Urfolk har rett til å leve på den måten de tradisjonelt har gjort. De skal ikke nektes retten til sin kultur, sitt språk eller sin tro. Bilde av en kvinne som bærer et barn på Isla del Sol i Bolivia. © iStockphoto.

. Begrenset gjenbruk

Urfolks rettigheter er menneskerettigheter som handler om urfolk eller er relevante for urfolk. I Norge har det samiske folk status som urfolk.

Urfolks rettigheter er nedskrevet som bestemmelser i konvensjoner og erklæringer. Spesielt viktige er FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter artikkel 27, ILO konvensjon 169 og FNs erklæring om urfolks rettigheter

Urfolks rettigheter handler ikke så mye om "spesielle rettigheter" men presiserer først og fremst at urfolk har de samme rettighetene som andre mennesker. Det vil si at urfolk har rett til ytringsfrihet, forsamlingsfrihet, rett til utdanning og så videre. Flere av urfolksrettighetene handler om at urfolk ikke skal diskrimineres eller forskjellsbehandles på en negativ måte.

Urfolksrettighetene fastslår videre at urfolk må få lov til å være den de er, oppdra sine barn i tråd med sin kultur og leve på den måten de tradisjonelt har gjort. De skal ikke nektes retten til sin kultur, sitt språk eller sin tro.

Det finnes ingen juridisk definisjon av hva eller hvem urfolk er. FN opererer med en arbeidsdefinisjon. Artikkel 1 i ILO nr. 169 slår fast at urfolk er:

«Folk i selvstendige stater som er ansett som opprinnelige fordi de nedstammer fra de folk som bebodde landet eller en geografisk region som landet hørte til da erobring eller kolonisering fant sted eller da de nåværende statsgrenser ble fastlagt, og som uansett deres rettslige stilling har beholdt alle eller noen av sine egne sosiale, økonomiske, kulturelle og politiske institusjoner.»

Det er med andre ord ikke relevant hvem som kom først til et bestemt sted for at definisjonen skal gjelde. Arkeologiske utgravninger som for eksempel slår fast at nordmenn var før samene i et område har ingen betydning for samenes status som urfolk. Det som teller er at samene var etablert på territoriet, som i dag er Norge, før statsgrensene ble til.

I tillegg er det viktig for definisjonen at samene ikke ble spurt om de syntes det var greit å bli underlagt norske myndigheters kontroll og at de landområdene de tradisjonelt hadde benyttet skulle anses som statsgrunn. Det samiske folk ble altså kolonialisert.

Det viktigste skillet mellom urfolks rettigheter og minoriteters rettigheter har å gjøre med landrettigheter og territorielle rettigheter. Urfolks eksistensgrunnlag, deres kultur, språk og livsstil er uløselig knyttet til de territorier der de er etablert.

Rettigheter som alle mennesker er berettiget til, og som er utelukkende individuelle rettigheter. Slike rettigheter finnes blant annet i FNs verdenserklæring om menneskerettigheter. 

Rettigheter som er spesifikt formulert for personer som tilhører etniske, kulturelle, religiøse, nasjonale eller språklige minoriteter. Det er rettigheter som gjelder også for urfolkspersoner når de tilhører en urfolksgruppe som er i en minoritetssituasjon i landet. Slike rettigheter er for eksempel formulert i FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter artikkel 27. Minoritetsrettigheter er formulert som individuelle rettigheter, men flere av disse individuelle rettighetene forutsetter at staten har plikter ovenfor minoriteter kollektivt. Det er for eksempel vanskelig for et individ å praktisere retten til å snakke sitt eget morsmål uten ha noen andre å snakke med.

Særskilte bestemmelser som anerkjenner rettigheter for urfolk. Disse er delvis formulert som kollektive rettigheter. Slike rettigheter finnes i ILO-konvensjon nr. 169 om urfolks rettigheter og FNs erklæring om urfolks rettigheter. Mange av disse rettighetene utdyper de rettighetene som følger av minoritetsrettighetene. For eksempel skal ikke minoriteter nektes retten til sin kultur. For urfolk er bruken av naturressurser viktig. Hvis man nekter urfolk muligheten til å fiske, drive med jordbruk, jakte, drive med reindrift eller lignende på et territorium nekter man dem retten til sin kultur. Følgelig kan man ikke snakke om kulturelle rettigheter for urfolk uten å snakke om landrettigheter.

Rettigheter som utelukkende er kollektive rettigheter. I første rekke er folkenes rett til selvbestemmelse av avgjørende betydning. Urfolk er av FNs generalforsamling anerkjent som folk på lik linje med andre folk, med rett til selvbestemmelse. Det skjedde da de vedtok FNs erklæring om urfolks rettigheter 13. september 2007.

Urfolks kollektive rettigheter, som er ment å beskytte deres kultur, levesett og eksistens som folk, må balanseres i forhold til hvert enkeltindivids rettigheter. Det gjelder spesielt selvråderettigheter og rettigheter knyttet til autonomi. Urfolk kan ikke påberope seg en rett til å praktisere sin kultur på en slik måte at den bryter viktige rettigheter for individer. Ingen folk kan for eksempel hevde at de har en rett til å drive med tvangsgiftemål eller kjønnslemlestelse fordi det er en viktig del av deres kultur og levesett.

ILOkonvensjon nr. 169 om urfolk og stammefolk i selvstendige stater er den viktigste konvensjonen som spesifikt handler om urfolks rettigheter. 22 land har til nå ratifisert konvensjonen. Norge var det første land som ratifiserte konvensjonen i 1990. Konvensjonen omfatter mange viktige temaer for urfolk, som for eksempel tospråklig utdanning, sedvanerett, miljø, landrettigheter, eiendomsrett, rett til å bli konsultert, rett til å delta i beslutningsprosesser, retten til selvrepresentasjon, selvidentifikasjon og åndelige verdier.

Samene er urfolket i Skandinavia og de fleste samene har sin tilhørighet til områder innenfor Norge. Hovedgrunnlaget for samenes rettigheter er artikkel 27 i FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter (SP) som slår fast at minoriteter ikke skal nektes retten til sin kultur, sitt språk eller sin tro. Grunnlovens § 110A bygger på denne bestemmelsen og slår fast at: «Det paaligger Statens Myndigheder at lægge Forholdene til Rette for at den samiske Folkegruppe kan sikre og udvikle sit Sprog, sin Kultur og sit Samfundsliv.» Sametinget i Norge er et folkevalgt organ for samene her i landet. Sametinget representerer det samiske folk i saker som angår samer i Norge. Det ble opprettet i 1989 og har sete i Kárášjohka/Karasjok.

  • Susann Funderud Skogvang (2009) Samerett 2. utg. Universitetsforlaget Oslo
  • Anaya, S. James (2004) Indigenous peoples in international law, second edition. Oxford university press

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.