Operetten mistet etter hvert fotfeste i Wien, interessen var dalende. Det var i Berlin fornyelsen skjedde etter første verdenskrig, hvor forandringene som startet i operettens andre periode i Wien, ble videreført. Det som kjennetegner operetten i Berlin, er blant annet at den blir mer og mer revypreget. De små dramatiske innslagene som preget handlingen i wieneroperetten, ble mindre viktig. I Berlin ble de enkelte sangnumrene viktigere.
Flere av operettekomponistene fra den andre wienerperioden skrev nå for ulike scener i Berlin. Berlin ble sentrum for en fornyelse av både den klassiske musikken og underholdningsmusikken i 1920-årene. Den amerikanske jazzen fikk også innpass på kafeer og teatre og ble en stor inspirasjonskilde for mange. Berlin-operetten har innslag av showlignende trekk og innflytelse fra jazz. En ny tid hadde inntrådt, mer og mer musikk ble sendt på radio, og flere og flere hadde råd til å kjøpe grammofonplater. Stumfilmens inntreden fra rundt 1910 og lydfilmen fra rundt 1930 ble en alvorlig konkurrent ikke bare for operettesjangeren, men for hele teaterverdenen. Det førte til at flere komponister lot sine operetter omarbeide til filmoperetter.
Jean Gilbert (1879–1942) hadde sin storhetstid fra 1910 og var en av tidens mest populære komponister. Hans operetter var enkle og farsebetonte, men hadde stor publikumsappell med sensasjonspregede innslag med dansenumre og slagerlignende melodier. Den kyske Susanne fra 1910 ble oppført i Kristiania allerede året etter. Operetten Filmens dronning var et forsøk på å holde på publikum etter at stumfilmen hadde gjort sitt inntog. Gilbert lot en stumfilmstjerne være hovedperson og benyttet filminnslag i forestillingen. Operetten ble også oppført i Kristiania i 1914. Fra 1920-åra av ble Gilberts stiluttrykk mer seriøst, og hans verker ble mer gjennomarbeidet, som Damen i hermelin fra 1922. Han avsluttet sin karriere som kapellmester i argentinsk radio.
Leo Fall, som var med å fornye wieneroperetten, fikk etter første verdenskrig satt opp flere av sine operetter i Berlin og var også der med å tilføre sjangeren nye ideer. Den siste store suksessen var Madame Pompadour som ble fremført på Berliner Theater i 1922.
Og i Berlin får også Franz Léhar en ny vår. Nok en gang er han med på å fornye sjangeren. I 1925 ble Paganini uroppført, en ny operette-type som krevde førsteklasses sangere. Men den største publikumssuksessen kom i 1929 med Smilets land, som skulle bli et av hans mest spilte verk. Det som ikke aktivt ble opplyst, var at operetten var en omarbeidelse av en tidligere operettefiasko fra Wien. Operetten handler kort fortalt om en kinesisk prins som forelsker seg i en østerriksk, vakker kvinne. De gifter seg, og hun blir med til Kina. Der får hun høre at loven krever at han skal ha tre koner til. Han aksepterer til slutt at hun kan reise hjem. I Kina, smilets land, sitter en ulykkelig prins alene.
Både Eduard Künnecke (1885–1953), med Fetteren fra Battavia i 1921, og særlig Ralph Benatzky (1884–1957) bidro til å holde liv i sjangeren. Benatzky ble tidens store operettekomponist og dirigent i Berlin. Han var klassisk utdannet både som komponist og dirigent. Han hadde en stor og bred produksjon, men det er Sommer i Tyrol fra 1930 som først og fremst blir forbundet med hans navn i dag.
Adolf Hitlers maktovertagelse i 1933 var begynnelsen på slutten for operetten. Mange av operettens komponister og librettister var jøder, de fleste flyktet, mange til USA. Der ga operettens historie grobunn for en ny sjanger, nemlig musikalen, som på mange måter blir like amerikansk som operetten opprinnelig var fransk.
Kommentarer
Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.
Du må være logget inn for å kommentere.