Den musikalske modernismen, den moderne billedkunsten og moderne dansen brøt på ulike måter med fortidens tradisjoner. Bildet er fra balletten Parade, med musikk av Erik Satie og kostymer av Pablo Picasso.
Av .
Lisens: CC BY SA 3.0
Komponister som Arnold Schönberg, Igor Stravinskij og Béla Bartók regnes som modernismens «klassikere». Bilde av Arnold Schönberg.

I Norge er modernismebegrepet spesielt knyttet til Fartein Valen, Arne Nordheim og Finn Mortensen. Bilde av Finn Mortensen i 1964.

Av /NTB Scanpix.

Modernistisk musikk er en samlebetegnelse for musikk der det legges avgjørende vekt på nytekning og framskritt.

Innen kunstmusikken knyttes betegnelsen til perioden fra cirka 1890 til cirka 1960. Disse årene var preget av et felles, grunnleggende ønske om å skape ny musikk for det moderne menneske i det moderne samfunn. Siden vektleggingen av det nyskapende var så omfattende i denne tidsperioden, benyttes musikalsk modernisme også som musikkhistorisk epokebetegnelse.

Den musikalske modernismen brøt med romantikken, dels ved å gå vekk fra tradisjonelle tonalitet og dels ved å utvike nye estetiske preferanser. Samtidig ble modernismen også en videreføring: Bruddet med tonaliteten var en konsekvens av prosesser som hadde preget musikken gjennom hele siste del av 1800-tallet. Den musikalske impresjonismen tok opp i seg såpass mye nytt at den kan ses på både som et forvarsel og som et modernistisk uttrykk i seg selv. På samme måte kan den senere neoklassisismen, som så absolutt ble oppfattet som moderne i sin tid, betraktes både som et rent modernismeuttrykk og et samtidsuttrykk med tilbakeskuende trekk.

Generelt sett fulgte musikkestetikken også en moderniseringsprosess som hadde begynt å gjøre seg gjeldende både i den samfunnsmessige og den idéhistoriske utviklingen i siste del av hundreåret. I dette spennet finner vi både elitistisk avantgarde (fransk for «fortropp») og mer allment tilgjengelige modernistiske uttrykk. Disse vide perspektivene gjør at en også kan finne ulike definisjoner på den musikalske modernismen både som betegnelse og begrep.

Komponister som Arnold Schönberg, Igor Stravinskij og Béla Bartók regnes som modernismens «klassikere». På 1920-tallet kom nye generasjoner, med navn som Paul Hindemith, Francis Poulenc, og Edgard Varèse, og modernismeutviklingen toppet seg i serialister som Olivier Messiaen, Pierre Boulez og Karlheinz Stockhausen. I Norge er modernismebegrepet spesielt knyttet til Fartein Valen, Arne Nordheim og Finn Mortensen.

Sosiale og kulturelle perspektiver

Fra slutten av 1800-tallet av betraktet mennesker i den vestlige verden for første gang både sin tid, seg selv og sine omgivelser som moderne. Urbaniseringsprosesser, ny teknologi og industriell utvikling var viktige faktorer som lå til grunn. Men også idéhistoriske perspektiver spilte en viktig rolle. I siste del av 1800-tallet ga markante størrelser som Charles Darwin, Friedrich Nietzsche og Sigmund Freud mennesket en ny selvforståelse. I dette verdensbildet sto ikke lenger mennesket i universets sentrum som resultat av en guddommelig skaperplan. Det moderne menneske var resultat av evolusjon, det var henvist til å realisere seg selv, på godt og vondt, i en virkelighet som var her og nå.

Økt industrialisering og tiltakende urbanisering var med på å forme tidens virkelighet. Modernismen strakte seg dessuten over en periode med både to verdenskriger og innføring av totalitære regimer som med makt søkte å styre kunsten i retning av sine ideologiske formål. Menneskelig fremmedgjøring og sosial nød eksisterte side om side med velstandsøkning, framtidstro og optimisme.

I takt med 1800-tallets sosiale og kulturelle utvikling endret komponistenes musikalske marked seg. Tidligere hadde komponistene vært støttet av adel, kirke og mesener. I løpet av romantikken ble de gradvis mer avhengige av kjøpere i et betalende borgerskap. Dette gjorde det viktigere enn tidligere å ha en personlig stil som gjorde at musikken pekte seg ut og ble oppfattet som unik. I komponistenes økende uavhengighet fra institusjoner og konvensjoner lå en viktig forutsetning for modernismens stilistiske mangfold.

Modernistisk musikk og publikum

I motsetning til romantikkens oppfatning av kunsten som skjønn og poetisk, stilte modernismens representanter krav om at kunsten først og fremst måtte være ærlig og sannferdig. Den skulle relateres til den håndgripelige virkelighet og det moderne menneskes indre og ytre liv. Arnold Schönberg var også en habil billedkunstner. På veggen henger tre av hans selvportretter, som kan ses i sammenheng med den ekspresjonistiske retningen i billedkunsten.
Av /Arnold Schönberg Center, Wien.

På tross av det store spennet i det stilistiske mangfoldet, kom kompleksitet til å bli et overordnet kjennetegn ved den musikalske modernismen. Ofte var de mest komplekse modernistiske verkene bygget opp ved hjelp av rigide, systematiske strukturer. Schönbergs tolvtonemetode er et eksempel på dette, i enda større grad serialismen og deler av den elektroakustiske musikken.

Når musikken bryter radikalt med konvensjonene kan det føre til at publikum oppfatter den som spennende og engasjerende. Men resultatet kan også bli at den oppleves som både utfordrende og uforståelig. I dette brede spekteret skapes det også nye relasjoner mellom musikk og musikkbruker.

Et ytterpunkt ligger i at deler av den modernistiske produksjonen oppleves som så radikal at den skaper en kløft mellom musikk og publikum den dag i dag. Den amerikanske komponisten Milton Babbitt kom til å få betydning ikke bare som komponist men også som forfatter av artikkelen «Who Cares if You Listen» (1958). Tittelen på denne artikkelen ble i samtiden trukket fram som symptomatisk for den store avstanden som hadde utviklet seg mellom den moderne musikken og publikum.

Samtidig fantes det andre modernistiske uttrykk som minsket kløften ved hjelp av et tonespråk som virker mindre fremmed.

Radio og etter hvert TV, samt den voksende plateindustrien, skapte dessuten en ny form for kontakt mellom musikk og publikum. Denne var både kunstnerisk, sosialt og økonomisk betinget.

Modernismens estetikk

Den tyske sosiologen, filosofen og musikkviteren Theodor W. Adorno var i sin tid en viktig talsmann for den tidlige modernismen. Etter hans oppfatning måtte komponisten alltid ligge i forkant av utviklingen dersom vedkommende ville framstå som autentisk, eller ekte.

Av /KF-arkiv ※.

Den musikalske modernismen representerte både estetiske holdninger, ulike stiluttrykk og kompositoriske framgangsmåter. Nytenkningen spente fra radikale brudd med den musikalske fortiden til moderate videreføringer i et fornyet tonespråk. Modernismen ble dermed preget av et musikalsk mangfold som omfattet så vel klare oppgjør med fortiden som ønsket om å videreføre musikalske tradisjoner en ny tid.

I motsetning til romantikkens oppfatning av kunsten som skjønn og poetisk, stilte modernismens representanter krav om at kunsten først og fremst måtte være ærlig og sannferdig. Den skulle relateres til den håndgripelige virkelighet og det moderne menneskes indre og ytre liv. Et slikt syn medfører at ikke all kunst kan være «skjønn». Estetikken må også omfatte det uskjønne eller heslige kunstuttrykket. Også slike ytringer er med på å avspeile tilværelsens realiteter.

Gjennom modernismen ble den musikalske inspirasjonens betydning for komponistens arbeid tonet ned. Desto større vekt ble lagt på de håndverksmessige ferdighetene som må til for å kunne skape musikk. I innledningen til sin Harmonielehre (1911) skriver Arnold Schönberg at han ønsker å erstatte komposisjonselevens «dårlige estetikk» med «en god håndverkslære». Dette er et eksempel på hvordan modernismens estetikkbegrep også tok opp i seg oppmerksomheten på hvordan et musikalsk verk er tenkt, formet og bygget opp. Verkets konstruksjon er ikke en kunstens hemmelighet som skal skjules, den kan tvert om både gjøres synlig og debatteres. Slike tanker førte også til at den romantiske forståelsen av komponisten som det gåtefulle, gjennominspirerte geni tapte terreng.

En av modernismens grunnholdninger lå i bevisstheten om at det musikalske materialet, og dermed musikken selv, er underlagt en kontinuerlig, historisk utvikling. Denne utviklingen må både komponisten, musikeren og publikum forholde seg til. Det store diskusjonsspørsmålet ble imidlertid hvor forkanten av den musikalske utviklingen egentlig lå, i hvilken retning utviklingen burde gå, og om utviklingen i realiteten hadde en grense der musikken opphørte å være musikk. Slike spørsmål åpnet opp for den store bredden i modernismens tenkning, estetikk og musikalske produksjon.

Modernismens musikalske mangfold

Den tradisjonelle tonaliteten, den fastlagte bruken av dur og moll, konsonans og dissonans, hadde vært selve substansen i det musikalske materialet helt siden barokken. I siste del av av 1800-tallet disse konvensjonene gradvis løst opp, særlig hos senromantiske komponister som Richard Wagner og Richard Strauss.

I tråd med denne prosessen ble også det etablerte skillet mellom konsonans og dissonans svekket. Oppløsningen av den tradisjonelle tonaliteten førte dermed til at også det tradisjonelle, musikalske materialet smuldret opp. Dette er grunnen til at modernismen også ble en historie om komponisters jakt på nye musikalske materialer.

Fra kromatikk til atonalitet

Fartein Valen var en framtredende representant for såkalt «dissonerende polyfoni». Bilde fra Norsk biografisk leksikon.

Fartein Valen
Av /NTB Scanpix ※.

Gjennomgående kromatikk ble et kjennetegn på den musikalske ekspresjonismen, som også ble ett av modernismens stilistiske uttrykk. Kromatikk som griper inn i alle lag av musikken gir spenninger som også skaper en sterk, musikalsk uttrykksfullhet. Men i det øyeblikk kromatikken og halvtonetrinnene kommer tilstrekkelig tett på hverandre, og samtidig griper inn i samtlige stemmer i musikken, opphører kontakten med den tradisjonelle tonaliteten.

På 1920-tallet begynte en å benevne slik musikk som atonal. Betegnelsen viser at det nå hadde åpnet det seg en ny klanglig verden med et nytt tonalitetsbegrep. Dette var en helt annen tilnærming enn i impresjonismen, der spenningene ble løst opp ved at kromatikken ble begrenset til fordel for bruk av modalitet, heltoneformasjoner, pentatonikk og gjennom andre tonale grep.

Fra atonalitet til tolvtoneteknikk

Gjennomgående kromatikk ble et kjennetegn på den musikalske ekspresjonismen, et av modernismens stilistiske uttrykk. I det øyeblikk kromatikken og halvtonetrinnene kommer tilstrekkelig tett på hverandre, opphører kontakten med den tradisjonelle tonaliteten. På 1920-tallet begynte en å benevne slik musikk som atonal. Alban Bergs Wozzeck fra 1925 ses gjerne på som den første atonale opera.

© /KF-arkiv ※.
Lisens: Vernet verk

I årene før første verdenskrig var særlig Arnold Schönberg og Den andre wienerskole, med Alban Berg og Anton Webern, viktige representanter for utviklingen av et tonespråk der konsonanser ble erstattet med dissonanser. I Norge kom Fartein Valen til å bli en framtredende representant for såkalt dissonerende polyfoni. Orkesterstykket Kirkegården ved havet op. 20 (1933–34) er et uttrykksfullt eksempel på dette.

Når de grunnleggende prinsippene for tonaliteten er borte, ender tonene opp som likeverdige. De styres hverken av reglene for dur, moll eller andre skalatyper. Behovet for å ta konsekvensen av denne oppfatningen både kunstnerisk og kompositorisk, lå til grunn for Schönbergs tolvtoneteknikk. Han lanserte metoden i første halvdel av 1920-tallet. Her ble de 12 kromatiske tonene, fra den første tonen til den identiske tonen oktaven over, satt i en prinsipielt sett vilkårlig rekkefølge som videre ble reversert, omvendt (snudd opp-ned) og behandlet på ulike måter. Komponisten fikk dermed sitt eget, selvkonstruerte tonemateriale som kunne benyttes som grunnlag for komponeringen av et nytt verk.

Schönberg selv vektla viktigheten av å være komponist også under anvendelsen av de relativt strikte 12-toneprinsippene. Om rene 12-toneverker ikke høres så ofte i konsertsalen i dag, kom metoden til å få stor betydning for utviklingen av det 20. århundres musikk. I Norge står komponister som Finn Mortensen og Gunnar Sønstevold som betydelige representanter for denne teknikken.

Klang og rytme

Et fokus på klang var med på å skape en særegen uttrykksfullhet som ikke er knyttet til spenninger og kromatikk. Denne ideen ble av stor betydning for den modernistiske utforsking av klangen som mål i seg selv. Klangen har ikke bare med tonalitet å gjøre. Den er også avhengig av instrumenter og instrumentbruk, ensembletyper og framføringsmedier. Selv om den musikalske modernismen også omfattet benyttelsen av stort orkester, var den fornyede forkjærligheten for den klare linjeføring og klanglige konsentrasjon som mindre ensembler innbyr til, et påfallende trekk.

Utforskingen av både musikkinstrumentenes og menneskestemmens muligheter og begrensinger, gjerne i nye kombinasjoner, var også et resultat av modernismens klanglige uttrykkstrang. Og bortenfor musikkinstrumentene lå, da som nå, klangene som omgir mennesket i et moderne samfunn med økende samferdsel, maskiner og teknologi.

Dette påvirket også genreutviklingen. I tiden etter første verdenskrig og fram til rundt 1930, så man en klar vektlegging av ulike typer kammermusikk på bekostning av symfonier for stort orkester. På 1930-tallet ble dette bildet nyansert gjennom verkene til store symfonikere som Dmitrij Sjostakovitsj og Sergej Prokofjev, Béla Bartók og Paul Hindemith.

Parallelt med tonalitetens utvikling skjedde det også endringer i oppfatningen av de metriske (taktmessige) og rytmiske konvensjonene. Skiftende taktarter, irregulære rytmemønstre og «uventede» aksentueringer ble et av de karakteristisk innslag i modernismens utvikling. Klaverstykket Allegro barbaro (1911) av Béla Bartòk, sammen med balletten Vårofferet (1912) av Igor Stravinskij, er tidlige uttrykk for slike trekk. Samtidig som Pablo Picassos afrikansk-inspirerte kubisme hentet inn «primitive» trekk fra andre kulturer, ble de to komponistene representanter for «primitive» og «barbariske» innslag i musikken.

Neoklassisisme og Neue Sachlichkeit

På tysk grunn ble Paul Hindemith representant for både neoklassisisme og neobarokk. Hindemith var en eksponent for at musikken ikke bare skal være «saklig» og uten overdrevne følelsesuttrykk, men også at musikken i seg selv er en «sak» som skal brukes.

Av /KF-arkiv ※.

Første verdenskrig skapte ikke bare et markant politisk skille i det 20. århundre. Krigen fikk også avgjørende sosial og kulturell betydning som skifte fra en gammel til en ny tid. Krigen skapte også et skille i modernismens utvikling. Samtidig som tolvtoneteknikken etter hvert ble lansert, lå det også en endring i at det komplekse, ekspresjonistiske musikken tapte terreng til fordel for en ny klarhet og økonomi i det musikalske uttrykket. Forkjærligheten for klassiske form- og stilidealer ikledt en ny tids tonespråk, lå til grunn for betegnelsen neoklassisisme.

Stravinskijs ballett Pulcinella (1920), basert på musikk av 1700-tallskomponisten Giovanni Battista Pergolesi, er et tidlig uttrykk for retningen. Klaversonaten (1924), oktetten for blåsere (1923) og Salmesymfonien (1930) står enda klarere fram som eksempler på Stravinskijs neoklassisistiske komposisjonsuttrykk.

I Frankrike ble komponistgruppen Les Six representanter for ønsket om klassisk klarhet og enkelhet som en motsats til både svulstig, tysk romantikk og impresjonismens brede klangpalett.

I Tyskland var Paul Hindemith en eksponent for at musikken ikke bare skal være «saklig» og uten overdrevne følelsesuttrykk, men også at musikken i seg selv er en «sak» som skal brukes. I dette ligger en avromantisering både av synet på komponistens funksjon og idealet om verkets betydning for tid og evighet. Slike ideer lå til grunn for retningen Neue Sachlichkeit (nysaklighet).

Konsertmusikk og jazz

Sammen med diskusjonene rundt tonal og atonal musikk på 1920-tallet ble også motsetningsparet gammel og ny musikk diskutert. Dette var også tiden for at jazzen slo rot, i første omgang som en del av populærkulturen. Trangen til å se ut over tradisjonelle sjangergrenser ble en del av modernismens nytenkning. På 1920-tallet hentet betydelige representanter for kunstmusikkens komponister elementer fra jazz og populærmusikk inn i sine verker. Dette gjaldt både Stravinskij og Hindemith, Maurice Ravel og Darius Milhaud.

Gjennom komponister som George Gershwin, med konsertstykket Rhapsody in Blue, og Kurt Weill, med musikkteaterstykket Tolvskillingsoperaen (1928) til tekst av Bertolt Brecht, bygges det bro mellom underholdningsmusikk og kunstmusikk. Å senke tersklene mellom musikalske genre og forene dem i en sofistikert og samtidsrelatert syntese ble også et aspekt av modernismens fokus på nye, musikalske materialer. Samtidig ble oppmerksomheten rettet mot relasjonen mellom den nye musikken og et bredere publikum.

Elektroakustisk musikk

Den danske komponisten Else Marie Pade var den første komponisten som tok opp Pierre Schaeffers ideer om Musique concrète i Skandinavia. Hennes mest kjente verk er Symphonie magnétophonique (1957–58).
Else Marie Pade

Å utnytte alternative lydkilder til et nytt, klingende kunstuttrykk ble også del av den musikalske modernismen. I forlengelsen lå den store klangverden som den elektorakustiske musikken åpnet opp for.

I modernismens fokus på klang inngikk forsøk på å tøye grensene til både de tradisjonelle musikkinstrumentene og til den menneskelige stemme. Komponisten Edgar Varèse var kjent for sitt mål om å «frigjøre klangen» fra det tradisjonelle orkestermediet, på samme måte som Schönberg ønsket å frigjøre dissonansen fra den tradisjonelle tonalitetsoppfatningen. Musique concrète, et begrep med Pierre Schaeffer som opphavsmann, utgjorde også en viktig del av dette bildet. Ved hjelp av båndopptaker ble konkrete, i utgangspunktet ikke-referensielle, lydobjekter knyttet sammen til et klingende forløp.

Fra Varèses tanker gikk også en vei inn i den elektroakustiske musikken. Denne musikken, som i sitt kunstneriske mangfold tok opp i seg den moderne tids teknologiske utvikling, fikk stor betydning langt ut over modernismens epokesmessige rammer. Karlheinz Stockhausen ble en av pionerene på feltet. I Norge kom Arne Nordheim til å bli en framtredende representant, ikke bare nasjonalt men også internasjonalt.

I Norge kom Arne Nordheim til å bli en framtredende representant for den elektroakustiske musikken, ikke bare nasjonalt men også internasjonalt.
Av /NTB Scanpix.

Serialisme

Darmstadtskolen hadde stor betydning for serialismen, der Schönbergs tolvtonemetode ble utvidet til å også omfatte musikalske parametere som tonelengder, styrkegrader, rytmer og akkorder. Luigi Nono, Pierre Boulez og Karlheinz Stockhausen forbindes særlig med dette miljøet. Bildet viser Pierre Boulez foran partituret til Stockhausens Klavierstück XI.
Av /AKG / Scanpix.

Schönbergs tolvtonemetode innebar at komponisten laget en egen rekke, eller serie, av de 12 tonene i den kromatiske skalaen. I den mer gjennomgripende serialismen ble også andre musikalske parametere, som for eksempel tonelengder, styrkegrader, rytmer og akkorder, satt opp i serier.

Olivier Messiaen skrev i 1949–1950 pianostykket Mode de valeurs et d'intensités («Skala bestående av noteverdier og styrkegrader/anslag»), som kom til å bli starten på 1950-tallets serialisme. Framgangsmåten fikk særlig betydning for den såkalte Darmstadtskolen. Denne «skolen» besto av årlige sommerkurs for ny musikk som ble holdt i byen Darmstadt i løpet av dette tiåret.

Darmstadtskolen var representativ for både viljen til kulturell mobilisering og musikalsk nytenking etter den traumatiske andre verdenskrig. Luigi Nono, Pierre Boulez og Karlheinz Stockhausen forbindes særlig med dette miljøet. I tillegg deltok en lang rekke av samtidens betydningsfulle komponister både fra Europa og USA.

Avantgardisme

Hos de avantgardistiske komponistene lå et sterkt ønske om å ligge fremst i utviklingen, noe som i høy grad stimulerte viljen til å foreta musikalske eksperimenter. Det mest ekstreme uttrykket for dette er kanskje John Cages 4’33’’ fra 1952. 4 minutter og 33 sekunder er angivelsen av tiden der pianisten skal sitte helt stille.
John Cage, 1984
Av /Edition Peters.

Darmstadtskolen knyttes gjerne til uttrykket musikalske avantgardisme. Mens modernismebegrepet dekker ulike nivåer av musikalsk nytenking, representerer avantgardistene den mest radikale fortroppen. Hos disse komponistene lå et sterkt ønske om å ligge fremst i utviklingen, noe som i høy grad stimulerte viljen til å foreta musikalske eksperimenter. Fra Messiaens side var Mode de valeurs et d'intensités tenkt som et slikt eksperiment. Ellers kom flere amerikanske komponister til å bli betydningsfulle representanter for avantgardismen.

John Cage skrev i 1952 sitt mest kjente verk 4’33’’. 4 minutter og 33 sekunder er angivelsen av tiden der pianisten skal sitte helt stille slik at publikum får lytte til de ulike lydene som oppstår i rommet der og da. Stykket var et uttrykk for Cages ideer om musikkens plass i et kontinuum som strekker seg fra total stillhet til overdøvende støy.

Cage kom også til å bli en representant for aleatorikk og tilfeldighetsmusikk, der verkets ulike hendelser ikke er fastlagt på forhånd. Blant annet gjennom komposisjonsmetoder som Cage sto for, oppsto også modernismens utvikling av nye notasjonsmetoder i tilfeller der tradisjonell noteskrift ikke strakk til.

Side 7 fra komposisjonen Jaba (1968) av Kåre Kolberg. Jazzmusikerne skulle improvisere fra dette grafiske partituret.
Partiturside fra Jaba
Av .

Fra modernisme til postmodernisme

I avantgardismens kjølvann ble spørsmålet om hvorvidt modernistenes rigide strukturer egentlig nådde fram til lytteren heftig debattert. Kunne musikkens kompleksitet virkelig oppfattes og oppleves av det musikkinteresserte publikum?

I 1960 komponerte Krzysztof Penderecki sitt komplekse verk 8’37’, senere kalt Threnody for the Victims of Hiroshima. Her benyttet han seg av blant annet mikrotonalitet, tonecluster (klangklaser) og aleatorikk (tilfeldighetsprinsipper).

Musikkhistoriske epoker defineres alltid i ettertid og overgangene er aldri eksakte. I historiens lys kan det likevel hevdes at Pendereckis verk på mange måter satte punktum for modernismen som epoke. Utover 1960-tallet endret holdningene seg, om ikke entydig, bort fra stadig nytenkning i nye komplekse strukturer og mer i retning av konsolidering og forenkling.

I siste del av 1960-tallet skrev komponister som Steve Reich, Terry Riley og Philip Glass musikk som karakteriseres som musikalsk minimalisme. I motsetning til i modernismens kompleksitet, opereres det her med enkle, tonale, repeterende motiver som settes sammen og utvikles i prosesser som er hørbare, og som dermed også oppleves av lytteren. Arvo Pärt ble etter hvert også representant for liknende prinsipper gjennom sin såkalte «tintinnabuli-teknikk».

Gjennom slike kompositoriske framgangsmåter oppstår en uttrykksfullhet som appellerer mer til den intuitive enn til den intellektuelle musikkopplevelsen. Narrative prinsipper – at musikken framstår som en «fortelling» bygget opp med klart definert start og avslutning, dybde- og høydepunkter – svekkes også til fordel for en musikk som mer er å oppfatte som en statisk prosess og en tilstand. Slike trekk er med på å styrke oppfatningen av at særtrekk ved modernismen er i ferd med å slippe taket. Vi er kommet til en modernismens etter-fase, til en postmodernisme, som kom til å bli like mangfoldig som modernismen selv.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Paul Griffiths, Modern Music: A Concise History, New York: Thames & Hudson, 1994, ISBN 0-500-20278-8
  • Paul Griffiths, Modern Music and After, Oxford, New York etc.: Oxford University Press, 1995, ISBN 0-19-816511-0
  • Reginald Smith Brindle, The New Music: The Avant-Garde since 1945, Oxford, New York: Oxford University Press, 1987, ISBN 0-19-315468
  • Elliott Schwartz og Daniel Godfrey, Music Since 1945, New York: Schirmer Books, 1993, ISBN 0-02-873040-2
  • Elef Nesheim, De heftige årene. Norsk modernisme 1956–68, Oslo: Unipub 2012, ISBN 9788274775527
  • Mark Delaere, Funktionelle Atonalität. Analytische Strategien für die frei-atonale Musik der Wiener Schule, Wilhelmshaven: Florian Noetzel Verlag, 1993, ISBN 3-7959-0643-1

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg