The Who i 1976 av /Getty Images. Begrenset gjenbruk

rock

Siden rocken oppstod rundt 1950, har den utviklet seg i mange ulike retninger parallelt, og det finnes et mylder av undersjangre og stilretninger. Metallica er er et amerikansk heavy metal-band og regnes som et av verdens største band i dag.

Chuck Berry var en amerikansk sanger og musiker og en av rockens største innovatører, stilskapere, gitarister og låtskrivere. Pressebilde av Chuck Berry, antakeligvis fra 1957

Av .
Det norske bandet Raga Rockers i 1985. Mot slutten av 1900-tallet var rocken en dominerende populærmusikk over hele verden.
/VG.
Rocken forbindes fortsatt ofte med menn og maskulinitet, men det finnes også mange kvinner i rocken. Det amerikanske rockebandet Haim består av tre søstre.

Rock er en musikkform som oppstod i USA på 1950-tallet. Den spredte seg til engelsktalende land og over hele Europa på 1960-tallet, og etter hvert over hele verden. Mot slutten av 1900-tallet var rocken en dominerende global populærmusikk.

Faktaboks

uttale:
råk
etymologi:

Rock er vanskelig å definere, men det finnes noen kjennetegn. Rocken er sangbasert, går som regel i fire fjerdedels rytme og har formen vers-refreng. Tekstene handler ofte om kjærlighet og sex, men kan også ta opp sosiale og politiske temaer. Musikken har ofte en markert takt ('beat') eller et framtredende rytmisk element. Melodiene er ofte enkle og spilles eller synges med høy lydstyrke.

Rockemusikken framføres av små grupper – band – med elektriske gitarer, bass, trommer og en vokalist. Det typiske rockebandet med tre til fem medlemmer kom allerede på 1950-tallet.

Denne formen for band har vært den vanligste gjennom hele rockens historie. Noen rockeartister opptrer som soloartister med et backingband, for eksempel Elvis Presley i den tidlige rocken, Jimi Hendrix på 1960-tallet, Bruce Springsteen fra 1980-tallet og PJ Harvey fra 1990-tallet. Andre har dannet band som opptrer som en fast gruppe, som for eksempel The Beatles og The Rolling Stones. Også hardrockband som Black Sabbath og Metallica, og senere band som Nirvana og U2, har denne besetningen med gitar, bass og trommer.

Samtidig finnes det mye rockemusikk som faller utenfor denne beskrivelsen. Siden 1950 har rocken utviklet seg i mange ulike retninger parallelt. Det finnes et mylder av undersjangre og stilretninger som musikalsk og estetisk kan stå langt unna hverandre, men som alle kan kalles rock. For eksempel kan den klassiske bandbesetningen utvides med tradisjonelle instrumenter som fele og fløyte, som for eksempel Jethro Tull, eller med elektroniske instrumenter, som for eksempel Radiohead.

Rock kjennetegnes også av det visuelle uttrykket. Klær, image og sceneshow har vært viktig gjennom hele rockens historie. Et godt eksempel er pønken, med band som The Sex Pistols og Ramones, som bemerket seg særlig for sitt visuelle uttrykk med en distinkt klesstil og hårfrisyre.

Felles for mye av rocken er at den har stor kommersiell betydning. Den er en viktig del av den globale musikkindustrien, på radio, i filmer, reklame og på TV.

Rock oppstod som en blanding av urban og rural musikk i USA og av hvit og svart musikkultur. Den første rockemusikken ble skapt av afrikansk-amerikanere og fant etter hvert veien til hvite musikere og publikummere. Her ble den en del av en framvoksende ungdomskultur i den voksende økonomien på 1950-tallet. Siden da har rocken i hovedsak vært dominert av hvite utøvere og publikum, og især av hvite menn. Rocken har tradisjonelt gitt liten plass til kvinnelige instrumentalister. Samtidig har rockekulturen både reflektert endringer i samfunnet rundt seg og vært med på å påvirke det sosiale og kulturelle landskapet. Dette handler om endringer i kjønnsroller, verdier, politiske holdninger, synet på seksualitet, nye moter og synet på afrikansk-amerikansk kultur.

Rocken har også påvirket musikken rundt seg, ikke minst ved å ta opp i seg andre musikkformer eller ved å tilsløre grensene mellom sjangre. Rocken har gitt tilhørerne innsyn i en rekke nye musikkformer, for eksempel der hvor den omformes til en verdensmusikk.

Også i Norge var rock en dominerende musikkstil i populærkulturen fra 1950–1960-tallet. Noen sentrale norske band er DumDum Boys, Raga Rockers, Jokke & Valentinerne (med Joachim Nielsen) og deLillos, som ofte sammen omtales som «De fire store i norsk rock». Senere band og artister er for eksempel Motorpsycho, Madrugada og Razika.

Teknologi

Rockens historie er tett forbundet med utviklingen av teknologi for innspilling og distribusjon av musikk.

Rockens historie er tett forbundet med utviklingen av teknologi. Ny teknologi har påvirket hvordan musikken produseres, lagres og formidles. For eksempel gjorde flerspors båndopptaker det mulig med mer eksperimentelle komposisjoner og førte til at opptaksstudioet ble artistenes produksjonsverktøy. Utviklingen av digital teknologi har gitt muligheter for å endre klangbilder og skape rytmiske spenninger mellom ulike lag i musikken. Lagringsformater har også medført endringer i musikalsk form. For eksempel var LP-platen med på å skape albumformatet. CD-platen, mp3-formatet og strømmetjenester har igjen påvirket alt fra lydbildet til hvordan musikken brukes.

Teknologien har også endret mange av rollene som tradisjonelt var knyttet til musikkproduksjon. På 1950-tallet så man et skille mellom artisten, låtskriver, arrangør, studiomusikere, plateprodusent, lydtekniker og markedsførere. Med den digitale musikkproduksjonen kan disse rollene nå ivaretas av bandmedlemmene selv.

Konserter og festivaler

Store arenakonserter samler tusenvis av mennesker, ofte fra flere generasjoner. Bildet er fra den store Live Aid-konserten i juli 1985, som fant sted på Wembley Stadium i London og i Philadelphia, USA samtidig. Konsertene ble arrangert for å hjelpe sultrammede i Afrika og ble sendt direkte på TV via satellitt til 156 land. Svært mange av rockens ledende utøvere deltok, og man fikk inn over 600 millioner kroner som ble brukt til hjelpearbeid. Initiativtaker var Bob Geldof. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005–2007.

Av /NTB Scanpix ※.

En annen sentral del av rocken er konserter og festivaler der band og artister opptrer live. På 1900-tallet var det en utvikling fra at rock først og fremst ble spilt i små rockeklubber, til konserter i enorme arenaer med flere titusentalls tilskuere. Live-konserter og såkalt «stadionrock» er blitt en viktig del av rockekulturen. De store stadionkonsertene, for eksempel med The Police eller The Rolling Stones, har blitt markedsført gjennom utgivelsen av nye CD-er, ofte for et voksent publikum. En endring i det 21. århundret er at levende konsertframføring har blitt en viktigere inntektskilde for artistene enn salg av plater.

Begrepet «adult rock» stammer fra tiden rundt overgangen fra LP-mediet til CD-platen. Overgangen medførte en resirkulering av mye eldre rock for et nytt marked av voksne fans. De store festivalene har også blitt viktig i dette markedet, eksempelvis Roskildefestivalen i Danmark, eller festivaler i Norge som Norwegian Wood og Øyafestivalen i Oslo, eller Quartfestivalen i Kristiansand.

Kommersialisme og «ekthet»

I noen retninger innen rock, for eksempel punk og indie, er det en motstand mot kommersialisme. Mange ønsker å markere et skille mellom popmusikk og rock. Disse musikerne legger vekt på levende framføring, og teksten har fokus på motkulturelle, seriøse og progressive temaer som knyttes til en ideologi om ekthet eller autentisitet. Dette kan handle om at rockemusikeren støtter seg til en romantisk kunstoppfatning med vekt på kunstnerisk uttrykk, noe som skal være ærlig og originalt. Popmusikk blir på sin side sett på som en mer kommersiell og flyktig musikkform – imidlertid er det ganske store likheter i klang, instrumentering og tekstlig innhold i rocken og popen. Popmusikken har i de senere år tatt opp i seg så mange elementer fra rockeballaden at de to sjangrene smelter sammen i mange sammenhenger.

Samtidig som rocken har hatt stor kommersiell betydning, har den også båret med seg alternative ideologier og opprørske bevegelser. Dens begynnelse blir ofte beskrevet som et «opprør» eller en «revolusjon». Rocken ble tidlig assosiert med en framvoksende tenårings- og ungdomskultur som igjen snart ble knyttet til forskjellige subkulturer. Fra 1950- og 1960-tallet fikk vi Teddy Boys (Teds) og Teddy Girls (Judies). Senere framsto subkulturer som mods, pønkere, goth og emo. Rocken ga rom for alternative verdier og motstand overfor dominerende ideologier og væremåter. Den kunne brukes til å framføre direkte protest overfor krig, politiske systemer, økende fattigdom, brudd på menneskerettigheter og i den senere tid manglende håndtering av klimaendringer.

De mange subkulturene kunne tilby alternative former for opplevd «ekthet» eller autentisitet, opplevelser av individualitet, det å være forskjellig fra alle andre. Samtidig må det tilføres at rocken også lot seg tilpasse rådende ideologier og økonomiske produksjonssystemer og kunne tjene en form for konsumerisme.

Kjønn og identitet

Rocken reflekterte de gjeldene kjønnsrollene i samfunnet på 1950- og 1960-tallet. De fleste utøverne var menn, og kvinners deltakelse i rockekulturen var i hovedsak som lyttere og fans. Samtidig ble rocken etter hvert en arena for motkultur, feminisme og mer moderne kjønnsroller, og flere kvinner trådte fram som instrumentalister, låtskrivere og frontfigurer.
Av /Norsk Folkemuseum.
Lisens: CC BY NC ND 4.0

Rocken var fra begynnelsen av dominert av mannlige utøvere. Det finnes eksempler fra de forskjellige sjangrene hvor kvinner har utmerket seg både som instrumentalister, komponister og låtskrivere, men hovedbildet er at kvinners rolle i rock har vært begrenset. I dag er variasjonen større, og innslaget av kvinnelige musikere og låtskrivere er betydelig.

Rockeartister har et stort register av identiteter knyttet til væremåter, kropp, seksualitet og framføring av kjønnsidentitet, det vil si måter å framstå som mann og kvinne på. Mannlighet og kvinnelighet har gjennom rocken fått et større register å spille på. Det androgyne og kjønnsoverskridende har fått et rom å utfolde seg i, for eksempel med artister som David Bowie og Prince.

Rocken har i stor grad vært et mannlig territorium hvor kvinner er blitt framstilte som passive, underkastende, uskyldige og barnslige, men samtidig som seksuelt tilgjengelige. Når rocken framføres i visuelle medier, på konsertscener eller i videoer, kan vi oppleve at kameravinkler og kroppsgester styres slik at kvinner framstilles på en bestemt måte. Men det finnes også artister som i måten å framstå på scenen, i bruken av musikalske virkemidler, tekst og opptaksteknologi, klarer å kritisere og motarbeide den kvinnerollen som har vært framtredende i rocken og populærmusikken. Et eksempel er Suzi Quatro, som dukket opp på 1970-tallet, som var en framtredende musiker – som sanger, instrumentalist, låtskriver og bandleder.

Noen artister skaper ambivalens eller tvetydighet rundt sin feminine rolle gjennom måten de framstår på. Et eksempel er mange av bandene fra 1990-tallets grungerock, blant annet Hole. Både i musikken og visuelt vekslet de mellom det søte og feminine, og det harde og mer maskuline. På denne måten skapes det også usikkerhet rundt hvordan vi skal definere noe som «kvinnelig».

Også tradisjonelle mannsroller og idealer om maskuline, heteroseksuelle og patriarkalske identiteter utfordres av rockemusikere. Heavy metal og glamrock gir eksempler på maskulinitet gjennom å demonstrere virtuose tekniske ferdigheter på gitaren, basert på øving og selvkontroll. De bruker gitarlyden, uttrykksmuligheter som «power chords», forvrengning, høyt volum på bass og trommer sammen med ekstreme vokale uttrykk. De beveger seg rundt på scenen i skinnklær og skjerf mens de viser fram falliske kraftdemonstrasjoner gjennom gitarer og mikrofonstativer. Ved siden av slike hypermaskuline kjennetegn ser vi at disse musikerne også bærer fram androgyne kjennetegn gjennom sine utbroderte hårfrisyrer, bruken av sminke, smykker og sexy klær, noe som klart signaliserer feminine trekk.

Rockens historie

Gospel var en av forløperne til rock. Den amerikanske gospelsangeren, gitaristen og låtskriveren Sister Rosetta Tharpe var en viktig stilskaper og forløper til rocken.

Av /NTB scanpix.

Rockens første år

Elvis Presley var en av de viktigste stilskapere innen rock'n'roll og popmusikkens første superstjerne.

Av /NTB Scanpix ※.

Vi finner opprinnelsen til rocken i USA på slutten av 1940-tallet og begynnelsen av 1950-tallet i datidens rock'n'roll. Dette var en musikkstil som var påvirket av sjangere som blues, rhythm and blues, gospel og country. Rocken tok videre opp i seg impulser fra elektrisk blues og «folk» i tillegg til elementer fra jazz, klassisk musikk og andre musikalske sjangere og stiler. I afrikansk-amerikansk musikkhistorie legges det vekt på hvordan rock'n'roll var et annet navn for rhythm'n'blues som man tok i bruk for å gjøre den svarte musikken mer tilgjengelig for hvite tenåringer.

USA var et rasedelt samfunn der den hvite majoritetsbefolkningen var langt mer velstående enn andre grupper. Samtidig som afrikansk-amerikanerne ble utsatt for rasisme og måtte kjempe for sine rettigheter som borgere, var det en fascinasjon i den samme hvite majoritetsbefolkningen for musikken og de kulturelle uttrykkene fra den svarte befolkningen. Plateselskaper og hvite artister ble fra tidlig av beskyldt for å tilegne seg de svarte artistenes musikk og urettmessig tjene penger på deres kulturarv (kulturell appropriering). Samtidig var mye av den kulturblandingen som foregikk, ukontroversiell og resultater av kulturmøter. Rocken ga også en scene for afrikansk-amerikanske artister som fikk et større hvitt publikum. Dette kan i sin tur ha bidratt til å påvirke holdninger mellom de ulike etniske gruppene.

Framveksten av rocken kan også ses på bakgrunn av teknologiske endringer. Plateindustri, filmproduksjon, radio og den elektriske mikrofonen utviklet seg før andre verdenskrig. Etterspørselen etter vokalmusikk økte på 1930–1940-tallet i USA, og det oppstod et marked hvor sangere kunne ta i bruk den nye mikrofonteknologien og med den uttrykke seg mer personlig og emosjonelt. Dette gjaldt for eksempel artister som Bing Crosby og Frank Sinatra. På 1950-tallet fikk vi også uavhengige plateselskaper som ga ut musikk som var tilpasset lokale behov. Musikken ble spilt på radiostasjoner og av omreisende DJ-er som kunne imøtekomme musikksmaken hos mange ulike grupper, afrikansk-amerikanere, hvite grupper fra Sørstatene og etter hvert også ungdommen.

Musikkmarkedet endret seg også etter hvert som mange landarbeidere fra Sørstatene i USA flyttet nordover til de industrialiserte byene. De tok med seg musikken sin, (rural) blues, country og gospel, og skapte en mer aggressiv musikk med høy lydstyrke tilpasset det nye lydlandskapet i byene (for eksempel jump blues). Av økonomiske grunner skrumpet mange musikkgrupper ned til en besetning med elektrisk gitar, el-bass, trommer og vokal – da på bekostning av større blåsegrupper.

Blant de første rockemusikerne og vokalistene finner vi Chuck Berry, Bo Diddley, Fats Domino, Little Richard, Jerry Lee Lewis, Gene Vincent og selvsagt Elvis Presley, som ble et stort tenåringsidol. Med hans gjennombrudd på siste halvdel av 1950-tallet økte også etterspørselen etter flere tenåringsidoler, det vil ofte si hvite popstjerner med et musikalsk materiale og et utseende som kunne markedsføres gjennom TV og film. Mange land dyrket fram sine lokale rockeidoler, som Tommy Steele og Cliff Richard i England.

I Norge fikk vi den første rockesangeren med Rocke-Pelle (Per Hartvig) som i 1958 gjorde Norges første rockeinnspilling. Deretter fikk vi raskt navn som Per «Elvis» Granberg, Roald Stensby og Jan Rohde ut på rockescenen.

Rocken på 1960-tallet

The Rolling Stones under en konsert i Storbritannia i 2003. Fra venstre: Ronnie Wood, Mick Jagger, Charlie Watts og Keith Richards

Av /NTB Scanpix ※.

Janis Joplin under Woodstock-festivalen i august 1969. Festivalen samlet et publikum på nesten 450 000 og markerte et høydepunkt for både hippiekulturen og rockefestivalene som blomstret opp på slutten av 1960-årene.

Av /NTB Scanpix ※.

Et viktig stilelement i den tidlige bluesrocken var improvisasjon, som kom gjennom påvirkningen fra jazzen. Dette ble senere et viktig element i hard rock, for eksempel med band som Led Zeppelin.

Av /NTB Scanpix ※.

Noen stikkord for rockens utvikling på 1960-tallet er nye hybrider av svart og hvit musikk, en britisk invasjon av rockemusikere på det amerikanske markedet samt framvekst av nye stilarter som folkrock, psykedelisk rock, surfrock, garasjerock, bluesrock, progressiv rock og jazzrock. Politisk oppvåkning og gjennombrudd for svart dansemusikk preget også tiåret. På begynnelsen av 1960-tallet ble Cliff Richards backingband The Shadows en viktig inspirasjonskilde for mange norske band, som etter hvert også ble kalt «shadowsband». Med utviklingen av «plankegitaren» Fender Stratocaster startet mange norske gitarister sin musikalske karriere i disse bandene. Et eksempel er gitaristen Terje Rypdal, som spilte i The Vanguards. Andre shadowsband fra denne tiden var The Beatnicks og The Cool Cats. Etter at The Beatles kom på banen og beatmusikken slo inn også i Skandinavia, tok disse bandene opp i seg de nye musikalske impulsene.

Flere lokale band dukket nå også opp, for eksempel The Enemies fra Tønsberg med Jahn Teigen. I siste halvdel av 1960-tallet fikk bandet The Pussycats et gjennombrudd og ble et tidlig eksempel på hvordan godt musikalsk materiale, markedsføring og idoldyrkelse ble viktige ingredienser i ungdomskulturen.

På 1960-tallet fikk svarte, kvinnelige artister en større plass i musikkindustrien. Vokalgrupper som The Shirelles ble populære og erstattet i stor grad de tidligere popartistene. Musikkprodusenten Phil Spector skapte et nytt lydbilde som ble kjent som «wall of sound». Teknikken gjorde at lyden bar bedre i datidens jukebokser og radioer. Et av de mest kjente eksemplene på dette er låta Da Doo Ron Ron med gruppa The Crystals i 1963. Plateselskapet Tamla Motown, som var heleid av afrikansk-amerikanske eiere, satset under Barry Gordys ledelse på soul og drev fram grupper som The Supremes og Martha and the Vandellas. Soulmusikken, med sitt innslag av rhythm and blues og gospel, fikk også et kommersielt gjennombrudd i denne perioden.

På første halvdel av 1960-tallet kom en rekke beatgrupper på den britiske rockescenen fra byer som Liverpool og Manchester. Noen eksempler er The Beatles, Gerry and the Pacemakers, The Searchers, Freddie and the Dreamers, Herman's Hermits og The Hollies. Stilidealet hos disse gruppene var hentet fra 1950-tallets rock'n'roll, soul, rhythm and blues og fra surfmusikken. Beatmusikk (også kalt Merseybeat) kjennetegnes ved sitt rytmiske driv bygget på markerte taktslag med bruk av «backbeat», det vil si med betoning av andre og fjerde taktslag (i 4/4 takt). Grupper som The Animals fra Newcastle og The Rolling Stones og The Yardbirds fra London var mer påvirket av rhythm and blues og etter hvert blues. Disse gruppene opererte også med eget musikalsk materiale, og musikken kunne være energifylt. Teksten kunne handle eksplisitt om seksuelle temaer eller være knyttet opp mot en kritikk av det etablerte samfunnet. En rekke engelske grupper og artister kom til å prege det amerikanske markedet og ga mindre plass til etablerte artister. Samtidig befestet denne engelske invasjonen rockeformatet og rockesjangeren.

De britiske gruppene var påvirket av opprinnelig amerikansk blues, av tidligere soulsangere, etter hvert også av Aretha Franklin og Otis Redding. Et viktig markant musikalsk kjennetegn finner vi også i den ekspressive gitarstilen de engelske gitaristene utviklet, for eksempel Eric Clapton, som hadde bluesartisten B. B. King som en av sine forbilder, i tillegg til sin bakgrunn fra den britiske jazzscenen. Påvirkningen fra amerikansk blues førte til en bluesrock med framtredende artister og grupper som John Mayall, Peter Green og Eric Claptons Cream. Vi fikk grupper som Fleetwood Mac og Led Zeppelin og gitarister som Jeff Beck og Jimmy Page.

Den amerikanske bluesrocken huset storheter som Jefferson Airplane, Janis Joplin og Jimi Hendrix, eller sørstatsband som The Allman Brothers og ZZ Top som også inkluderte countryelementer i musikken sin.

Av andre stilinnslag på 1960-tallet finner vi garasjerocken, som fikk sin betegnelse fordi den antatt oppstod i ungdommers bandøvelser i garasjene i de amerikanske villaforstedene. Teksten kunne her handle om erfaringer fra skolehverdag og brutte kjærlighetsforhold, ofte framført i en aggressiv stil med en mer «skrikende» vokal. Musikken omfattet alt fra bruk av én akkord (The Seeds) til mer sofistikerte produksjoner med studiokvalitet (The Knickerbockers).

Et viktig stilelement i den tidlige bluesrocken var improvisasjon, som kom gjennom påvirkningen fra jazzen. Dette ble senere et viktig element i hva som omtales som «progressiv rock», psykedelia (Cream og Jimmy Hendrix Experience, Grateful Dead og Jefferson Airplane) og etter hvert hard rock (Led Zeppelin og Deep Purple).

Sammen med hippiebevegelsen vokste den psykedeliske rocken fram. Den var knyttet til en livsstil med bruk av psykedeliske stoffer som LSD og andre narkotiske stoffer. Bevegelsen var også assosiert med motstand mot Vietnamkrigen, av støtte til borgerrettsbevegelsen og kamp for seksuell frigjøring, og med østlig innflytelse. Musikken var i likhet med garasjerocken preget av feedback fra gitaren, og hos blant annet The Beatles også av den østlige påvirkningen med indisk sitar, eller med andre lydeffekter.

Jimi Hendrix' gitarstil med bruk av feedback og forvrengt lyd er karakteristisk for stilen og perioden, og band som Pink Floyd var med på å sette en ny standard for musikalsk stil og fantasi med sin eksperimentering med klang og lydeffekter og innovative bruk av opptaksteknologien. Perioden varte til fram mot slutten av 1960-tallet og fikk sitt markante uttrykk gjennom The Beatles’ album Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band fra 1967, særlig i låta Lucy in the Sky with Diamonds. Høydepunktet i den psykedeliske rocken faller samen med Woodstock-festivalen i 1969. Samtidig nådde rocken et kommersielt gjennombrudd med fotfeste innenfor de store plateselskapene som Warner Brothers i USA og Island i Storbritannia.

Den musikalske eksperimenteringen førte fram mot en kunstrock, eller progressiv rock (progrock). Man tok i bruk nye instrumenter som cembalo, strykere og blåseintrumenter, synthesizere og klassisk orkestrering, samtidig som man prøvde ut nye musikalske former og sangtyper. Procol Harums A Whiter Shade of Pale fra 1967, som låner melodiføring og stil fra barokkomponisten Johann Sebastian Bach, er et eksempel på det som ble kalt barokk rock. Vi fikk også konseptalbumet som presenterte en sammenhengende historie eller holdt seg innenfor et bestemt tema. Pink Floyds The Dark Side of the Moon fra 1973 representerte et kommersielt gjennombrudd for denne musikalske vendingen og ble et av de mestselgende albumene gjennom alle tider. Andre grupper som briljerte i teknisk virtuositet, var Emerson, Lake & Palmer. Flere britiske band som tilhørte denne retningen, er Genesis, Jethro Tull, Supertramp og ELO. Fra USA fikk vi Frank Zappa, Captain Beefheart og Blood, Sweat and Tears.

Amerikansk folkemusikk hadde vokst i popularitet fram mot 1960-tallet og ble hentet fram av det som blir kalt folkbevegelsen. Den var kjennetegnet av bruken av tradisjonelle akustiske instrumenter og ble ofte assosiert med arbeiderbevegelsen. På begynnelsen av 1960-tallet framstod også artister som Joan Baez og Bob Dylan som såkalte «singer-songwriters». Protestsangen ble kjent for et større publikum på denne tiden. Et kjent eksempel er Dylans Blowin' in the Wind fra 1964.

Folk-musikken var publikumsmessig ofte atskilt fra rocken, men med eksempelvis The Animals innspilling av House of the Rising Sun blandet man elementer fra folk og rock, og folkrocken vokste fram. Andre innspillinger som var med på å skape folkrocken, var The Beatles I'm a loser og The Byrds innspilling av Dylans Mr. Tamburine Man fra 1965. Senere samme år tok Dylan, som var den viktigste figuren i folkebevegelsen, i bruk elektrisk forsterkede instrumenter til stor misnøye for mange innenfor den tradisjonelle folkbevegelsen. Andre artister som etter hvert stod fram innenfor folkrocken, var Mamas & the Papas, Crosby, Stills & Nash, The Lovin' Spoonful og Simon and Garfunkel. Blant britiske artister innen denne stilen finner vi Donovan og Fairport Convention. Ut fra folkrock utviklet det seg også en country rock.

På slutten av 1960-tallet så vi også framveksten av jazzrocken. Denne medførte økt musikalsk kompleksitet og bruk av improvisasjon. Musikere fra både rocken og jazzscenen bidro til utviklingen av denne stilvarianten. Jazztrompeteren Miles Davis skapte et vannskille i jazzens historie med utgivelsen av albumet Bitches Brew i 1970, hvor han tok i bruk elektriske instrumenter og baserte improvisasjonene på rytmer og arrangementer påvirket av rocken.

Rocken på 1970- og 1980-tallet

David Bowie som Ziggy Stardust fotografert i Philadelphia 1. desember 1972

Ziggy Stardust
Av /Ap, Scanpic.

Det britiske bandet Pink Floyd var med på å sette en ny standard for musikalsk stil og fantasi med sin eksperimentering med klang og lydeffekter.

De første platene til Patti Smith var tidlige eksempler på pønk, som utviklet seg på midten av 1970-tallet i fotsporet av garasjerocken.

Av .
Lisens: CC BY SA 2.0

Mange av gruppene fra 1960-tallet oppnådde stor kommersiell suksess og skapte privat rikdom opp gjennom 1970-tallet, noe som i sin tur medførte påkostede innspillinger og dyre sceneshow. Rocken ble i større grad kommersialisert, noe som også truet den kunstneriske troverdigheten man hadde opparbeidet, ved å gjøre rocken til en ufarlig del av underholdningsindustrien. Reaksjonen på den psykedeliske og eksperimentelle rocken, hvor improvisasjon eller bearbeidede studieproduksjoner var viktige elementer, oppstod da også i form av en rock som ville tilbake til røttene – roots rock. Elementer fra folk og countrymusikken fikk større plass, og det ble skapt en nisje for en country-folkbasert rock med akustiske instrumenter. Andre kombinerte rock'n'roll med folk, country og blues, for eksempel Creedence Clearwater Revival. Countryrocken på 1970-tallet fikk også sine kommersielle suksesser med artister som blant annet Emmylou Harris, Linda Ronstadt og Eagles, de siste ikke minst kjent for Hotel California (1976).

I forlengelsen av den psykedeliske rocken oppstod også en form for kunstrock som la stor vekt på det visuelle uttrykket til artistene, såkalt «glamrock». Her ble visuelle stiler fra Hollywood-glamour, eldre kabaret-teater, science fiction og okkult mystisisme hentet fram gjennom kreativ bruk av klær, fottøy, sminke og hårfrisyrer. Glam ble også kjent for å spille på tvetydige kjønnsroller og skeiv seksualitet, en form for androgyni. David Bowie er et eksempel, især med alteregoet Ziggy Stardust. Også andre artister ble påvirket av glam, blant andre Roxy Music, Lou Reed og Iggy Pop, men også artister som Rod Stewart, Elton John, Queen, og i en periode også The Rolling Stones.

Ved siden av den mer utleverende og ekspressive rocken kom fra slutten av 1960-tallet en mykere form for rock. Denne kunne være avledet fra folkrocken med sine akustiske instrumenter og hvor det ble lagt mer vekt på melodier og harmonier. Kjente artister innen denne mykere varianten fra 1970-tallet er Carole King, Cat Stevens, James Taylor og Billy Joel. Den mer intense, energifylte og bluesbaserte rocken framført med høy lydstyrke fikk betegnelsen hard rock. Bruk av forvrengt lyd (distortion) og andre lydeffekter ble brukt av band som The Kinks, Cream, Jimi Hendrix og Jeff Beck Group. Allerede rundt 1970 kom britiske band som var med på å utforme stiltrekk i denne sjangeren: Led Zeppelin, Deep Purple og Black Sabbath. Norge hadde på denne tiden grupper som Junipher Green, Aunt Mary, Ruphus og Popol Ace, som alle uttrykte seg på engelsk. «Trønderrockeren» Åge Aleksandersen ble en tidlig god representant for rock på norsk.

På slutten av 1970-tallet fikk vi også Queen, Thin Lizzy, Aerosmith, AC/DC og Van Halen, som spilte med høy intensitet og lydstyrke. Betegnelsen «heavy metal» ble etter hvert tatt i bruk for å beskrive denne musikken. På 1980-tallet utviklet metalmusikken seg videre inn i black metal, trash metal og death metal. Norske band som Mayhem, Dimmu Borgir og Satyricon er blitt internasjonalt toneangivende innen denne sjangeren som karakteriseres av høyt tempo, en skrikende vokalstil, forvrengte gitarer, rå (lo-fi) innspilling, ukonvensjonelle sangformer og en spesiell atmosfære forsterket av kroppsmaling, sceneuttrykk og klær.

