en av etterkommerne skrev bok, John Philip Sousa III utga "My Family, Right or Wrong" i 1943, men greidde å skrive 216 sider uten å nevne bestefaren.

Bierley, Paul E.: John Philip Sousa, American Phenomenon, 1973

Bierley, Paul E.: The works of John Philip Sousa, 1984

Sousa, J. P.: Marching Along, nytrykk, 1994

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.