Skillingsviser, gateviser, folkelige dikt som ble spredt ved kolportasje og gatesalg. Karakteristisk for dem var sterke effekter, naiv uttrykksmåte og iørefallende melodier, ofte lånt fra teater og varieté. Visene handler mest om kjærlighet, utroskap, voldsomme hendelser og aktuelle emner av alle slag (skandaler, streiker, utpanting osv.). Slike viser er blitt trykt helt fra boktrykkerkunstens eldste tider, og en del fikk stor utbredelse.

I eldre dansk og norsk litteratur finnes det slike viser av Petter Dass, Edv. Storm, A. Oehlenschläger, H. Wergeland o.a., men i popularitet stod deres sanger tilbake for Gjest Baardsens viser eller Visen om Hjalmar og Hulda, som ble trykt opp i tusenvis av eksemplarer. Norges mest produktive viseprodusent ca. 1900 var en arbeider i Oslo, Anton Andersen, som skrev under merket J. eller Jumbo. Mer spøkefulle er de gatevisene H. Wiers-Jenssen skrev (Eg vil sønge om en sorg, om en pige Ingeborg o.a.). En gruppe for seg utgjør rallarvisene, galgenhumoristiske og fandenivoldske vers i norsk-svensk språkdrakt, som tolker anleggsarbeidernes situasjon. En annen type, som særlig var populær mot slutten av 1800-tallet, var emigrantvisen, om emigrantenes avskjed med hjemlandet og senere skjebne. I de seneste årene har Ole Paus til dels arbeidet i en slags skillingsvisetradisjon, bl.a. med flere «utgaver» (i albumformat) av Paus-posten.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.