populærmusikk

Populærmusikk, generell betegnelse på musikk med bred folkelig appell. Som egen sjanger kan populærmusikk føres tilbake til 1800-tallet, da industrialiseringen og urbaniseringen i den vestlige verden skapte et nytt marked for musikk gjennom kafeer, restauranter, overnattingssteder osv. Utover på 1900-tallet oppsto også forutsetningene for masseproduksjon og -distribusjon av musikk, med utviklingen av radio, grammofonplater, lydfilm, fjernsyn o.l.

Musikken hadde røtter både i opera, operette og lettere klassisk musikk og i folkemusikk og folkelige viser. I Storbritannia oppstod music-hall-formen, som i andre europeiske land hadde sin parallell i kabaret og revy. Utviklingen i Amerika preges av sammensmeltningen av afrikanske og europeiske musikalske elementer. I USA oppsto former som jazz og blues, og landet ble også toneangivende i framveksten av musikal og filmmusikk. Afroamerikansk musikk, fra både Nord- og Sør-Amerika, har etter hvert fått enorm innflytelse på populærmusikken i det meste av verden. Om rockemusikkens utvikling, se rock.

Det underholdnings- og tilgjengelighetsaspektet som karakteriserer populærmusikken, har bidratt til å skape et skille i forhold til den såkalte kunstmusikken, mens det urbane og «nye» preget har dannet en kontrast til den tradisjonelle folkemusikken. Begrepet populærmusikk, og særlig det mer moderne popmusikk, er ofte blitt gitt en negativ klang. Utviklingen de seneste tiårene har imidlertid medført at skillene mellom ulike former og sjangere er blitt stadig mindre skarpe. En rekke operasangere og klassiske instrumentalister opptrer sammen med rocke- og popartister, og folkemusikk fra hele verden blandes like gjerne med jazz som med det nyeste innen såkalt techno- og dance-musikk.

Underholdningsmusikken i første halvdel av 1900-tallet ble dominert av kabaret- og revyartister, med bl.a. Bokken Lasson og Victor Bernau. Framtredende på komponistsiden var valsekongen Reidar Thommessen, senere også Bjarne Amdahl, Kristian Hauger og Johan Øian. Einar Rose satte sitt preg på revyvisen i en årrekke, og Jens Book Jenssen sto fram som Norges første store grammofonartist. Nora Brockstedt gjorde seg gjeldende fra slutten av 1940-årene, og i 1950-årene var gruppen The Monn Keys med Arne Bendiksen, Sølvi Wang, Per Asplin og Oddvar Sanne blant de mest populære. Egil Monn-Iversen skrev mange av de norske suksessene, og har gjennom sin mangesidige virksomhet vært et sentralt navn i norsk populærmusikk i over 40 år. Av senere artister med tilknytning til denne tradisjonen kan nevnes Wenche Myhre, Grethe Kausland og gruppa Dizzie Tunes.

Visekunsten, med røtter både i folkemusikk, skillingsviser og revyviser, har lenge stått sterkt i norsk populærmusikk, med navn som Otto Nielsen, Alf Prøysen, Erik Bye, Alf Cranner og Lillebjørn Nilsen. Andre stilretninger med en solid posisjon er gammeldans og, av nyere dato, countrymusikk og såkalt dansebandmusikk. Nærmest i en kategori for seg står Sputnik (Knut Storbukås), som med sin høyst personlige versjon av norsk «køntri»-musikk er blitt en av landets mestselgende artister.

Fra 1970-årene av er skillene mellom de ulike sjangere blitt mindre markerte, og mange utøvere har hatt suksess på ulike områder. Popartister som Jahn Teigen og Inger Lise Rypdal har f.eks. gjort seg gjeldende i musikal- og revysammenheng, og det samme gjelder flere utøvere med bakgrunn i visesang, f.eks. Lars Klevstrand, Ole Paus og Øystein Sunde. Blant en lang rekke artister som har et publikum på tvers av sjanger- og generasjonsgrenser, kan ellers nevnes Åge Aleksandersen, Kari Bremnes, Sigvart Dagsland, Jan Eggum, Bjørn Eidsvåg, Jonas Fjeld, Sissel Kyrkjebø, Anne Grete Preus og Halvdan Sivertsen. I en helt spesiell stilling står den samiske artisten Mari Boine, som også har vakt oppsikt internasjonalt. For øvrig er det etter hvert blitt atskillige musikere med røtter i andre land som bor i Norge og bidrar til å gjøre den norske populærmusikken rikere og mer variert. Om utviklingen i norsk rockemusikk, se rock.

I 1985 vant Norge for første gang den internasjonale finalen i Eurovisjonens Melodi Grand Prix, representert ved duoen Bobbysocks og komponisten Rolf Løvland, og Løvland gjentok bedriften ti år senere med sin egen gruppe Secret Garden. Trioen a-ha ble verdensstjerner i annen halvdel av 1980-årene. Men selv om bredden og kvaliteten i norsk populærmusikk er større en noen gang, er det fremdeles ganske få utøvere som for alvor har gjort seg gjeldende internasjonalt.