musikal

De første teateroppsetningene som ble betegnet musical comedies, var forvekslingskomedier og lystspill med sanger av Jerome Kern, Cole Porter, Irving Berlin, Richard Rodgers og Lorenz Hart. Disse har siden kun sjeldent blitt oppført, men filmversjoner og de mange berømte sangene, som utgjør basis i det som ofte kalles The American Songbook, har holdt minnet om dem i live.

Jerome Kern og Oscar Hammersteins Showboat (1927) var den første musikalen som ble betegnet som musical play. Her ble den jazz- og ragtime-inspirerte musikkformen fra Broadways utstyrsshow satt inn i en dramatisk og samfunnskritisk sammenheng. Dette ble fulgt opp av George og Ira Gershwins stadig mer eksperimentelle forestillinger, som med Porgy and Bess (1935) endte opp i en amerikansk jazzpreget operaform. I sitt samarbeid med Richard Rodgers fra Oklahoma! (1943) utarbeidet Hammerstein en helstøpt musikkteaterform inspirert av problemorientert realistisk drama og tradisjonell opera, der dramatisk handling, sang og dans utgjør et dramaturgisk hele. Denne i ettertid dominerende musikalformen inneholder ved siden av Rodgers' og Hammersteins øvrige arbeider hovedverkene til blant annet Leonard Bernstein, Irving Berlin, Frederick Loewe og Alan Jay Lerner, og Jerry Herman. Fra Rodgers & Hammersteins gjennombrudd har det vært vanlig å omtale teaterformen bare som musikal.

I løpet av 1940-årene utviklet det seg en annen hovedretning med utgangspunkt i Kurt Weills «teatrale» forestillinger, som var sterkt påvirket av Bertolt Brechts teateridéer, med bruk av sidekommentarer til handlingen, tablåer og andre fremmedgjørende grep. Særlig viktige verker innen denne tradisjonen er Fred Ebb og John Kanders musikaler.

Siden 1970-årene har briten Andrew Lloyd Webber vært en dominerende kraft med sine gjennomkomponerte musikaler, blant annet Evita (1976) og The Phantom of the Opera (1986). Han bidro sterkt til at London utkonkurrerte New York som den ledende musikalbyen i en periode på 1980- og 1990-tallet. Stor suksess har også franskmannen Claude-Michel Schönberg hatt med Les Misérables (1980) og Miss Saigon (1989).

I en særstilling i moderne amerikansk musikal står Stephen Sondheim, som siden 1960-årene fritt har benyttet seg av elementer fra alle musikkteaterformer. Hans stil er stadig sterkere preget av operatisk dramaturgi og eksperimentell samtidsmusikk, og så fjern fra samtidens pop og rock at han ofte betegnes som ukommersiell og vanskelig tilgjengelig (A Little Night Music, 1973; Sweeney Todd, 1979; Sunday in the Park with George, 1984; Into the Woods, 1987; Passion, 1994). Sondheims verker har som regel ikke vært store publikumssuksesser i første omgang, men har etter hvert inntatt en plass på verdens ledende opera- og teaterscener.

Rundt tusenårsskiftet har den økonomiske risikoen ved musikalproduksjon medført at de nye musikalene i hovedsak enten har vært sceneversjoner av allerede kjente filmer, som The Producers (2001), Thoroughly Modern Millie (2002), Mary Poppins (2005) og Billy Elliot (2005), eller mer eller mindre løst konstruerte show rundt allerede eksisterende, kommersielt «sikker» musikk av kjente pop- og rockartister eller band, som ABBA, Queen og Elton John. Disse siste kalles ofte jukeboksmusikaler eller jukeboxmusikaler. Unntak finnes hos komponister som blander virkemidler fra musikaltradisjonen med rock og pop eller hiphop, som Jonathan Larson (Rent, Tick, Tick... Boom), Tom Kitt og Brian Yorkey (Next to Normal, Tenk om) og Lin-Manuel Miranda (In the Heights, Hamilton).

Innføringen av lydfilm gav støtet til produksjon av filmmusikaler i mange land. Land med så forskjellige forutsetninger som Argentina, Egypt, India, Sovjetunionen, Tyskland og Danmark etablerte produksjon av filmmusikaler, hvor innslagene av sang og dans hadde røtter i de respektive nasjonenes egen kultur. Men for et vestlig publikum var det først og fremst den amerikanske filmindustrien som, med utgangspunkt i den første lydfilmen, The Jazz Singer (1927), kunne oppvise en blomstrende filmmusikaltradisjon. Musikalen fant sin filmatiske fortellerform med Fred Astaires og Ginger Rogers' filmer i 1930-årene. Disse er oftest forviklingskomedier henlagt til et fantasipreget elegant overklassemiljø, hvor det er rimelig at aktørene bryter ut i sang eller begynner å danse. Koreograf og regissør Busby Berkeley innførte koreograferte masseopptrinn som gav hans filmer en helt spesiell og stilisert visuell karakter.

Med The Wizard of Oz (1938) ble Arthur Freed hos Metro-Goldwyn-Mayer den ledende produsenten av filmmusikaler. Freed fikk frem flere begavede regissører som hadde musikalen som spesialfelt, i første rekke Vincente Minnelli med filmer som Meet Me in St. Louis (1944), An American in Paris (1951) og The Bandwagon (1953), og Stanley Donen med On the Town (1949), Singin' in the Rain (1952) og Seven Brides for Seven Brothers (1954). Begge regissørene samarbeidet med Gene Kelly – en av epokens betydeligste dansere og koreografer. Disse filmene var i hovedsak elegant, stilsikker eskapisme. Innholdsmessig ble sjangeren «voksen» midt på femtitallet med sterkt dramatiske, realistiske filmer som George Cukors A Star is Born (1954) og Charles Vidors Love Me Or Leave Me (1955), bygget rundt periodens mest formidable kvinnelige talenter, Judy Garland og Doris Day.

1940- og 1950-årenes filmmusikaler er som regel originalskapte for lerretet eller sterkt omarbeidede versjoner av scenemusikaler. Fra 1950-årene ble det vanligere å overføre Broadway-suksessene til film relativt direkte, og originalkomponerte filmmusikaler ble sjeldne. Blant sene unntak er Mary Poppins (1964) og Thoroughly Modern Millie (1967).

Etter en rekke suksesser i 1960-årene med filmatiseringer av Broadway-musikaler som West Side Story (1961), My Fair Lady (1964), The Sound of Music (1965), Funny Girl (1968), Fiddler On The Roof (1971) og Cabaret (1972), opplevde filmmusikalen et sammenbrudd, både på grunn av de høye omkostningene, som gjorde det vanskelig å få dem til å lønne seg, og fordi den nye rockbaserte musikken bare unntaksvis viste seg anvendbar innen sjangeren. Andre sporadiske filmmusikalsuksesser er Hair (1979), Grease (1978), Annie (1982), Victor/Victoria (1983), Moulin Rouge (2001) og Chicago (2002), mens periodens store musikalstjerner, Julie Andrews, Barbra Streisand og Liza Minnelli, for en stor del har gått over til taleroller. Walt Disneys helaftens tegnefilmer har i regelen vært musikaler, med suksess også i sjangerens trangere perioder. Den eneste regissøren som har hatt et vist hell med rockbaserte filmmusikaler, er Alan Parker med blant annet Fame (1980), Pink Floyd The Wall (1982) og Evita (1996).

I den vestlige verden har musikalen, både på film og på scene, i hovedsak vært en anglo-amerikansk form, og musikalskapere i andre vestlige land har med spredte unntak hatt store vansker med å nå et internasjonalt publikum. Østens musikalskapere (i for eksempel India og den arabiske verden) har gjennom sang- og dansefilmer vunnet stor utbredelse, men nådde ikke et stort vestlig publikum før suksessene med de prisbelønte indiske Lagaan (2001) og Devdas (2002). Disse resulterte raskt i Londonsuksessen Bombay Dreams (2002) og den første britisk-indiske filmmusikalen, Bride and Prejudice (2004), en modernisert versjon av Jane Austens roman Pride and Prejudice.

Norske musikaler har i liten grad vært spilt utenfor Norge. Thorbjørn Egners barnemusikaler, som Folk og røvere i Kardemomme by (1956), har imidlertid hatt internasjonal suksess.

Innenlands hadde Kristian Hauger flere store musikalsuksesser på 1940-tallet. Bjarne Amdahls Fyrtøyet (1960), Finn Ludts og Alf Prøysens Trost i taklampa (1963) og Egil Monn-Iversens og Harald Tusbergs Bør Børson jr. (1972) og Ungen (1974) er blitt klassikere, de to siste også i filmversjoner.

Ingrid Bjørnov og Benedicte Adrian (som dannet duoen Dollie de Luxe) vakte internasjonal oppmerksomhet med konsertversjonen av sin operamusikal Which Witch, men sceneversjonen, med urpremiere i London i 1992, fikk svært kort spilletid.

Komponist Gisle Kverndokk og librettist Øystein Wiik hadde suksess i Tyskland med Sofies Welt (Sofies verden, 1998), Vincent van Gogh (2001) og Gefährliche Liebschaften (Farlige forbindelser, 2002) før det norske gjennombruddet med Frendelaus (Det Norske Teatret, 2003). Sangeren og skuespilleren Yngve Gåsøy har fra slutten av 1990-tallet hatt betydelig suksess i det store tyskspråklige området og har ledet an i en strøm av norske talenter som, i likhet med mange operatalenter, etablerer seg internasjonalt fordi hjemmemarkedet er for lite.

I nyere tid har Julian Berntzen markert seg som musikalkomponist, blant annet med familiemusikalen Felix' fantastiske orkester (Det Norske Teatret, 2012), Hellemyrsfolket (Den Nationale Scene, 2014) og Kristin Lavransdatter (Den Nationale Scene, 2018). Komponist Julian Skar har samarbeidet med dramatiker Maria Tryti Vennerød om familiemusikalene Snøkvit (Det Norske Teatret, 2017) og Jostedalsrypa (Sogn og Fjordane Teater, 2019).

• opera
• operette
• teater

• Babington, Bruce & Peter William Evans: Blue skies and silver linings : aspects of the Hollywood musical, 1985, isbn 0-7190-1739-4, Finn boken
• Eigtved, Michael: Musicalguide : alt om 60 udenlandske og danske musicals, 2002, isbn 87-621-0380-6, Finn boken
• Everett, William A. & Paul R. Laird, red.: The Cambridge companion to the musical, 2002, isbn 0-521-79639-3, Finn boken
• Fordin, Hugh: M-G-M's greatest musicals : the Arthur Freed unit, 1975, isbn 0-306-80730-0, Finn boken
• Gänzl, Kurt: The encyclopedia of the musical theatre, 2nd ed., 2001, 3 b., isbn 0-02-864970-2, Finn boken
• Gänzl, Kurt: Musicals : the complete illustrated story [...], 3rd ed., 2004, isbn 1-84222-240-6, Finn boken
• Lamb, Andrew: 150 years of popular musical theatre, 2000, isbn 0-300-07538-3, Finn boken
• Larkin, Colin, red.: The Virgin encyclopedia of the stage and film musicals, 1999, isbn 0-7535-0375-1, Finn boken
• Steyn, Mark: Broadway babies say goodnight : musicals then and now, 1997, isbn 0-571-20031-1, Finn boken