Store norske leksikon
Banjo er et strengeinstrument, vanligvis med fire eller fem stålstrenger, som spilles med plekter. Resonanskassen er en sirkelrund tre- eller metallramme med trommeskinn på oversiden. Strengene holder stolen ned mot skinnet.
banjo
Historikk
Banjoen ble utviklet i USA på 1700- og 1800-tallet på grunnlag av impulser slavene brakte med seg fra Vest-Afrika. Instrumentet har trolig røtter i arabiske og afrikanske strengeinstrumenter som også har et skinn spent over en resonanskasse.
Varianter
Femstrengs banjo har en kort femtestreng festet med en stemmeskrue ved det femte båndet på banjohalsen. Instrumentet brukes i bluegrass- og countrymusikk, og spilles gjerne med fingerplektere som muliggjør hurtig fingerspill.
Tenorbanjo har fire strenger, spilles med vanlig plekter, og brukes blant annet i tradjazz.
I tillegg finnes banjoversjoner av gitar, mandolin og cavaquinho.
Les mer i Store norske leksikon
Kommentarer
Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.
Du må være logget inn for å kommentere.