Dean Dixon

Dixon var født og oppvokst i det karibiske innvandringsmiljøet i Harlem i New York. Det ble tidlig klart at han hadde et talent for musikk.

Han studerte ved Juilliard School, hvor han blant annet hadde komponisten og dirigenten Albert Stoessel som lærer, og videre ved Columbia University.

Mens han var student organiserte Dixon sitt eget orkester og kor for å omgå tidens rasediskriminering. Under andre verdenskrig gjestedirigerte han ved NBC Symphony Orchestra og New York-fillharmonien. Han debuterte som operadirigent i 1943 med Hoffmanns eventyr av Jacques Offenbach med et nyetablert operakompani i New York.

Dixon gjenreiste ungdomsorkesteret American Youth Orchestra. Han ledet det på dets første konsert i desember 1944 og arbeidet for å forbedre orkesterets økonomi. I juni 1945 ble han invitert av dirigenten Arthur Fiedler til å lede konserter med Boston Symfoniorkester. Anledningen var «Colored American Night» hvor afro-amerikanske utøvere medvirket.

I etterkrigsårene gjestet han Philadelphia-orkesteret og Boston Symfoniorkester, men ble andre steder møtt med fordommer som la stengsler i veien for oppdragene. Han ble imidlertid gjestedirigent ved Israel Filharmoniske Orkester i 1949–1951 og fant seg samtidig et nytt ståsted i Europa. Her ble han en ettertraktet sjefdirigent, blant annet i Storbritannia, Tyskland, Danmark og Finland.

Dixon var fra 1951 til 1958 gjestedirigent ved Oslo-Filharmonien (daværende Filharmonisk Selskaps Orkester). Her dirigerte han hovedsakelig det tysk-østerrikske kjernerepertoaret med symfonier av Wolfgang Amadeus Mozart, Ludwig van Beethoven og Johannes Brahms. I april 1953 ledet han orkesteret i Beethovens 9. symfoni Ode til gleden.

På programmene stod også norske verker, blant annet symfoni nr. 1 av Klaus Egge i oktober 1953 og Johan Svendsens fiolinkonsert med Bjarne Larsen som solist i november 1956. Dixon samarbeidet ofte med norske solister, som Anne Brown, Aase Nordmo Løvberg, Kjell Bækkelund og Hanna-Marie Weydahl.

Det falt på Dixon å lede den minneverdige utendørskonserten på Jordal amfi med Elisabeth Schwarzkopf og Jussi Björling 2. juni 1955, som visstnok samlet et publikum på åtte tusen.

Dixon overtok i 1953 som sjefdirigent for Göteborgs Symfoniker etter Issay Dobrowen, en stilling han hadde til 1960. I Gøteborg ledet han kritikerroste konserter med kjernerepertoar, ikke minst Ludwig van Beethoven, Johannes Brahms og Jean Sibelius, men fremmet også samtidige svenske komponister som Hilding Rosenberg og Gunnar de Frumerie.

Dixon viste seg som en moderne sjefdirigent med et godt forhold til musikerne i orkesteret, og var en forkjemper for orkesterets pedagogiske virksomhet blant barn og ungdom.

Dixon var deretter sjefdirigent ved hr-Sinfonieorchester Frankfurt i 1961–1973 (daværende Sinfonie-Orchester des Hessischen Rundfunks). Her dirigerte han et bredt repertoar og bidro til å bygge opp dette orkesteret.

Parallelt var han i sesongene 1964–1967 sjefdirigent for Sydney Symphony Orchestra.

Dixon ledet en rekke plateinnspillinger, blant annet for det engelske selskapet Westminster. Repertoaret bestod blant annet av sentrale verker av Carl Maria von Weber, Robert Schumann, Felix Mendelssohn-Bartholdy, Johannes Brahms, Pjotr Tsjajkovskij og Antonín Dvořák, foruten orkestermusikk av Franz Liszt og den berømte scenemusikken av Franz Schubert til skuespillet Rosamunde.

Gjennom sine plateinnspillinger fremmet Dixon også amerikanske komponister som Edward MacDowell, George Gershwin, Henry Cowell og Walter Piston.

• Musikk i USA

• Jones Jr., Rufus: Dean Dixon: Negro at Home, Maestro Abroad, 2015, isbn 978-0-8108-8855-5