Minimalisme er betegnelsen på en musikkstil som vokste frem i USA i 1960-årene. Minimalistisk musikk kjennetegnes ved at den er bygd opp av svært få elementer som repeteres og gjennomgår gradvise forandringer. Den er ofte tonalt forankret, og som regel basert på enten droner eller en tydelig repetitiv puls.

Minimalismens gradvise forandringer gjør at mange bruker betegnelsen prosessmusikk om stilen. Komponisten Kyle Gann foreslår på sin side betegnelsen «the era of audible structure», ettersom musikkens struktur er såpass enkel at lytteren kan få med seg det som skjer allerede ved første gangs lytting.

Begrepet «minimalisme» ble etter sigende benyttet om denne typen musikk for første gang i 1968, da komponisten Michael Nyman brukte det i en anmeldelse av et verk av den danske komponisten Henning Christiansen.

De mest kjente minimalistiske komponistene er Terry Riley (født 1935), La Monte Young (født 1935), Steve Reich (født 1936), Philip Glass (født 1937) og John Adams (født 1947). Gann tidfester minimalismen til perioden 1960-1980, og mener at den etter dette i USA utviklet seg til det han kaller postminimalisme og totalisme.

I Europa forbindes minimalistisk musikk med komponister som Louis Andriessen (født 1939) og Michael Nyman (født 1944), samt Arvo Pärt (født 1935), Henryk Górecki (1933-2010) og John Tavener (1944-2013). De tre sistnevntes musikk kategoriseres gjerne som hellig minimalisme.

Musikkhistorisk sett kan minimalismen på den ene side sies å ha sine røtter i den eksperimentelle amerikanske musikktradisjonen, slik som den repetitive musikken til blant andre Henry Cowell og Morton Feldman. På den annen side er det vanlig å forstå minimalismen som en reaksjon mot den mer komplekse avantgardistiske musikken i Europa, og da særlig den serielle musikken slik den ble praktisert på 1950-tallet av komponister som for eksempel Karlheinz Stockhausen og Pierre Boulez.

Kulturelt sett blir minimalismen gjerne forbundet med forbrukerkulturen som vokste frem i USA etter den andre verdenskrig. Musikkviteren Robert Fink setter minimalismen i sammenheng med både discomusikken og reklameindustrien, mens komponisten Steve Reich peker på bilens halefinner, Chuck Berry og millioner av solgte hamburgere som viktigere for minimalismens fremvekst enn det han kalte «den mørke-brune angst fra Wien».

  • Fink, Robert. (2005). Repeating Ourselves: American Minimal Music as Cultural Practice. University of California Press.
  • Ross, Alex. (2007). The Rest is Noise: Listening to the Twentieth Century. Picador.
  • Schwartz, K. Robert. (1996). Minimalists. Phaidon Press.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.