musikkvideo

Av artister som dominerte hitlistene i MTV-æraen, kan Madonna trekkes fram. Hun har gjennom sin karriere laget en rekke iøynefallende videoer, blant annet Vogue fra 1990.
Vogue (1990)
Av /Sire/Warner Bros..

Artikkelstart

Musikkvideo er kortfilm som visualiserer musikk. Musikkvideoer lages for å markedsføre en låt eller et album, men kan også ha kunstneriske mål. Videoene bruker ofte et eksperimenterende filmspråk. Røttene til musikkvideoen finner vi i de første lydfilmene og i Hollywoods dansefilmer. Dans og koreografi er fortsatt et hovedelement i mange musikkvideoer. Etter hvert fikk musikkvideo impulser fra reklamefilm, videokunst, artistenes promoteringsfilmer og ikke minst presentasjonen av musikk på TV fra 1950-tallet og framover.

Det er umulig å slå fast hva som var den første egentlig musikkvideoen. David Bowie laget musikkvideoer allerede på slutten av 1960-tallet, for eksempel Space Oddity fra 1969. The Beatles lagde kollasjpregede videoer til Strawberry Fields Forwever og Penny Lane fra 1967. Året 1975 blir imidlertid regnet som et merkeår for musikkvideo, da Queen lanserte et filmklipp til låta Bohemian Rhapsody i regi av Bruce Gowers.

Det var allikevel først på 1980-tallet at formen fikk et stort gjennombrudd i populærkulturen, og begrepet musikkvideo ble etablert. Den amerikanske TV-kanalen MTV var særlig viktig i denne utviklingen. Den ble lansert i 1981 og sendte i de første tiårene nesten utelukkende musikkvideoer, døgnet rundt.

En rekke nye plattformer for distribusjon og deling av musikkvideoer oppstod etter framveksten av internett, for eksempel sosiale medier som Myspace (2003), Facebook (2004) og Instagram (2010), og særlig videotjenestene Vimeo (2004) og YouTube (2005). Topplisten over de mest sette videoene på YouTube domineres i dag av musikkvideoer, i tillegg til barnevideoer.

Overgangen fra TV som den viktigste formidlingskanalen til dagens digitale distribusjon har endret musikkvideoen på flere måter. Flere sjangrer er representert, og vi har fått en ytterligere utvidelse av estetiske virkemidler og stilformer. Det eksperimenteres mer, og grensene for hva som kan framføres, er utvidet, for eksempel med hensyn til identitetspolitikk og et innhold som bryter med dominerende normer.

Typer musikkvideoer

Musikkvideoer kan ta opp samfunnsproblemer. Et eksempel er rapperen Childish Gambinos This is America fra 2018.

This is America
Av /mcDJ/RCA.

Form

Mange musikkvideoer er konsertvideoer som tar utgangspunkt i en konsert eller performance. En av forløperne til denne formen er TV-sendte konserter. Noen konsertvideoer legger vekt på å ivareta spontaniteten og stemningene som skapes gjennom kontakten med publikum. Andre framstår som konsertvideoer, men er i virkeligheten mer iscenesatt. Et eksempel på dette er videoen til Bruce Springsteens Dancing in the Dark fra 1984. Opptakene ble gjort under en livekonsert, men med en skuespiller og iscenesatt handling.

En annen type musikkvideoer har en klar handling og ønsker å fortelle en historie. Den fortellende musikkvideoen har spillefilm, novellefilm eller kortfilm som utgangspunkt. Et eksempel er Lady Gagas og Beyoncés Telephone fra2008. Musikkvideoen er ni minutter lang og bruker virkemidler fra spillefilm.

En tredje type musikkvideoer kalles konseptvideoer. Dette er videoer som vil skape en stemning, bruker løsrevne ideer fra teksten eller tar utgangspunkt i frittstående fantasier. Et eksempel er Billie Eilishs Bad Guy fra 2019. I videoen ser vi artisten i en rekke ulike miljøer i scener som ikke henger sammen som en fortelling. Elementer fra teksten hentes inn, for eksempel ser vi Eilish blø fra nesen når dette nevnes i sangteksten.

Digital distribusjon har åpnet for nye former. En artist som har utnyttet dette, er Beyoncé, som har produsert flere såkalte «visual albums», blant annet Lemonade fra 2016 og Black is King fra 2020. Janelle Monáes Dirty Computer fra 2018 er også et eksempel på en lengre eksperimentell visualisering i kortfilmformat.

Innhold

En annen måte å inndele musikkvideoene på er å se på hvilket innhold de formidler. Mange musikkvideoer er romantiske.

I det som omtales som postmoderne videoer, får vi ikke alltid vite hvilke betydninger som kommuniseres, fordi bildene ikke er plassert i en sammenhengende kjede. Et eksempel på en video hvor selve forvandlingen av bildene er brukt som estetisk virkemiddel, finner vi i videoen til Paul Simons René og Georgette Magritte with their dog after the war fra 1984.

Musikkvideoer kan være sosialt bevisste. Denne typen videoer etablerer seg i en kritisk og antiautoritær tradisjon til dominerende ideer og tradisjoner i samfunnet. Et eksempel på dette er rapperen Childish Gambinos (Donald Glover) This is America fra 2018, regissert av Hiro Murai. Låta og videoen tar opp vold og våpenbruk i USA, masseskyting, rasisme og diskriminering.

Forhistorien

Musikkvideo har røtter i Hollywoods dansefilmer fra 1920- og 1930-tallet.
Shall We Dance (1937)
Av .

Helt fra lydfilmens begynnelse var det mange som ønsket å skape film ut fra en musikalsk inspirasjon. Slike filmer kunne ha et abstrakt uttrykk ved å bruke former, linjer i bevegelse eller bevegelse av geometriske figurer. Musikkvideoen mottok også impulser fra fransk surrealistisk filmkunst og tysk eksperimentfilm fra 1920- og 1930-tallet.

Noen ganger viste man også virkelige gjenstander og landskap, gjerne til avantgardefilmer laget til ferdigkomponerte klassiske musikkverk. Slike «visuelle symfonier» finnes det mange eksempler på fra denne perioden. Mest kjent er Oskar Fischingers arbeid med Disneyfilmen Fantasia, som senere er utgitt med nyinnspilt musikk. I denne førkrigsperioden foregikk det også eksperimenter med lydmontasje ved at man forsøkte å lage filmer etter musikalske regler. Man prøvde her å finne filmatiske uttrykk for tid og rytme. Man kunne for eksempel synkronisere klippene til rytmen i musikken, forandre lydstyrken for å unngå monotone virkninger eller bruke forskjellige kamerabevegelser for å skape crescendo og decrescendo og ulike melodikurver.

Da lydfilmen slo igjennom i 1928, valgte filmselskapet Warner Brothers å satse på The Jazz Singer med Al Jolson. Lydfilmens framvekst var altså i utgangspunktet basert på musikkfilm. Imidlertid fikk musikken etter hvert en mer sideordnet rolle, noe som førte til framveksten av filmmusikken på begynnelsen av 1930-tallet.

Til musikkvideoens forhistorie hører også med forskjellige visuelle jukebokser. På slutten av 1940-tallet kom Panoram Soundie, en stor utgave av jukeboksen hvor man kunne se filmbiter av sine yndlingsartister. Bilde-musikk teknikken var ikke mer oppfinnsom enn at man kunne se Andrew Sisters sitte under et epletre mens de sang Don’t Sit Under The Apple Tree. I en kort periode på 1940-tallet ble det laget mer enn tusen slike «soundies», noe som ikke minst fikk betydning for jazzens visuelle historie. Etter at de visuelle jukeboksene forsvant fra markedet, ble det TV som etter hvert tok over presentasjonen av musikk. Men nesten uten unntak ble artistene her presentert stående «rett opp og ned» foran mikrofonen.

På slutten av 1950-tallet begynte rockeartistene å slippe til i de populære musikkprogrammene i amerikansk TV. Elvis Presley ble presentert på Ed Sullivans show i 1956. Etter hvert som nye ungdomsprogram ble lansert på TV, fikk vi musikkinnslag med rock og populærmusikk som kan betraktes som klare paralleller til dagens musikk- og rockevideoer. Rockegruppene begynte nå også å lage reklamefilmer. Både The Beatles og The Rolling Stones laget filmer som klart kan regnes til musikkvideoens røtter. På slutten av 1960-tallet var den psykedeliske kulturen med på å prege innholdet i visualiseringen av musikk. På begynnelsen av 1970-tallet turnerte flere band (Genesis, Pink Floyd) med lysshow, lysbilder og filmakkompagnement synkronisert med musikken og projisert på gigantiske skjermer høyt over scenen.

Filmmusikkhistorien kan også framvise mange eksempler på det nære samspillet mellom musikk og bilde. Selv om filmmusikken hadde en underordnet og akkompagnerende rolle til bildene, kunne musikken noen ganger bli førende for form og innhold i bildet. Et eksempel er filmen High Noon fra 1952 som ikke bare støttet seg til balladen Do Not Forsake Me Oh My Darling, som ble en stor hit som ga ekstrainntekter til filmselskapet. Det er også en scene i filmen hvor tittelmelodien i filmen framheves slik at den stanser utviklingen i filmen. Rockefilmer, som for eksempel Black Board Jungle og Rock Around The Clock, var også med på å skape forutsetninger for musikkfilmen. Det klassiske dansenummeret til Elvis Presley i filmen Jailhouse Rock fra 1957 påvirket direkte senere danseinnslag i musikkvideoene.

Hollywoods musikkfilm ble også en viktig inspirasjonskilde for musikkvideoen. Det er spor av påvirkningen fra Busby Berkeleys koreografier i mange senere musikkvideoer. Det vises også til danseren Gene Kelly i filmer som En amerikaner i Paris og Singing in the Rain. På 1980-tallet skriver Pink Floyds The Wall (1982) og Flashdance (1983) seg inn i denne historien med innslag av animasjon og dans.

Musikkvideoen har også hentet inspirasjon fra andre visuelle kilder. Tegneseriene har fortellertekniske virkemidler som kan brukes når man skal konstruere en handling. Påvirkningen kom også fra plateomslagene, hvor der ble eksperimentert med foto, Andy Warhol-inspirert pop-art, grafikk og collage. Her fant man også surrealistiske innslag, vulgære utstillinger av vold og sex, pønkens avbildninger av triste bylandskap, eller bruk av montasjer og computergrafikk.

Fra kunstfeltet kunne videokunstnerne også gi innspill til musikkvideoen. Disse kunstnerne hadde et ønske om å bruke videomediet til å utforske sine personlige erfaringer. Med utviklingen av håndholdte kameraer, blant annet fra Sony i 1967, åpnet det seg mye muligheter for selvuttrykk. I tradisjonen fra Dada og surrealismen oppstod en videokunst som dokumenterte kunstneriske handlinger, elektronisk skapte bilder og installasjoner. Performance-videoen ble for eksempel viktig for Yoko Ono og i Laurie Andersons musikkvideoer (O Superman) (1982/2007). Også David Bowie og Talking Heads mottok impulser fra denne tradisjonen.

1. august 1981 så MTV (Musictelevision) dagens lys, og den ble raskt den viktigste amerikanske TV-stasjonen for videolansering. Som reklamefinansiert kabel-TV-kanal kunne den sende videoer døgnet rundt. Åpningsvideoen var The Buggles Video Killed the Radio Star, laget av Russel Mulcahy i 1979.

Det var få kvinnelige artister som slapp til på MTV i de første årene. Unntakene finner vi med artister som Toni Basil, Pat Benatar og Blondie med Debbie Harry. Også svarte artister hadde problemer med å få vist sine musikkvideoer. En endring skjedde med Michael Jacksons videoer.

Sex og sensur

Rapperen Nicki Minaj er kjent for å spille på sex i sine musikkvideoer.
Av /Backgrid UK.

Musikkvideoer har ofte skapt debatt eller blitt sensurert fordi de har hatt et uønsket seksuelt innhold med intime scener, vært for voldelige, eller av politiske årsaker. Den første videoen som ble sensurert av MTV, var Queens Body Language fra 1982 på grunn av sine homoerotiske undertoner. Duran Durans Girls on Film viste toppløse kvinner i gjørmebryting og ble forbudt av BBC. Noen artister har brukt trusselen om sensur som en måte å promotere videoen og musikken på.

Noen videoer har skapt debatt og moralsk kritikk fordi de har et degraderende kvinnesyn. Kritikken kan dreie seg om innholdet i musikken, for eksempel sexistiske tekster, men også om at kameraføringen brukes til å konstruere kvinnekroppen ut fra et begjærende manneblikk. Ofte ser man for eksempel et fokus på kroppene til lettkledde kvinnelige bakgrunnsdansere. Mange av disse videoene lar seg også plassere som «klassiske», fordi denne måten å framstille kvinner på ofte brukes i klassiske Hollywood-filmer.

Av artister som dominerte hitlistene i MTV-æraen, kan Madonna trekkes fram. Hun har gjennom sin karriere laget en rekke iøynefallende videoer. Et eksempel er Vogue fra 1990, en svarthvitt video i art deco-stil som hentet inspirasjon fra dansetrender i New Yorks skeive undergrunnsmiljø. Hennes videoer assosieres også med sensur fordi hun oppfattes å markedsføre seg gjennom seksualitet, for eksempel i Like a Virgin (1984), eller ved å avbilde sado-masochisme, homoseksualitet og gruppesex i videoen til Justify My Love (1990). Madonna framstår på den andre siden som et kvinnelig forbilde gjennom å ta regien på sin egen karriere.

Andre artister har fulgt i hennes fotspor. Et eksempel er Lady Gaga. Hennes video Alejandro fra 2010 ble kritisert av katolikker fordi hun viste seg i en rød lateks fetisj-versjon av en nonnedrakt, mens hun simulerte voldtekt og svelget en rosenkrans. Et annet eksempel er rapperen Nicki Minaj. Hun spiller også på tvetydigheten mellom å framstå som klassisk sexy og lettkledd «videobabe», men samtidig stå i sentrum som rapper og hovedperson.

Les mer

Litteratur

  • Lori A. Burns & Stan Hawkins (red. 2019). The Bloomsbury Handbook of Popular Music
  • Video Analysis. New York: Bloomsbury Academic.
  • Even Ruud (1988) Musikk for øyet. Om musikkvideo. Oslo: Gyldendal norsk forlag.
  • Michael Shore (1984). The Rolling Stone Book of Rock Video. London: Sigwick & Jackson.
  • Gunnar Strøm (1989). Musikkvideo. Oslo: Det Norske Samlaget.

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg