afrikansk-amerikansk musikk

De første afrikanerne kom til Amerika som slaver med de spanske conquistadorene, og slavehandelen tok til umiddelbart etterpå. I de latinamerikanske landene ble slaver fra ulike afrikanske folk blandet og utgjorde større sosiale grupper der de kunne dyrke sine afrikanske tradisjoner. Kontinuerlig tilførsel av slaver fra Afrika førte til at musikkens afrikanske grunnkarakter ble holdt ved like over lang tid. I Nord-Amerika bodde slavene mer spredt, og gjennom kirken ble de sterkere påvirket av de hvites musikk. Men den vedvarende slavehandelen brakte også her med seg impulser fra Afrika til langt inn på 1800-tallet.

Utviklingen av afrikansk-amerikansk musikk er først og fremst preget av møtet mellom afrikansk og europeisk kultur. Bare i lite omfang tok musikken opp elementer fra den amerikanske urbefolkningen. Det rytmiske grunnlaget er i mange av musikkformene preget av polyrytmikk og komplementære rytmer, noe som tydelig peker tilbake til det afrikanske. Også det klanglige – blant annet slik det kommer til uttrykk i sangstil og instrumentbruk – peker i samme retning. Andre typiske afrikanismer er blue notes og off-beat fraseringer, som bryter med grunnpulsen. Det samme gjelder vektleggingen av improvisasjon i fremføringen og den uformelle rammen om musikken. Melodi og harmonisering er i større grad utviklet fra europeiske musikkformer.

Flere afrikanske musikktradisjoner dyrkes i dag i Latin-Amerika, mer eller mindre endret eller omformet i møter med annen musikk. Blant musikkulturene med de sterkeste afrikanske trekkene er capoeira i Brasil, candombe i Uruguay og yoruba-musikken på Cuba. Musikk med afrikanske røtter har en sentral plass i religiøse kulturer i Vestindia som for eksempel voodoo i Haiti, kumina på Jamaica og santeria på Cuba.

I de latinamerikanske landene finnes også mange musikkformer der afrikanske stiltrekk er blandet med elementer fra spansk og portugisisk musikk. Dette gjelder musikk av folkelig karakter knyttet til katolske religiøse fester, i første rekke karneval. Brasiliansk samba og cubansk comparsa hører til disse. Andre betydelige afrikansk-amerikanske tradisjoner er salsa, uruguayisk candombe, argentinsk tango, cubansk habanera og vestindisk calypso og reggae. Kjente musikkinstrumenter utviklet i disse tradisjonene er congas, bongos, timbales, steel drum og flere perkusjonsinstrumenter i samba.

Fransk påvirkning finnes i deler av Vestindia og i Louisiana i USA, blant annet i cajun-tradisjonen og New Orleans-musikken.

Den strenge segregeringen mellom svarte og hvite i de britiske koloniene i Nord-Amerika førte generelt til liten kontakt mellom afrikanske og europeiske tradisjoner. Forbud mot å utøve afrikansk kultur hindret en fri utvikling av denne musikkarven, men mange steder levde de svartes musikk i det skjulte, uten at slaveeierne visste om det. Derimot førte de kristne vekkelsesbevegelsene til intim kontakt mellom svarte og hvite og gjensidig utveksling av musikk under store religiøse samlinger (camp meetings), der også svarte spilte en viktig rolle. Spirituals, jubilee songs, shouts og gospel har røtter i denne tradisjonen. Mange av stiltrekkene i denne religiøse musikken danner også grunnlaget for utviklingen av de verdslige formene blues og jazz. De fleste stilretninger i moderne vestlig populærmusikk har hentet impulser fra denne tradisjonen, blant annet rhythm and blues, rock'n'roll, soul, disco, funk og hiphop.

Gjennom massemedia har populærmusikken som utviklet seg fra afrikansk-amerikanske musikktradisjoner fått en verdensomspennende utbredelse og popularitet. Mer enn noen annen musikkultur har den også gitt impulser til lokale former i mange land og kan dermed sies å danne grunnlaget for en global musikkultur.

• Musikk i USA
• latinamerikansk musikk