operette

Operette er et musikalsk lystspill med lett, underholdningspreget musikk, med solo- og ensemblesang, talt dialog og tidvis dans. Operette var på 1700-tallet og begynnelsen av 1800-tallet betegnelse på en kort opera. Uttrykket kunne bli brukt om flere folkelige sceniske musikkverk som syngespill, vaudeville, opéra comique og opera buffa.

Grunnlaget for dagens definisjon av operette oppsto på 1850-tallet i Paris, og dens "fødsel" kan fastsettes til 21. oktober 1858. Da hadde Orfeus i underverdenen av Jacques Offenbach (1819-80) premiere på Theatre des Buffes-Parisiens. Operette-historien hadde fått et referanseverk. Sammen med librettistene Hector Crémieux (1828-1992) og Ludovic Halévy (1834-1908) hadde han skapt et satirisk mesterverk.

Operettens opprinnelige særpreg var samfunnssatiren. Det nye borgerskapet i Paris ville ta del i adelskapets privilegier, også innen kunst, musikk og kultur. Selv om økonomien ikke lenger var et betydelig skille klassene i mellom, var det fortsatt et kulturelt skille. Adelskapet var født inn i datidens kultur og var en del av det, mens det "nyrike" borgerskapet måtte lære seg dette. Og det er i spenningen mellom disse samfunnslagene at operetten oppstår og henter sine ideer. Dette avstedkommer både samfunnskritikk, satire, komikk og  sentimentalitet.

Røttene til 1800-tallsoperetten kan finnes helt tilbake til Tiggeroperaen fra 1728. Den var basert på satire og samfunnskritikk gjennom å parodiere datidens tradisjonelle opera. Her finnes grunnlaget for det Jacques Offenbach 130 år senere videreutviklet. Andre påvirkningkilder var italienske opera buffa, den franske vaudeville, opéra comique og det tyske syngespillet. Og det er i skjæringspunktet mellom disse sjangrene, særlig opéra comique og vaudeville, at Offenbach skapte 1800-tallsoperetten, hvor Orfeus i underverdenen ble sjangerens referanseverk. Offenbach fulgte opp med mange operetter, blant annet Den skjønne Helena i 1864. Han skrev også flere operaer, mest kjent er Hoffmans eventyr (1881).

Både Offenbach og Florimond Hervé (1825-92) skrev mange enaktere for sine egne teatre tidlig på 1850-tallet. Offenbachs genistrek var å åpne eget teater til verdensutstillingen i 1855. Det gjorde at den nye sjangeren fikk en ekstra god start med publikum fra mange land. Mellom 1855 og til premieren på Orfeus i 1858, skrev Offenbach rundt 60 verker til sitt eget teater!

I 1860, bare to år etter uroppførelsen i Paris, fikk wienerne oppleve Orfeus i underverdenen. Det ble en stor suksess. Dette inspirerte komponistene i Wien til å prøve seg på den nye sjangeren. Franz von Suppé (1819-95) var den første som forsøkte å lage operetter etter wienernes smak. Den skjønne Galathea var en av hans mange bidrag, uten at det ble noen suksess. Men det var Johann Strauss d.y. (1825-99) som fremstår som skaperen av den klassiske wieneroperetten. Han maktet å kombinere pariseroperettens ironi med wienernes valser. Med det fornyet han operettens innhold og uttrykk. 

Frans von Suppés Flaggermusen, fra 1874, er et av operettehistoriens mesterverker. I motsetning til Offenbachs operetter, er Johann Strauss d.y.s operetter sjelden samfunnkritiske, men gjennomsyres heller av livsglede og sentimentalitet, med valser og polkaer fra den wienerske tradisjonen. Flere av hans operetter kunne nok ha overlevd med bedre libretti. På tross for dette spilles både En natt i Venedig (1883) og Sigøynerbaronen (1885) fremdeles i mange land.

Karl Millöckers (1842-99) navn knyttes i dag bare til operetten Tiggerstudenten fra 1882. Men i sin samtid tilhørte han ledersjiktet innen operette-sjangeren. Han var utdannet fløytist, men ble en avholdt kapellmester med oppgaver blant annet i Graz, Budapest og Wien. Tiggerstudenten er en av tidenes største operettesuksesser. Ur-fremføringen var i Wien – med stor suksess – ble fulgt opp i Berlin med over 300 forestillinger før den også gikk sin seiersgang i London, Paris og New York.

Carl Zeller (1842-98), en statsansatt byråkrat, kan betraktes som en amatørkomponist fordi han komponerte bare på fritiden. Men med Fuglehandleren fra 1891 fikk han plass blant de fremste komponistene i den klassiske wieneroperetten tradisjon. Musikkens lett strømmende melodiske linjer og enkle tonespråk gjorde ham populær. Han bidro sterkt til at operetten holdt seg levende i Wien i mange år.

Operetten mistet etter hvert fotfeste i Wien, interessen var dalende. Det var i Berlin fornyelsen skjedde etter første verdenskrig, hvor forandringene som startet i operettens andre periode i Wien, ble videreført. Det som kjennetegner operetten i Berlin er blant annet at den blir mer og mer revypreget. De små dramatiske innslagene som preget handlingen i wieneroperetten, ble mindre viktig. I Berlin ble de enkelte sangnumrene viktigere.

Flere av operettekomponister fra den andre wienerperioden skrev nå for ulike scener i Berlin. Berlin ble sentrum for en fornyelse av både den klassiske musikken og underholdningsmusikken i 1920-årene. Den amerikanske jazzen fikk også innpass på kafeer og teatre og ble en stor inspirasjonskilde for mange. Berlin-operetten har innslag av showlignende trekk og innflytelse fra jazz. En ny tid hadde inntrådt – mer og mer musikk ble sendt på radio og flere og flere hadde råd til å kjøpe grammofonplater. Stumfilmens inntreden fra rundt 1910 og lydfilmen fra rundt 1930 ble en alvorlig konkurrent ikke bare for operettesjangeren, men for hele teaterverdenen. Det førte til at flere komponister lot sine operetter omarbeide til filmoperetter.

Jean Gilbert (1879-1942) hadde sin storhetstid fra 1910 og var en av tidens mest populære komponister. Hans operetter var enkle og farsebetonte, men hadde stor publikumsappell med sensasjonspregede innslag med dansenumre og slagerlignende melodier. Den kyske Susanne fra 1910 ble oppført i Kristiania allerede året etter. Operetten Filmens dronning var et forsøk på å holde på publikum etter at stumfilmen hadde gjort sitt inntok. Gilbert lot en stumfilmstjerne være hovedperson og benyttet filminnslag i forestillingen. Operetten ble også oppført i Kristiania, i 1914. Fra 20-åra av ble Gilberts stiluttrykk mer seriøst, hans verker ble mer gjennomarbeidet, som Damen i hermelin fra 1922. Han avsluttet sin karrière som kapellmester i argentinsk radio.

Leo Fall, som var med å fornye wieneroperetten, fikk etter første verdenskrig satt opp flere av sine operetter i Berlin og var også der med å tilføre sjangeren nye ideer. Den siste store suksessen var Madame Pompadour som ble fremført på Berliner Theater i 1922.

Og i Berlin får også Franz Léhar en ny vår. Nok en gang er han med på å fornye sjangeren. I 1925 ble Paganini uroppført, en ny operette-type som krevde førsteklasses sangere. Men den største publikumssuksessen kom i 1929 med Smilets land som skulle bli et av hans mest spilte verk. Det som ikke aktivt ble opplyst, var at operetten var en omarbeidelse av en tidligere operettefiasko fra Wien. Operetten handler kort fortalt om en kinesisk prins som forelsker seg i en østerriksk, vakker kvinne. De gifter seg og hun blir med til Kina. Der får hun høre at loven krever at han skal ha tre koner til. Han aksepterer til slutt at hun kan reise hjem. I Kina, smilets land, sitter en ulykkelig prins alene.

Både Eduard Künnecke (1885-1953) med Fetteren fra Battavia i 1921, og særlig Ralph Benatzky (1884-1957) bidro til å holde liv i sjangeren. Benatzky ble tidens store operettekomponist og dirigent i Berlin. Han var klassisk utdannet både som komponist og dirigent. Han hadde en stor og bred produksjon, men det er Sommer i Tyrol, fra 1930, som først og fremst blir forbundet med hans navn i dag.

Hitlers maktovertagelse i 1933 var begynnelsen på slutten for operetten. Mange av operettens komponister og librettister var jøder, de fleste flyktet, mange til USA. Der ga operettens historie grobunn for en ny sjanger, nemlig musikalen, som på mange måter blir like amerikansk som operetten opprinnelig var fransk.

Den franske operettetradisjonen lot seg vanskelig overføre til England, til det inneholdt den blant annet en erotisk dristighet som engelskmennene ikke tolererte. England hadde imidlertid en musikkspill-tradisjon som hadde klare likhetstrekk med operetten – de komiske teaterstykkene med populære sanger. Det var på denne tradisjonen teaterdirektør Richard d'Oyly Carte ville skape en engelsk operette der tekst og musikk var tilpasset det engelske lynnet. 

Det ble etter hvert de berømte parhestene, forfatteren William S. Gilbert (1836-1911) og komponisten Arthur Sullivan (1842-1900), som blir grunnleggere av den engelske operettetradisjonen. Teaterdirektør Carte gikk selv inn som produsent, og de første engelske operettene så dagens lys i 1870-årene. Forestillingene ble mer og mer populære og den første store suksessen kom med HMS Pinafore i 1878. Handlingen foregår på en fregatt der datteren til kapteinen forelsker seg i matrosen. Dette var under kapteinens rang. Han mente hun burde velge selveste skipsfartsministeren. Disse to mulige svigersønnene hadde som spedbarn hatt samme amme. Hun kunne fortelle at barna hadde blitt forbyttet. Matrosen blir forfremmet til kaptein og får datteren – elegant løsning på en vrien sak!

En enda større suksess ble Mikado med premiere på Savoy Theatre i 1885. Den ble fremført hele 672 ganger. Japansk kultur var i vinden. I London var det en utstilling om japanske miljø, kultur og kunst. Handlingen er lagt til Japan. Keiserens sønn rømmer for å slippe unna et arrangert ekteskap. Etter kompliserte intriger og groteske scener, hvor det trues både med halshugging og henging, får de unge hverandre. – Like interessant som handlingen er historien om de diplomatiske forviklingene mellom England og Japan som operetten forårsaket. Ironien av japansk skikk og bruk ble for sterk kost for japanerne, så sterk at operetten ble tatt av plakaten da den japanske prinsen var på besøk!

England utviklet på 1890-tallet en lettere variant av operetten under betegnelsen musical comedy. Innholdet besto ofte av frittstående sang- og dansenumre, med komiske, farseaktige intriger og med fargesprakende utstyr.

Det er få norske komponister som har skrevet operetter. Av de mest kjente kan nevnes Dronning for en dag (1935) av Sverre Hagerup Bull (1892-1976), Kristian Haugers (1905-77) Utopia (1944)  – og kanskje den mest kjente, med tekst av Alf Prøysen, Trost i taklampa (1952) med musikk av Finn Ludt (1918-92).