kulturarv

Begrepet kulturarv oppsto på slutten av 1800-tallet i forbindelse med selvstendighetskamp og nasjonsbygging. Både i Norge og i resten av Europa kan det knyttes til arbeidet med å etablere og styrke en felles nasjonal identitet. En styrket interesse for kulturarv kan forstås som et svar på industrialisering, og teknologiske og sosiale endringer som ble sett på som en trussel mot tradisjonelle kulturuttrykk.

I Norge ble begrepet kulturarv først brukt omkring år 1900, i en periode preget av nasjonal selvstendiggjøring og konsolidering av norsk kultur, med blant annet etablering av institusjoner som Norsk Folkemuseum (1894) og Historisk museum (1904)

Kulturarv favner vidt og omtales på ulike måter. I offentlig forvaltning knyttes det ofte til bygningsvern, mens det innen utdanning for eksempel kan handle om skolens sangrepertoar eller undervisning i håndverk.

I Norge har flere departement ansvar for kulturarv:

• Kulturdepartementet har blant annet ansvar for arbeid knyttet til UNESCOs konvensjon om den immaterielle kulturarven
• Klima- og miljødepartementet har gjennom Riksantikvaren et ansvar for verneverdige og fredede bygninger
• Kunnskapsdepartementet har ansvar for å formidle kulturarv i skolen.

Også i det offentlige rom brukes begrepet kulturarv på mange måter. I debatter om kulturelt mangfold kan språk, skikker, klesdrakt eller religionsutøvelse knyttes til begrepet. I partiprogrammer, nasjonale læreplaner og i media finner vi ofte vide formuleringer som «vår felles kulturarv», «den norske kulturarven» eller «vår kristne kulturarv». Begrepet brukes også av organisasjoner, som for eksempel stiftelsen Norsk Kulturarv.

Kulturarv kan definere fellesskap, og dermed også fellesskapets grenser. Dette gjelder spesielt immateriell kulturarv, der en folkegruppes kulturarv kan handle om eierskap til for eksempel en klesdrakt, ritualer eller en musikkpraksis. Dette innebærer at utenforstående som tar dette i bruk, spesielt i kommersiell hensikt, vil kunne anklages for kulturell appropriering.

Kulturarv har i økende grad blitt knyttet til uttrykk som tilskrives en universell verdi, av betydning for hele menneskeheten. Gjennom UNESCOs arbeid og lister blir kulturuttrykk betegnet som verdensarv, eller immateriell kulturarv. Dette innebærer en internasjonal anerkjennelse og knyttes gjerne til tiltak for vern og bevaring.

UNESCO har to konvensjoner som begge tar for seg vern av kulturarven. Det er Verdensarvkonvensjonen fra 1972 og konvensjonen om vern av den immaterielle kulturarven fra 2003. I kulturminnevernet, både i Norge og i andre land, har en hatt et sterkt fokus på den materielle kulturarven, og mindre på den immaterielle. Et eksempel på dette er Lov om kulturminner fra 1979, som utelukkende tar for seg den materielle siden av kulturarven.

Hensikten med UNESCOs konvensjon om vern av den immaterielle kulturarven har derfor vært å skape balanse mellom materiell og immateriell kulturarv, både nasjonalt og internasjonalt. Konvensjonen fra 2003 var derfor et svar på verdensarvkonvensjonen fra 1972. Norge har ratifisert begge disse konvensjonene.

Selv om materiell og immateriell kulturarv ofte omtales som to ulike ting, er de to hovedtypene uløselig knyttet sammen. Dette poengteres også i innledningen til UNESCOs konvensjon om vern av den immaterielle kulturarven: «som tar i betraktning det dype gjensidige avhengighetsforholdet mellom immateriell kulturarv og materiell kultur- og naturarv.»

Likevel er det en betydelig og viktig forskjell mellom materiell og immateriell kulturarv. Mens den materielle kulturarven finnes i form av objekter, bygninger eller natur, og derfor kan knyttes til en nasjonalstat, er den immaterielle kulturarven levende og knyttet til mennesker, utøvere og fellesskap. Håndverkstradisjoner er et eksempel på immateriell kulturarv som har utviklet seg i møte mellom mennesker, og kan finnes i ulike varianter uavhengig av landegrenser. Immateriell kulturarv knytter verden sammen.

Å verne kulturarv kan gjøres på ulike måter. Det kan for eksempel være å tette et tak, eller restaurere en gammel bygning slik at den bevares for ettertiden. Å verne den immaterielle kulturarven kan på sin side være å legge til rette for at fellesskap og utøvere kan videreføre levende kulturarv som håndverk, dans eller fortellertradisjon. Overføring av levende kulturarv skjer både gjennom uformell læring i familien, innenfor sosiale fellesskap, gjennom utdanning, i frivillige organisasjoner, og i regi av kulturinstitusjoner. Kulturarv ivaretas, forvaltes og videreføres både av utøvere, enkeltpersoner, organisasjoner, museer og gallerier.

• immateriell kulturarv
• kulturminner
• tradisjon

• UNESCOs konvensjon om vern av den immaterielle kulturarven
• Verdensarvkonvensjonen
• Lov om kulturminner