Harmoni er samstemmighet, det vil si flere toner som klinger sammen. Ordet brukes også om bestemte proporsjoner som bevirker opplevelsen av orden og skjønnhet. Harmonia er i gresk mytologi en datter av Ares og Afrodite og hustru til Cadmus, kongen av Theben.

Faktaboks

Uttale
harmonˈi
Etymologi
av gresk ‘sammenføye’

I den greske antikken er harmoni et universelt begrep. Opprinnelig betegnet harmonia spantene i et skipsskrog, altså det som holder noe sammen. Mellom planetene hersket harmoni, mente man, selv om den ikke var hørbar, den såkalte sfærenes harmoni. Idealet var at denne harmonien også skulle herske i mennesket (forholdet mellom kropp og sjel) og i klingende musikk. Harmoni var avhengig av de rette proporsjoner uttrykt i enkle tallforhold. Etter hvert ble harmoni en spesifikk musikalsk term og kunne bety stemming og toners sammenføyning til skalaer og melodi. De greske ordene harmoni eller harmonikk inngår i en rekke greske antikke skrifter om musikk og er langt på vei synonyme med musikkteori, selv om disse også kan omhandle rytmikk og metrikk.

I og med flerstemmighetens oppkomst og særlig fra renessansen av er begrepet harmoni blitt knyttet til musikalsk samklang. Det betegner da konsonerende samklanger med disharmoni som motsetning. Oktav, kvint og kvart ble regnet som de mest harmoniske intervallene. Senere ble også tersen regnet med. Durtreklangen etablerte seg på 1400-tallet som den mest harmoniske samklangen eller akkorden. Hva som oppleves som harmonisk og disharmonisk, er likevel i noen grad subjektivt og kontekstavhengig. Læren om sammenføyning av akkorder kalles harmonilære.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg