Et utdrag fra partituret til J.S. Bachs Brandenburgkonsert nummer 1 i F-dur. 

av J.S. Bach/Wikimedia commons. Falt i det fri (Public domain)

Notasjon er en allmenn betegnelse for skriftfesting av musikk som omfatter både konvensjonell noteskrift og nyere notasjonsformer i avantgarde-musikken.

Allerede for mer enn 1000 år fvt. ble toner og instrumentgrep i Kina og India nedskrevet med ord eller bokstaver, tonenavn og tall. Grekerne brukte i antikken to forskjellige noteskriftsystemer, et for instrumental- og et for vokalmusikk, begge basert på bokstaver eller bokstavlignende tegn. De primitive symbolene som ble brukt innen den tidlige kristne vokalmusikken, stammer sannsynligvis fra den senantikke litteraturs aksenttegn, som var plassert over teksten og antydet heving eller senking av stemmen. I tidlig middelalder synes disse tegn å ha gjennomgått en utvikling i retning av neumer, som gav visse holdepunkter for melodiens bevegelse opp og ned, dog uten å angi noen bestemt rytme eller tonehøyde. Neste skritt var den diastematiske notasjon, som ved neumenes forskjellige plassering i høyden gav et klarere bilde av melodiens intervallmessige forløp.

Etter hvert tok man i bruk et horisontalt linjesystem (med én eller flere linjer), en idé som kan spores tilbake til 800-tallet og som med Guido av Arezzo ca. 1050 fikk sin videre utforming i et system med i alminnelighet fire linjer, og med spesiell farging av c- og f-linjene. En annen måte å bestemme notenes funksjon på, var å plassere en tonebokstav (c eller f) i begynnelsen av linjesystemet (jfr. nøkkel). Med notene plassert på et slikt linjesystem var grunnlaget lagt for utviklingen av den såkalte koralnotasjon, og på 1200-tallet hadde selve notetegnene i hovedsak antatt den form («kvadratnoter») som benyttes i notasjon av gregoriansk sang den dag i dag. I forbindelse med flerstemmighetens fremvekst økte behovet for å kunne angi tonenes relative varighet, hvilket førte til utviklingen av mensuralnotasjonen på 1200-tallet. Den anvender et fem-linjet system. Først omkring 1600 ble taktstreken tatt i bruk, og det ble utviklet et system for angivelse av noteverdier som stort sett svarer til vår tids tradisjonelle notasjon.

For tangent- og akkordinstrumenter (lutt, gitar) benyttet man særlig ca. 1400–1700 forskjellige notasjonssystemer, tabulaturer, som ved hjelp av tall eller bokstaver angav fingergrep eller tonehøyde.

For dur/moll-musikken – tonaliteten – har den tradisjonelle notasjonen stort sett virket tilfredsstillende, men fra og med annen halvpart av 1800-tallet, med den utstrakte bruk av kromatikk, har standard notasjon ofte vist seg utilstrekkelig. I en rekke sjangere har man derfor tatt i bruk nye notasjonsmåter. I den serielle musikken har man for eksempel anvendt en mer eller mindre eksakt optisk notasjon supplert med et tidsskjema i sekunder og dynamikk angitt numerisk i stedet for konvensjonelle styrkebetegnelser. Dersom variabiliteten med hensyn til takt, rytme, klangfarge, intensitet og så videre er stor, vil notasjonen i mange tilfeller bare være antydende, i den hensikt å skape en fri og utvungen musisering. I tilfeldighetsmusikk, også kalt aleatorikk, tegner man ofte bare en skisse eller ramme, som danner utgangspunkt for fremførelsen. En helt spesiell form for notasjon har den elektroniske musikken med tekniske anvisninger for tonefrekvenser, styrkegradsforhold, lydbåndlengde og så videre. Generelt varierer gjerne noteringsmåten fra komponist til komponist, og noen standardisering synes for tiden vanskelig.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.