piano

Av .
Lisens: Gjengitt med tillatelse

Tegningene viser hvordan et trykk på en tangent får en liten hammer til å slå mot en av de loddrette strengene.

Av /Store norske leksikon ※.
Lisens: Gjengitt med tillatelse

Piano er et musikkinstrument, et opprettstående klaver som spilles ved at hammere anslår strenger når tangenter trykkes ned.

Faktaboks

Uttale
piˈano
Etymologi

Forkortelse for det italienske pianoforte eller fortepiano, et instrument hvor man kan spille både piano (svakt) og forte (sterkt).

Pianoet slo igjennom i kunstmusikken under wienerklassisismen. På 1800-tallet var pianoet populært blant borgerlige, og det var under romantikken instrumentet for alvor inntok rollen som soloinstrument.

I mindre, moderne utgaver er piano fortsatt et utbredt hjemmeinstrument.

Beskrivelse

I et piano er strengene spent opp i en jernramme montert på en loddrett klangbunn, mens i flygelet (på engelsk grand piano) ligger de.

Pianoets omfang er på litt over syv oktaver, fra tonen sub kontra A til tonen femstrøken c, til sammen 88 tangenter. Strengene i bassregistret er tykke, og enten enkle eller doble (2-korige). Strengene blir gradvis tynnere oppover i diskanten og er tredoble (3-korige) fra tonen lille c. Strengene stemmes ved hjelp av stemmeskruer.

Når en tangent trykkes ned, treffer en filthammer strengen. Så lenge tangenten holdes nede, vibrerer strengen fritt ettersom hammeren beveger seg fritt tilbake. Tonen som dannes, vil gradvis bli svakere. Når tangenten slippes opp, stanses svingningene av en egen demper, og tonen opphører. Ved endring av kraften i anslaget kan lydstyrken varieres innenfor et vidt register.

Pianoet har normalt to pedaler. Høyrepedalen kalles legatopedal eller fortepedal (på engelsk sustain pedal). Den virker slik at strengene ikke blir dempet når tangenten slippes. Venstrepedalen (på engelsk soft pedal) flytter mekanikken sideveis eller nærmere strengene og brukes for å oppnå en svakere klang når dette er indikert med una corda (én streng) i noten. Bruken oppheves av anvisningen tre corde (tre strenger). Noen pianoer har en dempepedal i midten til øvingsbruk. Den gjør at en filtduk legger seg på strengene og demper lyden.

Musikk for piano

Repertoaret for piano omfatter soloverker, firhendige verker, verker for to pianoer, kammermusikk og solokonserter med orkester. Piano er det mest brukte akkompagnementsinstrumentet og har stor utbredelse som pedagogisk instrument. Som orkesterinstrument har det primært perkussive funksjoner. I salongorkesteret og i mange amatørorkestre har det en viktig utfyllingsfunksjon.

I kunstmusikk

Klavermusikk skrevet før omtrent 1750, for eksempel av Johann Sebastian Bach og Domenico Scarlatti, er skrevet for cembalo eller klavikord. Men Johann Sebastian Bach var ikke ukjent med det nye instrumentet. Hans sønn Johann Christian Bach, den såkalte London-Bach, ble den første berømte pianisten.

Fra og med wienerklassikerne (Haydn, Mozart og Beethoven, med flere) har pianoet fått et enormt repertoar. Viktige komponister for pianoet er, foruten de store wienerklassikerne, Franz Schubert, Robert Schumann, Frédéric Chopin, Franz Liszt, Edvard Grieg, Claude Debussy, Sergej Prokofiev og Dmitirij Sjostakovitsj.

Av stor betydning for klaverspillets utvikling ble pianoskolene av Muzio Clementi (1801) og Carl Czerny (1839). Senere har en lang rekke metodeverk vært i bruk; noen av mest brukte for norske pianoelever er laget av Carl-Bertil Agnestig, James Bastien og John W. Schaum.

Historie

Flygel med liggende mekanikk (til venstre) og et opprettstående piano (til høyre). Det opprettstående pianoet ble vanlig mot slutten av 1800-tallet.

Den italienske instrumentbyggeren Bartolomeo Cristofori (1655–1731) regnes som pianoets oppfinner. Han utviklet hammermekanikken rundt år 1700. Hammerklaveret imøtekom ønsket om en kontrollerbar dynamikk og en mer bærekraftig klang. Det fortrengte gradvis de eldre klaverinstrumentene cembalo og klavikord. I løpet av 1700-tallet ble det eksperimentert mye med å forbedre konstruksjonen, blant annet måtte strengene få mye høyere spenning enn i cembaloet. Først på 1800-tallet fikk pianoet sin endelige utforming. Klangen ble etter hvert kraftigere, mørkere (sterkere grunntone) og mer varig.

Pianoet hadde fortsatt liggende mekanikk. Det opprettstående pianoet ble vanlig mot slutten av 1800-tallet. Det krever betydelig mindre plass enn de eldre modellene, og er derfor egnet i private hjem. Den engelske instrumentbyggeren Robert Wornum (1780–1852) regnes som oppfinneren av mekanikken for det opprettstående pianoet.

Produksjon av pianoer i Norge

En rekke pianofabrikanter har vært virksomme i Norge. De mest produktive var Brødrene Hals (Christiania) og Jacob Knudsen (Bergen). Siden Knudsen la ned i 1975, har det ikke vært produsert pianoer i Norge. Salget av akustiske pianoer har gått kraftig tilbake i de senere år, trolig grunnet sterk konkurranse fra el-pianoer og digitale keyboard.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Cappelens Musikkleksikon bind 4, Oslo 1979, s. 139–144.

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg