Progrock, forkortelse for progressiv rock. Med dette mener man først og fremst rock som prøver å bryte ut av sangformatet for å lage lengre musikkstykker. Omkring 1968 begynte en kontinuerlig prosess innen musikk der stilarter og sjangere kombineres, og der grensene mellom rock, jazz, folkrock og moderne klassisk musikk utviskes og blir uklare. Plateselskapene opprettet snart egne etiketter for denne typen musikk (f.eks. EMI – Harvest; Decca – Deram; Philips – Vertigo).

I Skandinavia fikk ordet progressiv politisk innhold og betegnet gruppene som prediket den rette politiske venstreorienterte lære, uavhengig av musikkstil (i Sverige kalt progg). Blant de mest kjente britiske progbandene er The Nice, King Crimson, Emerson, Lake & Palmer, Gentle Giant, Van der Graaf Generator, Caravan, Jethro Tull og tre grupper som spilte en avart som kalles symforock: Yes, Genesis og Camel. USA hadde progbandet Kansas, Nederland hadde Focus, Norge hadde Junipher Greene og to band som fikk utgitt plater i utlandet, Popol Ace og Ruphus. I Tyskland brukte man uttrykket krautrock om musikken til progressive artister, f.eks. Can, Neu!, Kraftwerk, Tangerine Dream, Amon Düül, osv. Etter 1975 begynte en del av gruppene å lage mer lettfattelig musikk, med varierende suksess. Noen ble søkkrike, andre ble oppløst etter at ungdommen gikk over til å høre på punk og new wave.

På 1980-tallet dukket det opp en generasjon nye symforockband, f.eks. Marillion. Og på 2000-tallet har f.eks. Dream Theater, Porcupine Tree og The Mars Volta hatt stor suksess. Rush er et eksempel på et band som siden 1970-tallet med hell har blandet symforock med tungrock.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.