Amerikansk sanger og filmskuespiller. Frank Sinatra vokste opp i et italiensk innvandrermiljø i Hoboken, begynte som vokalist i 1937 i The Hoboken Four, fortsatte deretter i Harry James' orkester 1939–40. Gjennombruddet kom i Tommy Dorseys orkester i tidsrommet 1940–42, hvor han typifiserte vokalistens rolle i periodens swingstorband, med silkemyk, intim stemme og et tilnærmet instrumentalt musikalsk uttrykk.

Sinatra baserte arbeidet med å smidiggjøre stemmen både på forrige generasjons dominerende «crooner» Bing Crosby, på klangen i Tommy Dorseys trombone og på klassisk bel canto, og ble beundret for sin pusteteknikk. Dette ga ham et springbrett til solokarriere fra 1943, og en popularitet som resulterte i en til da ukjent tenåringsdyrkelse. I samarbeid med den norskættede arrangøren og dirigenten Axel Stordahl utviklet han nå et mer personlig jazz- og bluespåvirket uttrykk, som gav ham en lang rekke slagere.

Sinatra filmdebuterte i 1941 og etablerte seg i Hollywood-musikaler som Anchors Aweigh (1945) og On the Town (1949), ofte i rollen som heltens naive bestevenn, med stor appell til publikums beskyttertrang. Etter en periode ute av rampelyset kom han tilbake som karakterskuespiller i filmen From Here to Eternity (Herfra til evigheten, 1953; Oscar-pris for beste birolle), fulgt av mer modne musikalroller i blant annet Young At Heart (Unge hjerter, 1954), Guys and Dolls (Typer og kjei, 1955), High Society (Fint folk flørter, 1956), Pal Joey (1957) og Can-Can (1960), og sterke dramatiske roller i The Man with the Golden Arm (1955), Some Came Running (1958), The Manchurian Candidate (Ruterdame dreper, 1962) og The Detective (1968). Han spilte i over 50 filmer.

Sangkarrieren skjøt ny fart fra 1954, da en kontrakt med Capitol Records gjorde at han fikk utvikle det nye LP-plateformatet med en rekke album rettet mot et voksent publikum. Han blåste nytt liv i brødrene Gershwins, Cole Porters, Irving Berlins, Jerome Kerns, Harold Arlens og Rodgers & Harts sanger fra 1920-, 30- og 40-årenes musikaler, og definerte dermed det som senere kom til å kalles The American Songbook. Platene, hvor han samarbeidet med banebrytende arrangører som Nelson Riddle, Billy May og Gordon Jenkins, var gjerne utformet som innholdsmessige og/eller musikalske konsepter, som Songs for Young Lovers (1954), In The Wee Small Hours (1955) og Only The Lonely (1958). De satte standarden for populærmusikk som konsertform på plate og er betydelige forløpere for den typen konseptalbum som ble vanlige i 1960-årene. Han utviklet både en røff swingende form i jazzpreget materiale og en ofte hudløs realisme i utføringen av ballade- og bluesmateriale.

I 1960 etablerte han, som første internasjonale stjerne, sitt eget plateselskap, Reprise, der han både samarbeidet med orkesterledere som Count Basie, Duke Ellington og Quincy Jones, og spilte inn popmusikk. Hans datter Nancy Sinatra (f. 1940) var popstjerne i siste halvdel av 60-tallet, og sammen hadde de en kjempehit i 1967 med duetten Somethin' Stupid. Hans sønn Frank Sinatra jr. (1944–2016) gjorde karriere som croonersanger og orkesterleder.

I motsetning til de fleste av sine samtidige klarte Sinatra å holde seg på hitlistene gjennom flere tiår, med slagere som Strangers in the Night (1966), My Way (1969) og Theme From New York, New York (1980). Selv om stemmen i stigende grad sviktet ham teknisk med årene, beholdt han sin store evne til å kommunisere innholdet. Han turnerte flittig over hele verden, og besøkte Norge to ganger på slutten av karrieren. Sinatra hadde i 1963–67 hele 15 album inne på VG-lista, der It Might As Well Be Swing (1964) tilbrakte hele 44 uker.

Sinatra var gjennom hele livet kontroversiell, både for sin manglende samarbeidsvilje med kjendispressen, sine kontakter innenfor mafiamiljøene og sin uredde politiske aktivitet, først som ung, venstreorientert radikaler, markant antirasist og selvoppnevnt kampanjeleder for John F. Kennedy, senere som konservativ støttespiller for blant andre Richard Nixon. Som hvit, mannlig artist hadde Sinatra enkelte fordeler i utviklingen av sin karriere fremfor noen av sine betydelige samtidige (Billie Holiday, Ella Fitzgerald, Lena Horne, Nat «King» Cole, Peggy Lee), men hans kombinasjon av musikalsk perfeksjonisme og skuespillermessige evne til dramatisk uttrykk gav ham også en uovertruffen påvirkningskraft som har satt dype spor også i musikalske områder som egentlig ikke var hans, og gjør ham til en sentral skikkelse i moderne, vestlig kultur.

Songs for Young Lovers 1954
In The Wee Small Hours 1955
Songs for Swingin' Lovers! 1956
Come Fly With Me 1958
Only The Lonely 1958
Sinatra and Swingin' Brass 1962
Sinatra-Basie 1963
Strangers in the Night 1966
Francis Albert Sinatra & Antonio Carlos Jobim 1967
Francis A. and Edward K. (m/Duke Ellington) 1968
My Way 1969
Ol' Blue Eyes Is Back 1973
L. A. is My Lady 1984
Duets I 1993
Duets II 1994
  • Friedwald, Will: Jazz singing : America's great voices from Bessie Smith to bebop and beyond, 1990, isbn 0-684-18522-9, Finn boken
  • Friedwald, Will: Sinatra! The song is you : a singer's art, 1995, isbn 0306807424, Finn boken
  • Granata, Charles L.: Sessions with Sinatra : Frank Sinatra and the art of recording, 1999, isbn 1-556-52356-4, Finn boken
  • Howlett, John: Frank Sinatra, 1980, isbn 0-85965-021-9, Finn boken

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.