John Philip Sousa

Faktaboks

John Philip Sousa
uttale:
sˈu:sə
født:
6. november 1854, Washington, D.C.
død:
6. mars 1932, Reading, Pennsylvania

John Philip Sousa

John Philip Sousa
Av /※.

John Philip Sousa var en amerikansk dirigent, komponist og leder av eget musikkorps. Sousa regnes som den mest betydningsfulle komponisten av marsjer, og anses som en av de største komponistene av musikk for blåseorkester gjennom tidene.

Hans mest kjente marsjer inkluderer blant annet Washington Post March (1889), The Liberty Bell (1893), The Stars and Stripes Forever (1896, USAs offisielle marsj), og King Cotton (1897). Sousa skrev også 15 operetter, 70 sanger (mange til egen tekst) elleve suiter, fem ouverturer og elleve valser, samt en mengde andre typer verk. I tillegg til å komponere musikk, skrev Sousa flere romaner. Han har også utgitt selvbiografien Marching Along (1928).

Biografi

John Philip var tredje barn (av ti) av John Antonio Sousa og Maria Elisabeth F. Trinkaus. Han fikk sin første musikkundervisning av John Esputa senior fra han var seks år, og fortsatte på Esputa juniors musikkskole senere. Esputa junior var fiolinist og kornettist, og Sousa ble undervist ved hans konservatorium i fire år. Sousa hadde absolutt gehør, og han fikk undervisning i fiolin, piano og flere messinginstrumenter.

13 år gammel vervet Sousa seg (med farens hjelp) til US Marine Corps som musikkelev. Samtidig begynte han hos George Felix Benkert med timer i fiolin, harmonilære og komposisjon. Her trivdes han godt, men han var ikke like fornøyd med tilværelsen i korpset (dirigenten avviste Sousas marsjkomposisjoner grunnet hans lave militære rang), så han fikk innvilget avgang 18. mai 1875.

I 1872 fikk Sousa sin første komposisjon utgitt, den het Moonlight on the Potomac og var en vals. Året etter ble hans første marsj Review publisert. Sousa hadde nå avsluttet sin utdannelse og spilte profesjonelt i flere teaterorkestre, også som førstefiolinist. I 1876 dro han til Philadelphia, hvor han fortsatte å arbeide som teaterfiolinist. I denne perioden komponerte han flere småstykker, musikk som skulle brukes til teaterstykker – og gjenopptok å gi undervisning slik han hadde gjort i hjembyen.

I 1879 forelsket Sousa seg i Jane van Middlesworth Bellis, som han så for første gang da han dirigerte operetten H.M.S. Pinafore (av Gilbert and Sullivan). Sousa og Bellis giftet seg den 30. desember 1879. Han var da 25 år gammel, mens hun var 16 eller 17 år.

Tilbake til US Marines

I 1880 fikk Sousa uventet beskjed fra US Marines om at de vurderte ham for jobben som leder av US Marine Band – også kjent som The President's Own på grunn av hans nære tilknytning til USAs presidenter. Han aksepterte og tok over korpset 1. oktober 1880, og ble dirigent for et musikkorps for første gang. Sousa erfarte fort at korpsets bibliotek inneholdt mye dårlig musikk, at instrumentarium og disiplin var mangelfulle, men dette rettet Sousa fort opp.

Som i norske militærorkester på den tiden, var lønnen ikke tilstrekkelig for livets opphold, og alle musikere hadde sivile jobber eller tok engasjementer utenfor militæret. Sousa innførte ny og strengere disiplin på prøvene, noe som førte til økt kvalitet og dermed bedre bijobber sivilt. Det var opprinnelig 40 musikere i korpset, men antallet falt til 30 da ikke alle klarte å tilpasse seg det nye regimet. Besetningen økte fort tilbake til å bli et fulltallig militærorkester, og kunne dermed spille for første gang for presidenten i Det hvite hus, nyttårsdagen 1881.

I Sousas tolv år med korpset arbeidet han under fem presidenter, og flere fikk Sousas marsjer tilegnet seg. Han var nå en flittig komponist og fikk også sin første operette utgitt, The Smugglers, i 1882. I 1886 ble hans første suksessmarsjer utgitt, det var The Gladiators og The Rifle Regiment. To år senere kom Sempre Fidelis, som også ble en suksess. 1889 ble The Washington Post, bestilt av og tilegnet avisen med samme navn, utgitt. Mellom 1889 og 1891 dukket betegnelsen Marsjkongen opp, en tittel han og hans utgiver ikke hadde noe imot, og som holder ved ham den dag i dag.

Etter hvert forsto Sousa hva som sikret mest popularitet på hans konserter og turneer, og det var marsjer og patriotisk musikk. Sousa ønsket å gi folket det de ville ha, men det skulle alltid være med kvalitet.

Han skal ha sagt, «Jeg vil heller skrive en inspirert marsj enn en fabrikert symfoni», og han mente at musikk for underholdning var mer verdt for verden enn musikk for dannelse. Han hadde ikke mye til overs for de som satte musikk i et hierarkisk system.

Sousa fikk full anledning til å få denne filosofien utprøvd. Mot slutten av 1880-årene forberedte hele korpset seg på å foreta en USA-turné på fem uker. Men på turneen fikk Sousa helseproblemer, noe som til slutt resulterte i et nervøst sammenbrudd. Legen sendte ham til Europa for rekonvalesens. Han benyttet anledningen til å besøke Festspillene i Bayreuth, siden Richard Wagner var hans store musikalske ideal.

Ved hjemkomsten ble det snart planlagt en ny turné i USA, men Sousa ble anbefalt av sin turnéarrangør David Blakely å slutte som militær dirigent. I stedet mente han at Sousa burde starte sitt eget sivile musikkorps. Blakely henviste til suksessen Patrick Gilmores band hadde hatt, og tilbød Sousa fire ganger den lønn han hadde i marinen, samt prosenter av overskuddet. Sousa aksepterte tilbudet og sluttet i US Marine Band ved utgangen av juli 1892.

The Sousa Band

Sousafon: Illustrasjonen viser tubainstrumentet sousafon, som Sousa fikk laget på bestilling.
Av .

Arbeidet med rekrutteringen startet, og bare de beste var aktuelle. Korpsets hovedkontor og prøvespill foregikk i New York. Sousa hadde ambisjoner om at korpset skulle havne blant verdenseliten i kvalitet. Sousa fikk med seg blant annet Herbert L. Clarke (kornett) og E. A. Lefebre (saksofon), begge ansett for å være blant verdens dyktigste musikere. Det var rundt 85 musikanter i korpset, alle utvalgt etter prøvespill og deres CV. Etter åpningskonserten fulgte en kort turné, og korpset oppnådde stor suksess.

The Sousa Band var fullt engasjert med spill på stevner og utstillinger. Ikke sjelden fikk arrangementet en marsj tilegnet seg, for eksempel The Directorate (The Directorate, St. Louis Exposition) King Cotton (Cotton States and International Exposition, Atlanta). Selv om The Sousa Band ofte blir forbundet med marsjer, var bandet svært sjelden ute og marsjerte og paraderte. I løpet av sin 39 årige historie, marsjerte de kun ved syv anledninger.

Sousa fikk spesialbygget et tubainstrumentet til sitt band, som ble kalt sousafon. Sousafonen er en variant av helikontubaen, og Sousa fikk instrumentet bygget etter sine spesifikasjoner av Conn Co. i 1898. Også J. W. Pepper Co. bygget sousafoner rundt 1883, og de to firmaene diskuterer fortsatt hvem som er opphavet til instrumentet. Tidlige utgaver av sousafonen var et såkalt bell-up instrument, og gikk populært under navnet Rain Catcher, 'regnfangeren', og formen gjorde instrumentet lite praktisk i parader og andre utendørsarrangementer, siden vannet samlet seg i instrumentet. Senere utviklet instrumentet seg til å ha fremoverpekende klokkestykke, som også bidrar til den karakteristiske lyden til en sousafon. Instrumentet blir fortsatt benyttet av mange såkalte marching bands, da de er langt mer anvendelige for marsjering enn en tradisjonell tuba.

Marsjer

Sousas marsjer ble berømte, og de som tjente mest på hans marsjer var musikkforlaget eid av Harry Coleman. I betaling for marsjene sine fikk Sousa 35 dollar per marsj. Sousa gikk over til John Church Co., og i løpet av syv år hadde marsjen Liberty Bell der spilt inn rundt 40 000 dollar. Sousa komponerte aldri ved pianoet, han skrev ut partitur og stemmer uten hjelp av noe instrument annet enn sitt eget «indre øre».

Sousa skrev til sammen 136 marsjer. Til tross for en travel hverdag med mye reising og forberedelser til konserter, fikk Sousa også tid til å skrive større ting – og ikke bare musikk. Fra før hadde han skrevet lærebok (om signaler) for trompet og tromme i 1886, men i 1902 ble romanen The Fifth String utgitt. Dens suksess ble fulgt opp med Pipetown Sandy (1905). Sousa skrev også sin selvbiografi Marching Along i 1908, samt over 100 artikler og innlegg i aviser.

Samtidig ble hans operetter mer og mer populære, The American Maid (1909), El Capitan (1895), The Bride Elect (1897) er eksempler. Han skrev valser, konsertstykker, solo for fiolin og korps, suiter og mer. Han var ikke blant dem som skrev flest marsjer i musikkhistorien, både Herman Ludwig Blankenburg og Karl L. King skrev flere, men kvaliteten kombinert med antallet gir udiskutabelt forsprang. Marsjene hans er preget av en patriotisk stil, klar melodikk, kontramelodier heller sjelden, men gjerne da i tromboner.

De som opplevde Sousa og korpset hans, forteller at han aldri spilte marsjene helt slik de sto på papiret. Han varierte dynamikken, instrumentasjonen, og dirigerte dem, især mot slutten av livet, i et raskere tempo. Konsertprogrammene som Sousa satt opp, inneholdt overraskende få nummer. Sousas band spilte dog ofte ekstranummer, og disse ble gjerne offentliggjort med plakat på scenen. Ofte var dette en marsj, gjerne en Sousa-marsj. Slik ble konsertene mye lenger enn programmet la opp til.

I november 1896 var Sousa på ferie i Europa, også for å undersøke mulighetene for en Europa-turné med korpset. I Italia fikk han beskjed at hans manager David Blakely var funnet død på sitt kontor i Carnegie Hall.

Han tok straks første båt hjem igjen og han har fortalt at det var på den turen han ble inspirert til å skrive marsjen «The Stars and Stripes Forever». Det ble hans mest kjente marsj, og ble siden valgt til USAs offisielle nasjonalmarsj.

På turné i Europa

Den avdøde managerens enke, Ada Blakely, ville tre inn i managerkontrakten og ha medbestemmelse og penger, mens Sousa mente kontrakten opphørte ved managerens død. Hun gikk til rettssak, men denne ble avgjort i Sousas favør.

Turnéen til Europa ble en realitet år 1900 med 63 mann og ny manager på plass. Sousas band spilte 175 konserter i 34 byer. Turnéen ble gjentatt 1901 (England og Skottland) 1903, og i 1905.

Turnéene var en viktig del av virksomheten til korpset. Ifølge Sousas egne beregninger reiste de over 700 000 miles og ga 100 000 konserter i 10 000 byer i løpet av de 39 innenlandsturnéene som dekket hele Amerika (1892–1931), de fire turnéene i Europa (1900, 1901, 1903 og 1905) og den lange verdensturnéen som varte ett år, én måned og én uke (1910–1911). Det fortelles om stormende applauser overalt, men turnéen ble ingen stor økonomisk suksess.

Det ble stilt store krav til musikerne i korpset. De gjennomførte fire konserter hver dag hele uken, gjerne med helt nytt stoff hver konsert og absolutt ingen tid til øvelser. Bare første verdenskrig avbrøt denne rutinen. Sousa vervet seg da til Marinen og organiserte musikkorps som han turnerte med. Hans lønn var etter avtale 1 dollar i måneden. Etter krigen gjenopptok Sousa Band sin virksomhet.

Etter tre måneders ferie var Sousas band i gang igjen, og de spilte på stevner, i parker, underholdningsetablissementer, konsertsaler og så videre. «Hele» USA ble dekket av korpsets turnéaktivitet. Helt til slutten av 1920-årene pågikk dette med full styrke, og Sousa selv arbeidet hardt, og hadde ingen planer om å pensjonere seg selv om helsen ikke var god.

The Sousa Band gjorde mange innspillinger på sylinder, men Sousa selv opptrådte bare på noen få. Han trodde ikke på det han så på som «hermetisering» av musikken, og lot Arthur Pryor dirigere de fleste opptakene. Senere, da platene kom, skal det være gjort 1190 musikkstykker på plater med korpset, men kun seks av dem hvor Sousa selv dirigerte.

Etter en kort tur i 1931 ble korpset knekket av depresjonen i USA etter Wall Street-krakket i 1929, og for første gang tapte de penger, med det resultatet at The Sousa Band ble nedlagt.

Sousa fortsatte sin virksomhet som gjestedirigent. Han var en veldig stor kjendis, og stadig på farten. I mars 1932 besøkte han The Ringgold Band i Reading, Pennsylvania, og hadde prøve med dem før konserten som skulle avholdes neste dag. På konsertdagen ble han funnet død på rommet sitt på Hotel Abraham Lincoln, etter det som må ha vært et hjerteinfarkt. Sousa ble begravet i Washington, D.C.

Ettermælet

Ryet etter John Philip Sousa lever i beste velgående, og ikke minst er hans beste marsjer kanonisert i musikkhistorien. Det finnes skoler og bygninger oppkalt etter ham i USA, og studenter kan kjempe om The Sousa Award på videregående skoler. John F. Kennedy Center i Washington har en Sousa Stage, minnekonserter har blitt holdt over hele verden, hans marsjer er innspilt hundrevis, kanskje tusenvis av ganger. Det fantes også en Sousa-forening (losje) i mange år, for menn som hadde spilt i korpset, og det finnes fremdeles Sousa-fanklubber. I mange land er det dirigenter som i tilnærmet riktig uniform holder Sousa-konserter med program bygget opp slik som Sousa gjorde det.

Det er spilt inn flere filmer om Sousa og hans musikk, samt en mengde TV-dokumentarer. Mest kjent er filmen Stars and Stripes Forever fra 1952, med Clifton Webb i hovedrollen som Sousa. I 1966 laget TV-stasjonen WRC (Washington D.C.) dokumentaren Sound of a Giant. Korpsdirigenten Raymond F. Dvorak hadde da produsert Marching Along with Sousa ti år tidligere. BBC laget en dokumentar i 1969 sammen med Detroit Concert Band, og Canadas TV produserte In Search of Sousa sammen med gamle band-medlemmer i 1966. Dirigenten for Detroit Concert Band, Dr. Leonard B. Smith hadde selv spilt med Sousa og han ble igjen brukt som dirigent for et av korpsene som medvirket i The American Experience, en PBS TV-dokumentar fra 1992.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Bierley, Paul E.: John Philip Sousa, American Phenomenon, 1973
  • Bierley, Paul E.: The works of John Philip Sousa, 1984
  • Sousa, J. P.: Marching Along, nytrykk, 1994

Kommentarer (2)

skrev Jon Richardsen

I artikkelen står følgende;
"Etter krigen gjenopptok Sousa Band sin virksomhet, og i 1910–1911 reiste korpset på en verdensturné som varte 1 år, 1 måned og 1 uke."
Enten er årstallene feil, eller så er setningen feil.

svarte Ingebjørg Vilhelmsen

Hei, Jon!
Takk for konstruktiv kommentar til artikkelen. Teksten er nå oppdatert.

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg