modernisme (musikk)

Fra slutten av 1800-tallet av betraktet mennesker i den vestlige verden for første gang både sin tid, seg selv og sine omgivelser som moderne. Urbaniseringsprosesser, ny teknologi og industriell utvikling var viktige faktorer som lå til grunn. Men også idéhistoriske perspektiver spilte en viktig rolle. I siste del av 1800-tallet ga markante størrelser som Charles Darwin, Friedrich Nietzsche og Sigmund Freud mennesket en ny selvforståelse. I dette verdensbildet sto ikke lenger mennesket i universets sentrum som resultat av en guddommelig skaperplan. Det moderne menneske var resultat av evolusjon – det var henvist til å realisere seg selv, på godt og vondt, i en virkelighet som var her og nå.

Økt industrialisering og tiltakende urbanisering var med på å forme tidens virkelighet. Modernismen strakte seg dessuten over en periode med både to verdenskriger og innføring av totalitære regimer som med makt søkte å styre kunsten i retning av sine ideologiske formål. Menneskelig fremmedgjøring og sosial nød eksisterte side om side med velstandsøkning, framtidstro og optimisme.

I takt med 1800-tallets sosiale og kulturelle utvikling endret komponistenes musikalske marked seg. Tidligere hadde komponistene vært støttet av adel, kirke og mesener. I løpet av romantikken ble de gradvis mer avhengige av kjøpere i et betalende borgerskap. Dette gjorde det viktigere enn tidligere å ha en personlig stil som gjorde at musikken pekte seg ut og ble oppfattet som unik. I komponistenes økende uavhengighet fra institusjoner og konvensjoner lå en viktig forutsetning for modernismens stilistiske mangfold.

Den tradisjonelle tonaliteten, den fastlagte bruken av dur og moll, konsonans og dissonans, hadde vært selve substansen i det musikalske materialet helt siden barokken. I siste del av 1800-tallet ble disse konvensjonene gradvis løst opp, særlig hos senromantiske komponister som Richard Wagner og Richard Strauss.

I tråd med denne prosessen ble også det etablerte skillet mellom konsonans og dissonans svekket. Oppløsningen av den tradisjonelle tonaliteten førte dermed til at også det tradisjonelle, musikalske materialet smuldret opp. Dette er grunnen til at modernismen også ble en historie om komponisters jakt på nye musikalske materialer.

Første verdenskrig skapte ikke bare et markant politisk skille i det 20. århundret. Krigen fikk også avgjørende sosial og kulturell betydning som skifte fra en gammel til en ny tid. Krigen skapte også et skille i modernismens utvikling. Samtidig som tolvtoneteknikken etter hvert ble lansert, lå det også en endring i at den komplekse, ekspresjonistiske musikken tapte terreng til fordel for en ny klarhet og økonomi i det musikalske uttrykket. Forkjærligheten for klassiske form- og stilidealer ikledd en ny tids tonespråk lå til grunn for betegnelsen neoklassisisme.

Stravinskijs ballett Pulcinella (1920), basert på musikk av 1700-tallskomponisten Giovanni Battista Pergolesi, er et tidlig uttrykk for retningen. Klaversonaten (1924), oktetten for blåsere (1923) og Salmesymfonien (1930) står enda klarere fram som eksempler på Stravinskijs neoklassisistiske komposisjonsuttrykk.

I Frankrike ble komponistgruppen Les Six representanter for ønsket om klassisk klarhet og enkelhet som en motsats til både svulstig, tysk romantikk og impresjonismens brede klangpalett.

I Tyskland var Paul Hindemith en eksponent for at musikken ikke bare skal være «saklig» og uten overdrevne følelsesuttrykk, men også at musikken i seg selv er en «sak» som skal brukes. I dette ligger en avromantisering både av synet på komponistens funksjon og idealet om verkets betydning for tid og evighet. Slike ideer lå til grunn for retningen Neue Sachlichkeit (nysaklighet).

Sammen med diskusjonene rundt tonal og atonal musikk på 1920-tallet ble også motsetningsparet gammel og ny musikk diskutert. Dette var også tiden for at jazzen slo rot, i første omgang som en del av populærkulturen. Trangen til å se ut over tradisjonelle sjangergrenser ble en del av modernismens nytenkning. På 1920-tallet hentet betydelige representanter for kunstmusikkens komponister elementer fra jazz og populærmusikk inn i sine verker. Dette gjaldt både Stravinskij og Hindemith, Maurice Ravel og Darius Milhaud.

Gjennom komponister som George Gershwin, med konsertstykket Rhapsody in Blue, og Kurt Weill, med musikkteaterstykket Tolvskillingsoperaen (1928) til tekst av Bertolt Brecht, bygges det bro mellom underholdningsmusikk og kunstmusikk. Å senke tersklene mellom musikalske sjangere og forene dem i en sofistikert og samtidsrelatert syntese ble også et aspekt av modernismens fokus på nye, musikalske materialer. Samtidig ble oppmerksomheten rettet mot relasjonen mellom den nye musikken og et bredere publikum.

Å utnytte alternative lydkilder til et nytt, klingende kunstuttrykk ble også del av den musikalske modernismen. I forlengelsen lå den store klangverden som den elektorakustiske musikken åpnet opp for.

I modernismens fokus på klang inngikk forsøk på å tøye grensene til både de tradisjonelle musikkinstrumentene og til den menneskelige stemmen. Komponisten Edgar Varèse var kjent for sitt mål om å «frigjøre klangen» fra det tradisjonelle orkestermediet, på samme måte som Schönberg ønsket å frigjøre dissonansen fra den tradisjonelle tonalitetsoppfatningen. Musique concrète, et begrep med Pierre Schaeffer som opphavsmann, utgjorde også en viktig del av dette bildet. Ved hjelp av båndopptaker ble konkrete og i utgangspunktet ikke-referensielle lydobjekter knyttet sammen til et klingende forløp.

Fra Varèses tanker gikk også en vei inn i den elektroakustiske musikken. Denne musikken, som i sitt kunstneriske mangfold tok opp i seg den moderne tidens teknologiske utvikling, fikk stor betydning langt ut over modernismens epokesmessige rammer. Karlheinz Stockhausen ble en av pionerene på feltet. I Norge kom Arne Nordheim til å bli en framtredende representant, ikke bare nasjonalt, men også internasjonalt.

• Les mer om elektronisk musikk

Schönbergs tolvtonemetode innebar at komponisten laget en egen rekke, eller serie, av de 12 tonene i den kromatiske skalaen. I den mer gjennomgripende serialismen ble også andre musikalske parametere, som for eksempel tonelengder, styrkegrader, rytmer og akkorder, satt opp i serier.

Olivier Messiaen skrev i 1949–1950 pianostykket Mode de valeurs et d'intensités («Skala bestående av noteverdier og styrkegrader/anslag»), som kom til å bli starten på 1950-tallets serialisme. Framgangsmåten fikk særlig betydning for den såkalte Darmstadtskolen. Denne «skolen» besto av årlige sommerkurs for ny musikk som ble holdt i byen Darmstadt i løpet av dette tiåret.

Darmstadtskolen var representativ for både viljen til kulturell mobilisering og musikalsk nytenking etter den traumatiske andre verdenskrig. Luigi Nono, Pierre Boulez og Stockhausen forbindes særlig med dette miljøet. I tillegg deltok en lang rekke av samtidens betydningsfulle komponister både fra Europa og USA.

Darmstadtskolen knyttes gjerne til uttrykket musikalsk avantgardisme. Mens modernismebegrepet dekker ulike nivåer av musikalsk nytenking, representerer avantgardistene den mest radikale fortroppen. Hos disse komponistene lå et sterkt ønske om å ligge fremst i utviklingen, noe som i høy grad stimulerte viljen til å foreta musikalske eksperimenter. Fra Messiaens side var Mode de valeurs et d'intensités tenkt som et slikt eksperiment. Ellers kom flere amerikanske komponister til å bli betydningsfulle representanter for avantgardismen.

John Cage skrev i 1952 sitt mest kjente verk 4’33’’. 4 minutter og 33 sekunder er angivelsen av tiden der pianisten skal sitte helt stille slik at publikum får lytte til de ulike lydene som oppstår i rommet der og da. Stykket var et uttrykk for Cages ideer om musikkens plass i et kontinuum som strekker seg fra total stillhet til overdøvende støy.

Cage kom også til å bli en representant for aleatorikk og tilfeldighetsmusikk, der verkets ulike hendelser ikke er fastlagt på forhånd. Blant annet gjennom komposisjonsmetoder som Cage sto for, oppsto også modernismens utvikling av nye notasjonsmetoder i tilfeller der tradisjonell noteskrift ikke strakk til.

I avantgardismens kjølvann ble spørsmålet om hvorvidt modernistenes rigide strukturer egentlig nådde fram til lytteren, heftig debattert. Kunne musikkens kompleksitet virkelig oppfattes og oppleves av det musikkinteresserte publikum?

I 1960 komponerte Krzysztof Penderecki sitt komplekse verk 8’37’, senere kalt Threnody for the Victims of Hiroshima. Her benyttet han seg av blant annet mikrotonalitet, tonecluster (klangklaser) og aleatorikk (tilfeldighetsprinsipper).

Musikkhistoriske epoker defineres alltid i ettertid, og overgangene er aldri eksakte. I historiens lys kan det likevel hevdes at Pendereckis verk på mange måter satte punktum for modernismen som epoke. Utover 1960-tallet endret holdningene seg, om ikke entydig, bort fra stadig nytenkning i nye komplekse strukturer og mer i retning av konsolidering og forenkling.

I siste del av 1960-tallet skrev komponister som Steve Reich, Terry Riley og Philip Glass musikk som karakteriseres som musikalsk minimalisme. I motsetning til i modernismens kompleksitet, opereres det her med enkle, tonale, repeterende motiver som settes sammen og utvikles i prosesser som er hørbare, og som dermed også oppleves av lytteren. Arvo Pärt ble etter hvert også representant for liknende prinsipper gjennom sin såkalte «tintinnabuli-teknikk».

Gjennom slike kompositoriske framgangsmåter oppstår en uttrykksfullhet som appellerer mer til den intuitive enn til den intellektuelle musikkopplevelsen. Narrative prinsipper – at musikken framstår som en «fortelling» bygget opp med klart definert start og avslutning, dybde- og høydepunkter – svekkes også til fordel for en musikk som mer er å oppfatte som en statisk prosess og en tilstand. Slike trekk er med på å styrke oppfatningen av at særtrekk ved modernismen er i ferd med å slippe taket. Vi er kommet til en modernismens etter-fase, til en postmodernisme, som kom til å bli like mangfoldig som modernismen selv.

• musikk
• kunstmusikk
• musikk i romantikken
• impresjonismen – musikk
• neoklassisisme
• seriell musikk
• minimalisme – musikk
• postmodernisme – musikk

• Paul Griffiths, Modern Music: A Concise History, New York: Thames & Hudson, 1994, ISBN 0-500-20278-8
• Paul Griffiths, Modern Music and After, Oxford, New York etc.: Oxford University Press, 1995, ISBN 0-19-816511-0
• Reginald Smith Brindle, The New Music: The Avant-Garde since 1945, Oxford, New York: Oxford University Press, 1987, ISBN 0-19-315468
• Elliott Schwartz og Daniel Godfrey, Music Since 1945, New York: Schirmer Books, 1993, ISBN 0-02-873040-2
• Elef Nesheim, De heftige årene. Norsk modernisme 1956–68, Oslo: Unipub 2012, ISBN 9788274775527
• Mark Delaere, Funktionelle Atonalität. Analytische Strategien für die frei-atonale Musik der Wiener Schule, Wilhelmshaven: Florian Noetzel Verlag, 1993, ISBN 3-7959-0643-1