Protestsanger er sanger som er skrevet med tanke på å endre samfunnsmessige forhold. Sangene kan dreie seg om saker som borgerrettigheter, kvinnefrigjøring, miljøvern og motstand mot rasisme, krig eller autoritære regimer. Protestsanger fremmer sosiale og politiske budskap, samtidig som de tjener som samlingssymbol for folkelige bevegelser og menneskene knyttet til dem.
Faktaboks
- Uttale
- protˈestsanger
- Også kjent som
-
protestviser; kampsanger; solidaritetssanger; arbeidersanger
Protestsanger finnes i mange musikksjangere og i de fleste kulturer, men betegnelsen brukes særlig om bølgen av protestviser som vokste fram i USA på 1950- og 1960-tallet, som ofte blir kalt starten på den moderne protestsangen. Musikken var spesielt knyttet til borgerettsbevegelsen og motstand mot Vietnamkrigen, med artister som Bob Dylan, Joan Baez, Tom Paxton og Phil Ochs. Sangene Blowin’ in the Wind og We Shall Overcome er typiske eksempler fra denne tiden.
Eksempler på protestsanger fra andre land er den chilenske Nueva canción-bevegelsen med Victor Jara og Violetta Parra, reggaeartisten Bob Marleys sanger rettet mot fattigdom og rasisme, arabiske og nordafrikanske musikeres protestsanger i forbindelse med Den arabiske våren og den russiske gruppen Pussy Riot.
De fleste protestsanger regnes som radikale, ofte knyttet til det politiske venstre. Det finnes imidlertid også konservative protestsanger – litt avhengig av hva man ønsker å definere som protest. Lynyrd Skynyrds Sweet Home Alabama og The Pretenders' My City Was Gone er to eksempler som kan trekkes frem. Også artister med tilknytning til høyreekstreme retninger framfører protestsanger. Den svenske artisten Saga og «hvit makt»-bandet Ultima Thule har sanger som protesterer mot innvandring til Sverige.
Protestmusikk har en lang historie. Protestsanger fra eldre tid finnes blant vagantviser og nordiske middelalderviser; de er kjent fra reformasjonstidens Tyskland så vel som fra Henrik 8s England.
Kommentarer (2)
skrev Anniken Dulin
Her mangler det vesentlig historikk fra Nord-Norge helt fra begynnelsen av 1970-tallet. Miljøene rundt festivalene Troilltampen, Draugen og etter hvert Riddu Riddu har vært viktige arnesteder for visekunstnerne og sangere som Mari
Boine, Halvdan Sivertsen, Jack Bertnsen, Ragnar Olsen, Jan Arvid Johansen og Malvin Skulbru. Hålogaland Teater produserte uttallige forestillinger med ny komponert musikk av Sverre Kjelsberg og tekster av Klaus Hagerup og Ragnar Olsen med flere. Sangene lever videre i hele Norge, hvem kjenner ikke Ellinors Vise eller Kjærlighetsvisa? Viseklubber i Nord-Norge som Viseklubben Spelt i Tromsø og Blandakoret Nordaførr, sistenevnte som siden 1973 har sunget arbeider- og solidaritetsanger på torget i Tromsø hver 1.mai og satt opp uttallige forestillinger og konserter med opptredener i alle tre nordlige fylker, på Festspillene i Nord-Norge og TV-opptak, alt dette avspeiler en kontinuitet i det man opprinnelig kalte protestsanger.
Denne teksten er ikke ment å publiseres, men jeg oppfordrer snl til å se etter gode medforfattere som kan jobbe litt med denne delen av artikkelen.
skrev Jan Sverre Knudsen
Noe av det Anniken Dulin nevner bør skrives inn her. Men den nordnorske visebølgen er også mer enn protestsanger. Jeg tenker det kunne komme et avsnitt om den nordnorske visebølgen i artikkelen vise.
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.