Pønken utviklet seg på midten av 1970-tallet i USA og Storbritannia i fotsporet av garasjerocken og i et forsøk på å riste av seg hva man oppfattet som virtuositet og overdreven bruk av musikalske virkemidler. Tilbake stod man med en form for rock hvor man strippet ned instrumentariet, skapte en musikk med skarpe kanter, med hurtige og korte sanger og ofte med et klart politisk budskap rettet mot det etablerte samfunnet. Bandene og artistene produserte gjerne sine egne plater og brukte uformelle kanaler til å distribuere musikken. I New York finner vi Ramones og Patti Smith, mens The Sex Pistols og The Clash opererte fra London. Pønken spredte seg raskt og ble særlig bemerket for sitt visuelle uttrykk med en distinkt klesstil og hårfrisyre. Ut over 1980-tallet ble tempoet på musikken skrudd opp, og vi fikk hardcore med diverse undergrupper. I Norge fikk vi grupper som Kjøtt, Raga Rockers, De Press og The Aller Værste! inspirert av pønk og hardcore.

Med band som The Velvet Underground, Captain Beefheart og Frank Zappa fikk vi også en mer kunstnerisk og utfordrende postpønk. Såkalt «no wave» var en del av denne bevegelsen, representert ved band som Sonic Youth og Talking Heads. Denne musikken kunne inneholde eksperimenter med støy, dissonanser og atonalitet, samtidig som den ga uttrykk for et nihilistisk livssyn. Andre postpønk-band er de britiske Siouxsie and the Banshees og Joy Division med et mørkere emosjonelt uttrykk, som pekte mot hva som ble hetende gotisk rock, eller goth. Et slikt mørkere emosjonelt uttrykk kjennetegner også en artist som Nick Cave. Andre sjangerbetegnelser som dukker opp i dette musikalske landskapet, er «industrial» og «post-industrial» musikk hvor man tok i bruk elementer fra elektronisk musikk og brukte sampling av lyder fra industrien.

Pønken fikk ikke noe kommersielt gjennombrudd før enkelte artister kom med en mer kunstnerisk utformet variant, som for eksempel grupper som Talking Heads og Devo. Band som ble assosiert med denne tendensen, gikk under betegnelsen «new wave» og ble markedsført som beslektet med pønk. Kjente artister som oppstod i kjølvannet av denne bølgen, er Elvis Costello, The Police og The Pretenders. På begynnelsen av 1980-tallet tok den britiske new wave-musikken en ny retning mot hva som kalles «New Romantics» med grupper som Spandau Ballet, Ultravox, Japan, Duran Duran og Eurythmics. For disse musikerne ble mote og en mer en eksentrisk klesstil viktig. Klær og sminke viste en androgyn tendens, for eksempel hos Boy George i Culture Club. Synthesizeren kom til å spille en vesentlig rolle i musikken. Det er også på 1980-tallet at musikkvideoen fikk sitt gjennombrudd og bandene tok i bruk MTV for å profilere seg. Innslaget av synth-pop på MTV er blitt betegnet som «den andre britiske invasjonen». Den norske gruppa a-ha fikk også et stort gjennombrudd i 1985 med videoen Take on me.

Den globale markedsføringen av rocken ble også påskyndet på 1980-tallet, ikke minst gjennom TV. Live Aid i 1985 og andre veldedighetskonserter som fant sted på begge sider av Atlanterhavet, var også viktige. I tillegg overtok kabel-TV og satellitt-TV for programformater fra radioen. Det var popartister som Madonna og Michael Jackson som i størst grad dro nytte av dette, men også rockeband som Bon Jovi og Guns N' Roses nådde det globale markedet ved å promotere seg gjennom musikkvideoer. Denne globale spredningen av rock og populærmusikk førte igjen til oppblomstring av lokale musikkulturer og et marked for den framvoksende verdensmusikken. Før dette skjedde hadde vi på 1970-tallet sett gjennombruddet for reggaemusikken som hadde sine røtter på Jamaica.

I andre halvdel av 1970-tallet kom ytterligere et tilskudd til rocken da artister i midtvest-regionen i USA – i det såkalte rustbeltet – skapte det som kalles «heartland rock». Denne sto nærmere rockens røtter og tok opp i seg elementer fra folk, country og rock'n'roll. Artister her var påvirket av artister som Bob Dylan og Van Morrison, 1960-tallets garasjerock og The Rolling Stones. Teksten i denne musikken kunne beskrive livet til folk i arbeidsklassen. Blant de artistene som fikk et kommersielt gjennombrudd, var Bruce Springsteen og Tom Petty. Vi ser her en reaksjon overfor den post-industrielle musikken, og tekstene behandlet temaer som isolasjon og manglende sosial integrering. En sentral innspilling fra 1980-tallet er Bruce Springsteens Born in the USA (1984). Etter at denne stilen ble mindre viktig, fortsatte flere av artistene sine karrierer med en mer eksperimenterende og personlig stil.

Mange artister forsøkte også å finne en alternativ og mer personlig stil som ikke så enkelte lot seg innordne rådene former for rock – det som er kalt «mainstream». Begrepet «alternativ rock» betegnet mange forskjellige stiler, men viste til slektskap med pønk, hardcore, new wave og post-pønk. Kjente band fra 1980-tallet er R.E.M, Hüsker Dü, Sonic Youth og Pixies fra USA, og fra Storbritannia The Cure, New Order, The Jesus and the Mary Chain og The Smiths. Disse tok avstand fra synth-popen på 1980-tallet, knyttet seg til mindre og uavhengige plateselskaper og bidro til dannelsen av en undergrunnsscene.

Norsk rock hadde også medvind på 1980-tallet, med så forskjellige grupper som deLillos, Jokke og Valentinerne, Raga Rockers og DumDum Boys. Anne Grete Preus, som startet sin karriere i det folkemusikkpåvirkede Veslefrikk, oppnådde også en sentral posisjon i norsk rock.

1990-tallsrock og framover

Fra 1980-tallet oppstod det en musikalsk motkultur i området rundt Seattle med tydelig kontrast til den dominerende kommersielle rocken. Musikken fikk navnet «grunge», og Nirvana ble det mest kjente bandet.
Av .

Britpop var påvirket av tidlig britisk gitarmusikk fra 1960- og 1970-tallet. Et av de viktigste bandene i denne stilen var Blur.

Av .
Lisens: CC BY 2.0

Satyricon er et av flere norske black metal-band som har fått oppmerksomhet i utlandet. Her fra festivalen Hole in the Sky i 2011

Av .
Lisens: CC BY SA 3.0

Fra 1980-tallet oppstod det en musikalsk motkultur i området rundt Seattle med tydelig kontrast til den dominerende kommersielle rocken. Musikken fikk navnet «grunge», noe som er assosiert med en mer «uren» lyd og et mer lurvete utseende enn den glattpolerte popfasaden som gjorde seg gjeldene i mediene. Musikalsk blandet stilen elementer fra hardcore, pønk og heavy metal med bruk av forvrengt gitarlyd, fuzz og feedback. Blant kjente band er Soundgarden, Pearl Jam og ikke minst Nirvana, som med albumet Nevermind (1991) ble kommersielt vellykket. Med Kurt Cobains død og oppløsning av Nirvana ble denne stilen mindre populær mot slutten av 1990-tallet og avløst av en mer kommersiell og radiovennlig post-grunge og britpop, en alternativ stil som igjen var påvirket av tidlig britisk gitarmusikk fra 1960- og 1970-tallet. Gruppa The Smiths er viktig her, det samme gjelder band fra den såkalte «Madchester-scenen». Britisk identitet ble sentral i denne musikken, og fra rundt midten av 1990-tallet fikk vi grupper som Oasis, Blur og Pulp. Post-britpop, som oppstod i kjølvannet, fikk en større internasjonal betydning, for eksempel bandet Coldplays album Parachutes fra 2000.

En viktig strømning etter den alternative rocken på 1980-tallet fant sted under samlebetegnelsen «indie rock». Denne omfattet en rekke band, sjangere og stilelementer som hadde til felles at de ønsket seg uavhengighet fra de store plateselskapene. Bandene ville ha kontroll over sine egne karrierer og var opptatt av å reise rundt å spille og bruke lokale radiostasjoner rettet mot studenter for å promotere musikken sin. Kvinner spilte en viktigere rolle blant disse bandene, og et framtredende eksempel er det feministinspirerte Riot grrrl.

Metal-musikken utviklet også nye former på 1980- og 1990-tallet ved å blande seg med andre sjangere. Hiphop fikk allerede fra 1980-tallet oppmerksomhet og frambrakte blandingsformer, «crossovers», med blant andre The Clash, Run DMC og Blondie. Rappere samplet låter fra rocken, blant andre artister som Ice-T, The Fat Boys og Public Enemy. Kombinasjoner av rock og rap så dagens lys på 1990-tallet, og band som Rage Against the Machine og Red Hot Chili Peppers blandet stilementer fra hiphop med rocken. Betegnelsen «nu metal» oppstod for å beskrive band med en mer metal-aktig klang.

Blant de mange «post-»-undersjangrene som vi ser har oppstått i rockehistorien, finner vi post-hardcore og utspringet «emocore», som etter hvert ble betegnet bare som «emo». Et kjennetegn ved denne musikkstilen er en mer ekspressiv vokal. Emo ble etter hvert også knyttet til en bestemt klesstil, hårfrisyre og til musikk som uttrykte følelser. En mer aggressiv utgave av denne stilen går under betegnelsen «screamo».

Digitalisering av musikk og de nye teknologiske endringene medførte også nye måter å formidle musikken på. Internett ble en viktig måte å komme i kontakt med nye lyttegrupper, og nettsteder som Myspace og YouTube ble viktige formidlingskanaler.

Utover 2000-tallet mener mange kritikere at rocken har mistet sin dominerende rolle og kulturelle relevans. Hiphopen har vist evne til å omforme seg og avspeile viktige kulturelle temaer i samtiden og har blitt den mest spilte musikken i populærmusikkmarkedet.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Erlend Hovland (red.) 2012. Vestens musikkhistorie. Fra 1600 til vår tid. Cappelen Damm Akademisk.
  • Arvid O. Vollsnes (red.) Norges musikkhistorie 1950–2000- Modernisme og mangfold. Oslo: Aschehoug.

Kommentarer (1)

skrev David Olsen

Når begynte man å bruke begrepene rock og pop, fremfor rock'n'roll? Og hvor hadde musikken sine røtter? Det burde tas med i artikkelen.

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg