urfolks rettigheter

Urfolk har rett til å leve på den måten de tradisjonelt har gjort. De skal ikke nektes retten til sin kultur, sitt språk eller sin tro. Bilde av en kvinne som bærer et barn på Isla del Sol i Bolivia.
Kvinne og barn, Isla del Sol, Bolivia
Av .
Lisens: Begrenset gjenbruk

Urfolks rettigheter er menneskerettigheter som handler om urfolk eller er relevante for urfolk. I Norge har det samiske folk status som urfolk.

Nærmere om rettighetene

Urfolks rettigheter er nedfelt i ulike konvensjoner, erklæringer og i enkeltbestemmelser i generelle menneskerettsinstrumenter. Rettighetene omhandler en rekke ulike spørsmål. Helt sentralt er at urfolk må få lov til å være den de er, oppdra sine barn i tråd med sin kultur og leve på den måten de tradisjonelt har gjort. De skal ikke nektes retten til sin kultur, sitt språk eller sin tro. Rettighetene presiserer også at urfolk har de samme rettighetene som andre mennesker, slik som ytringsfrihet, forsamlingsfrihet og rett til utdanning. Flere av urfolksrettighetene handler om at urfolk ikke skal diskrimineres.

Det helt sentrale utgangspunktet slås fast i artikkel 27 i FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter, der det heter at personer som tilhører etniske, religiøse eller språklige minoriteter ikke skal «nektes retten til, sammen med andre medlemmer av sin gruppe, å dyrke sin egen kultur, bekjenne seg til og utøve sin egen religion, eller bruke sitt eget språk». Dette har bred tilslutning som følge av at 173 av FNs medlemsland er parter til SP-konvensjonen. SP-artikkel 27 utgjør et svært viktig bakteppe som senere konvensjoner, erklæringer mv. om urfolks rettigheter må ses i lys av.

Det hittil viktigste internasjonale traktatverket som handler spesifikt om urfolk er ILO-konvensjon nr. 169 om urfolk og stammefolk i selvstendige stater. Konvensjonen ble vedtatt i 1989 og trådte i kraft i 1991 med Norge som en av konvensjonspartene. ILO-konvensjon nr. 169 er ansett for å bryte med assimileringslinjen, og den går lenger i å kreve urfolks deltakelse i beslutningsprosesser i saker som angår dem og anerkjennelse av urfolks landrettigheter enn tidligere konvensjoner.

FNs generalforsamling vedtok 13. september 2007 en felles urfolkserklæring, utarbeidet i en prosess med tett samarbeid mellom stater og ulike urfolksgrupper. Erklæringen legger viktige føringer i det videre arbeidet for å forstå hvilke rettigheter urfolk har.

Hvem er urfolk?

Det finnes ingen generell, internasjonalt akseptert definisjon av begrepet urfolk. Vanlige kjennetegn for urfolk er at de ikke er det dominerende folket i det større samfunnet de er en del av, og at de har bodd i områdene fra langt tilbake og før statens grenser ble fastlagt. Urfolk har også som regel en egenartet kultur basert på naturressursene, og de skiller seg sosialt, kulturelt og/eller språklig fra den dominerende befolkningen. Urfolk er ofte også en minoritet i landet, men det gjelder ikke alltid. I flere stater i Latin-Amerika er flertallet av befolkningen urfolk.

I ILO-konvensjon nr. 169, artikkel 1, nr. 1 b) defineres urfolk som:

«Folk i selvstendige stater som er ansett som opprinnelige fordi de nedstammer fra de folk som bebodde landet eller en geografisk region som landet tilhører, på det tidspunkt da erobring eller kolonisering fant sted eller de nåværende statsgrenser ble fastlagt og som, uavhengig av sin rettslige stilling, har beholdt noen eller alle av sine egne sosiale, økonomiske, kulturelle og politiske institusjoner».

Det følger av denne definisjonen at det avgjørende ikke er hvilke mennesker som har vært først på et bestemt sted. Det sentrale er om noen nåværende gruppe har en tilknytning til et bestemt område fra før de nåværende statsgrenser ble etablert i det aktuelle området. Dette innebærer for eksempel at arkeologiske utgravninger som eventuelt slår fast at nordmenn var før samene i et område, ikke har betydning for samenes status som urfolk. Det som har betydning, er at samene var etablert på territoriet, som i dag er Norge, før statsgrensene ble til.

I tillegg er det viktig for definisjonen at samene ikke ble spurt om de syntes det var greit å bli underlagt norske myndigheters kontroll og at de landområdene de tradisjonelt hadde benyttet skulle anses som statsgrunn. Landområdene til det samiske folk ble altså kolonisert.

Det viktigste skillet mellom urfolks rettigheter og minoriteters rettigheter har å gjøre med landrettigheter og territorielle rettigheter. Urfolks eksistensgrunnlag, deres kultur, språk og livsstil er uløselig knyttet til de territorier der de er etablert.

Fire kategorier av rettigheter

Urfolks rettigheter kan deles i fire kategorier:

1. Generelle menneskerettigheter

Rettigheter og friheter som alle mennesker er berettiget til i kraft av å være menneske. FNs verdenserklæring om menneskerettigheter utgjør det sentrale utgangspunktet for utviklingen av det internasjonale menneskerettsvernet.

2. Minoritetsrettigheter

Rettigheter som er spesifikt formulert for personer som tilhører etniske, kulturelle, religiøse, nasjonale eller språklige minoriteter. Dette er rettigheter som gjelder også for urfolkspersoner når de tilhører en urfolksgruppe som er i en minoritetssituasjon i landet. Slike rettigheter er for eksempel formulert i SP-artikkel 27. Minoritetsrettigheter er formulert som individuelle rettigheter, men flere av disse individuelle rettighetene forutsetter at staten har plikter ovenfor minoriteter kollektivt. Det er for eksempel vanskelig for et individ å praktisere retten til å snakke sitt eget morsmål uten ha noen andre å snakke med.

3. Spesifikke rettigheter for urfolk

Særskilte bestemmelser som anerkjenner rettigheter for urfolk. Disse er delvis formulert som kollektive rettigheter. Slike rettigheter finnes i ILO-konvensjon nr. 169 om urfolks rettigheter og i FNs erklæring om urfolks rettigheter. Mange av disse rettighetene utdyper de rettighetene som følger av minoritetsrettighetene. For eksempel skal ikke minoriteter nektes retten til sin kultur. For urfolk er bruken av naturressurser viktig. Hvis man nekter urfolk muligheten til å drive fiske, jordbruk, jakt, reindrift eller lignende på et territorium, nekter man dem retten til sin kultur. Dette gjør at man ikke kan snakke om kulturelle rettigheter for urfolk uten å snakke om landrettigheter.

4. Folks rettigheter

Rettigheter som utelukkende er kollektive rettigheter. I første rekke er folkenes rett til selvbestemmelse av avgjørende betydning. Urfolk er av FNs generalforsamling anerkjent som folk på lik linje med andre folk, med rett til selvbestemmelse. Det skjedde da de vedtok FNs erklæring om urfolks rettigheter.

Begrensninger i urfolks rettigheter

Urfolks kollektive rettigheter, som er ment å beskytte deres kultur, levesett og eksistens som folk, må balanseres i forhold til hvert enkeltindivids rettigheter. Det gjelder spesielt selvråderettigheter og rettigheter knyttet til integritet, verdighet og autonomi. Urfolk kan ikke påberope seg en rett til å praktisere sin kultur på en slik måte at individuelle rettigheter krenkes. Ingen folk kan for eksempel hevde at de har en rett til å drive med tvangsgiftemål eller kjønnslemlestelse fordi det er en viktig del av deres kultur og levesett.

Nærmere om ILO-konvensjon nr. 169

ILO‑konvensjon nr. 169 om urfolk og stammefolk i selvstendige stater er den viktigste konvensjonen som spesifikt handler om urfolks rettigheter. Per september 2019 har 23 land blitt parter til konvensjonen. Norge ratifiserte, som første land, konvensjonen i juni 1990. Konvensjonen omfatter mange viktige temaer for urfolk, som for eksempel tospråklig utdanning, sedvanerett, miljø, landrettigheter, eiendomsrett, rett til å bli konsultert, rett til å delta i beslutningsprosesser, retten til selvrepresentasjon, selvidentifikasjon og åndelige verdier.

Nærmere om det samiske folks rettigheter

Sametinget i Norge er et folkevalgt organ for samene i Norge. Sametinget representerer det samiske folk i saker som angår samer i Norge. Det ble opprettet i 1989 og har sete i Kárášjohka/Karasjok.

Det nye sametingsbygget i Kárášjohka (åpnet høsten 2000)
Av /Sametinget pressebilde.
Lisens: CC BY 2.0

Samene er urfolket i Skandinavia og de fleste samene har sin tilhørighet til områder innenfor Norge. I Grunnloven § 108 («Sameparagrafen») slås det fast at:

«Det påligger statens myndigheter å legge forholdene til rette for at den samiske folkegruppe kan sikre og utvikle sitt språk, sin kultur og sitt samfunnsliv.»

Bestemmelsen ble innført i 1988, og var i perioden 1988–2014 inntatt i Grunnloven § 110a. I 2014 ble bestemmelsen flyttet til § 108 som følge av grunnlovsrevisjonen.

Sametinget i Norge er et folkevalgt organ for samene i Norge. Sametinget representerer det samiske folk i saker som angår samer i Norge. Det ble opprettet i 1989 og har sete i Kárášjohka/Karasjok.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Litteratur

  • Susann Funderud Skogvang (2017). Samerett, tredje utgave. Oslo: Universitetsforlaget
  • Anaya, S. James (2004). Indigenous peoples in international law, andre utgave. Oxford university press

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg