Heavy metal er en musikkform som oppstod på 1970-tallet, hovedsakelig i England og USA. I dag er det en global sjanger med aktive artister og fans over hele verden. ’Hard rock ’og ’metal’ er engelske termer som kan dekke det samme fenomenet. I Norge har begreper som ’tungrock’, ’hardrock’, ’heavy metal’ eller enkelt og greit ’metall’ blitt brukt om hverandre.

Heavy metal er vanskelig å definere fordi det er et mangefasettert fenomen. Heavy metal er derfor kanskje best forstått som en paraplybetegnelse som dekker høyst ulike uttrykk. Forsøk på klare avgrensninger kan lett bli kontrastert med moteksempler. En enkel musikalsk definisjon som at heavy metal er en hardere form for rock med forvrengte gitarer sentralt i lydbildet vil for eksempel være vid nok til å ikke utelukke sentrale band, men vil samtidig kunne inkludere uttrykk som vanligvis ikke regnes som heavy metal (for eksempel innenfor punk og grunge). For å forstå fenomenet heavy metal er det også viktig å vite at heavy metal ikke bare dreier seg om musikk, og derfor heller ikke kun kan defineres musikalsk.

En måte å nærme seg fenomenet heavy metal på er å gå historisk til verks. Dette gir en ramme hvor flere utviklingstrekk kan påpekes. Med en historie som strekker seg over cirka femti år kan en slik fremstilling med fordel deles inn i noen faser: En tidlig fase der et skille mot annen musikk oppstår, en stabiliserende fase der noen stiltrekk setter seg, etterfulgt av en turbulent omstillingsfase. Disse fasene kan belyses med utgangspunkt i tiårsperiodene fra 1970-tallet.

En vanlig historisk innfallsvinkel er å finne de første eksemplene på heavy metal ved å identifisere stil-definerende låter, album eller band. Gjennom å finne den tidligste bruken av termen ’heavy metal’ har linjer blitt trukket tilbake til 1960-tallet. For eksempel bruker Steppenwolf i 1968 termen i teksten til låten ’Born to be Wild’ («heavy metal thunder»). Dette blir ofte nevnt i oppslagsverk som en betydningsfull hendelse, men det kan nyanseres. 

Systematiske gjennomganger av databaser bekrefter hvordan sammenstillingen ’heavy metal’ blir anvendt av musikkjournalister på band som vanligvis i dag ikke regnes som en del av sjangeren, for eksempel The Beatles. De samme studiene påpeker videre at ’heavy metal’ i denne formative fasen blir brukt som adjektiv, altså som en beskrivende term på musikk, og ikke som en sjangerbetegnelse. 

På 1970-tallet oppstår en tydelig og bred konsensus om begrepet 'heavy metal' rundt band som Black SabbathDeep Purple og Led Zeppelin. Dette er band som er inspirert av hovedsakelig bluesbasert rock (såkalt ’white blues’) som The Kinks, men som markerer et klart nok skille mot samtidig musikk til at en kanonisering av heavy metal oftest tar utgangspunkt i et eller flere av disse bandene, og da med albumene som ble gitt ut rundt 1970 og fremover.

Utover disse tre er det selvsagt mange flere band som er viktige for utviklingen av heavy metal, men uansett gir det lite mening å redusere heavy metal til én konsis kjerne. Det ’mørke’ tilsnittet i Black Sabbaths musikk, tekster og image er for eksempel ikke et fremtredende trekk i Deep Purple. Sistnevntes vekt på instrumental virtuositet er igjen ikke et fremtredende trekk i Black Sabbath – i alle fall ikke på samme måte. Led Zeppelin fremviser videre en eklektisk  tilnærming som kanskje for ofte drar dem bort fra heavy metal og inn i andre stiler. Et kompromiss som ivaretar en viss indre sammenheng er å konseptualisere heavy metal ved å se etter fellesnevnere. De første bandene er således like i den forstand at de spiller en hardere form for rock i forhold til samtidige band.

Publikum spiller også en rolle i hvordan sjangeren ble formet. Både hvem som spiller og hvem som hører på musikken er en del av hva musikken er. En forestilling om heavy metal som ’usofistikert’ musikk for ’usofistikerte’ personer, unge menn med lav utdannelse, er knyttet tett til selve tilblivelsen av navnet.

Heavy metal oppstod ikke i én låt, på et bestemt album, eller i én journalists skriverier. Sjangeren oppstod og videreutvikles ved at flere aktører og hendelser brytes mot hverandre. Ut av dette fremtrer en mer eller mindre skjør konsensus om hva som dekkes av begrepet heavy metal.

På slutten av 70-tallet opplevde de etablerte heavy metal-bandene en dalende popularitet. Nye sjangere som disco og punk regjerte, og heavy metal ble erklært død av sentrale meningsbærere i rocke-pressen. Dette skulle vise seg å være en spektakulær feilbedømming, for 80-tallet ble en suksess for heavy metal. Selv om sjangeren ikke var musikkpressens favoritter, var den på slutten av 80-tallet den mestselgende musikksjangeren i det viktige amerikanske markedet. Heavy metal etableres som stil på 80-tallet – ikke bare musikalsk men også visuelt: Langt hår, lær, denim og nagler ble en uniform som bygget opp under heavy metal som en subkultur.

Fremveksten av New Wave Of British Heavy Metal (NWOBHM) med sentrale band som Iron Maiden, Saxon og Diamond Head, regnes ofte som et viktig vendepunkt. Denne bevegelsen representerer for det første en revitalisering musikalsk med en tendens mot kjappere, mer konsise låter. Punk blir ofte trukket frem som en inspirasjonskilde for denne utviklingen. Like viktig som det musikalske her er imidlertid også hvordan begrepet heavy metal nå aktivt blir omfavnet. Slik redefinering av noe som ofte før har hatt en negativ konnotasjon er et viktig moment, for slik kan en noenlunde konsis sjanger utmeisles rundt noen kontroversielle symboler. En slik transformasjon kan sees i Judas Priest som etter hvert spiller på sin mer industrielle arbeiderklassebakgrunn i kombinasjon med et konfronterende skinn- og nagleimage. Det er kanskje derfor flere peker på British Steel (1980) som en kandidat til det første eksemplet på heavy metal – altså en utgivelse som kommer ti år etter sjangerens dannelse. Det visuelle, det tematiske og det musikalske på dette albumet artikulerer til sammen heavy metal på en måte som i ettertid fremstår som kulturelt ikonisk.

Forklaringen på hvorfor noen estetiske valg blir favorisert ligger ikke bare i heavy metal selv, for sjangere oppstår og opererer ikke i et kulturelt vakuum. 80-tallet er en ny tid både politisk og kulturelt, og heavy metal blir en mer synlig motstemme ved å bruke kulturelt ladede symboler på en særegen måte. Egne hardrockmagasiner som Kerrang! på 80-tallet bidrar mye til å bygge opp en helhetlig pakke, en identitet der heavy metal blir et konsist alternativ til blant annet pop, punk og nyveiv

Dette betyr ikke at heavy metal nå ble ett fenomen. I USA vokste et annet miljø frem i Los Angeles, glam metal, som på sett og vis viderefører Kiss sin teatralske variant av heavy metal gjennom band som Mötley Crüe og Ratt. San Fransisco ble samtidig arnested for fenomenet thrash metal – musikken var her inspirert av NWOBHM, men tempoet og aggressiviteten var ytterligere intensivert. Viktige band var Metallica, Megadeth, Slayer og Anthrax.

Disse parallelle utviklingstrekkene med en søken mot ytterpunkter, skapte høyst ulike uttrykk. Som et resultat splittes heavy metal opp utover 80-tallet i forskjellige miljøer med egne plateselskaper og spesialiserte magasiner og fanziner. Den såkalte shred-sjangeren (shred metal) er et godt eksempel på hvordan et spesielt fokus kan drives til et ytterpunkt. Her dyrkes virtuositet, spesielt på gitar. Artisten Yngwie Malmsteen er et eksempel på dette. Han tok i bruk elementer fra klassisk musikk, et stiltrekk som Deep Purple benyttet seg av, videre. Slike nyvinninger blir med tiden en del av et gjenkjennelig heavy metal-vokabular.

Samtidig som nye uttrykk oppstår fortsetter de etablerte bandene relativt upåvirket: AC/DC gir ut album som er nært stilmessig til tidligere album, og det er også plass til et Deep Purple-comeback med klassisk hardrock midt på 80-tallet. Band som har stor kommersiell appell skaper også en viktig forandring: Whitesnake, Europe, Bon Jovi og Def Leppard gjør det stort med et mer pop-basert uttrykk. Også Scorpions sine power-ballader fenger langt utover det ’typiske’ publikumet. Slike trender komplementerer bildet av en sjanger som ikke lett lar seg avgrense, men favner vidt.

Tross et stort mangfold i uttrykk gir det allikevel mening å snakke om en heavy metal-kultur, fordi en vedvarende kritikk fra utenforstående på denne tiden utvisket nyanser: I USA var det et oppsving av moralsk panikk på 80-tallet der religiøst motivert bekymring for utbredelsen av satanistiske sekter og komiteen PMRC (Parents Music Resource Center) var toneangivende krefter. Heavy metal generelt ble i denne perioden ofte utpekt som en trussel mot ungdommen. De mest populære bandene kunne lett bli satt i samme bås som mer ’ytterliggående’ uttrykk – slik som Venom og Mercyful Fate (tidlig black metal).

På 80-tallet opplevde ledende og populære band som Kiss, AC/DC og Iron Maiden alvorlige beskyldninger som de måtte forholde seg til. Mest kjent er kanskje rettssaken mot Judas Priest der anklagen var at de hadde påvirket to ungdommer til å begå selvmord gjennom «skjulte beskjeder» i musikken. Bandet ble frikjent, men slike prosesser er betegnende på hvordan heavy metal var en kontroversiell sjanger. Mange band spilte på dette ryktet der de åpenbart utfordret grensene for det akseptable. Et eksempel er bandet W.A.S.P. – som for øvrig ble nektet å spille i Norge i 1986.

Mange kritikere av sjangeren har tatt tak i bevegelsen mot det rå og brutale. Denne tendensen kan også forstås sosiokulturelt, som en bevisst overskridelse av etablerte normer. Som en handling kan det å gå over grenser gi mening i seg selv - innholdet i selve overskridelsen er slik sett ikke det primære. Idéen om heavy metal som et slags opprør uten en politisk slagside stammer nok ikke fra denne tiden alene, men mange finner bekreftelse for idéen ved å påpeke de outrerte uttrykkene som på mange måter ble en logisk konsekvens av overskridelses-idealet. Selv om fokuset ofte her blir på glam-scenens mer og mer iøynefallende image, kan også den musikalske utviklingen som death metal representerer sees som først og fremst overskridende. Her får det ekstreme helt andre uttrykk igjen – gjennom ekstremt voldelige tekster og så ’brutal’ musikk som mulig, raskere tempi, dypere ekstremvokal osv.

90-tallet bød på omstillinger. Dette er på mange måter grungens tiår, og denne sjangerens fremvekst er tvetydig i sitt forhold til heavy metal. Mye av grungens publikum kom fra heavy metal-segmentet. Representerte grunge en revitalisering av sjangeren, et 'autentisk' og 'jordnært' alternativ til 80-tallets ’spetakkel’? Hvorvidt grunge ’hører til’ heavy metal eller ikke, avhenger av hvor vid man ser sjangeren heavy metal. Det at et band som Nirvana tok avstand fra heavy metal, men samtidig ofte henviste til Black Sabbath som en viktig inspirasjonskilde, er et eksempel på denne kompleksiteten.

Idéen om metalens død på 90-tallet er uansett overdreven; sjangeren ble snarere mer undergrunn igjen. Metallica er et unntak, men de store forandringene bandet gikk igjennom kan være symptomatisk på hvordan band fra 80-tallet måtte omstille seg til en ny tid. Pantera er også et viktig band på 90-tallet som både drar tradisjonen fra 80-tallet videre, men samtidig omdefinerer. Andre markeder enn de amerikanske og engelske, som for eksempel Japan, holdt samtidig liv i 'utdaterte' band. Nye undersjangere som prog metal, nu metal og black metal vokste også fram med nye innfallsvinkler og strategier på heavy metal i dette tiåret. Sett under ett kan derfor 90-tallet sees på som en fortsettelse av utviklingen av heavy metal-sjangeren, selv om noen av de mest populære uttrykkene fra tiåret før tilsynelatende ’forsvant’.

Også etter 90-tallet har mangfold preget utviklingen av sjangeren. Mange 80-tallsband gjør comeback, samtidig som også nye generasjoner utvikler sjangeren videre. Mange ulike heavy metal-uttrykk lever side om side, og blandes også med andre sjangere i nye kombinasjoner. Det har også vært en gradvis økende variasjon i både heavy metal-publikumet og artister, for eksempel utgjør kvinner etter hvert en mer synlig andel. En ser videre at heavy metal i langt større grad blir et globalt fenomen som blandes med mer lokale uttrykk. Det dannes dermed lokale heavy metal-miljøer som igjen gir et stort mangfold. Kontroversen rundt sjangeren følger da gjerne med, og mye av sjangerens grunnpremiss om å markere motstand lever derfor videre gjennom en slik utvikling. Et eksempel er heavy metal-miljøer i ulike land i Midtøsten.

Etter snart femti år har imidlertid også opprørselementet i heavy metal i stor grad blitt noe uklart og kanskje utvannet. Heavy metal har ikke lenger det samme skinnet av kontrovers. Et av mange eksempler her er utviklingen til ekstrem-metalsjangeren black metal der enkelte band har gått fra undergrunn til mainstream. En trenger imidlertid ikke gå til ekstrem-metal for å finne gode eksempler på denne utviklingen; også Metallica ble ansett som ekstremt på 1980-tallet, men fremtrer i dag som et relativt ukontroversielt band. Særlig etter 2008 vokser også Metal Studies fram som et internasjonalt og interdisiplinært akademisk fagfelt, noe som selvfølgelig representerer en form for legitimering som var utenkelig i de tidligste tiårene. I dag, og i kontrast til tidligere tider, nyter heavy metal for eksempel i Norge de godene som følger med normalisering. Men tiårene der heavy metal helt tydelig ble ringeaktet og oversett av samfunnet har satt sine spor og hefter fremdeles ved sjangeren. Til tross for større aksept og tegn på konformitet representerer heavy metal-sjangerens mange ulike uttrykk fortsatt motstand og opprør, på nye steder og for nye generasjoner. 

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.