form (musikk)

Elementer i musikken, som melodi, harmonier eller en rytme blir byggeklosser når formen skal lages. Noter til Brandenburgkonsert nummer 1 i F-dur av Johann Sebastian Bach.

/Wikimedia commons.

Musikalsk form viser til hvordan et stykke musikk er satt sammen eller inndelt i ulike deler. Form oppstår når musikalske elementer som melodi, harmonikk, rytme og klang organiseres og grupperes på forskjellige måter. Et enkelt eksempel er når en kort melodi eller en frase (A), besvares med en ny frase (B). Da oppstår en enkel AB form. Hvis den første frasen gjentas blir formen ABA, og så videre. En musikalsk form er en større og mer helhetlig organisering av musikk, selve den musikalske strukturen. Elementer i musikken, som melodi, harmonier eller en rytme blir byggeklosser når formen skal lages.

Faktaboks

Etymologi
norrønt, av latin

Formtyper

Bluessangeren, gitaristen og komponisten Robert Johnson.

Den opprinnelige bluesen bygger på et trelinjet vers på rim, der de to første linjene er identiske eller nesten identiske. Teksten rammes inn av den 12-takters formen som er blitt bluesens varemerke: de tre verselinjene vanligvis plassert i takt 1–3, takt 5–7 og takt 9–11. Bluesen dannet etter hvert grunnlaget for populærmusikksjangre som rock'n'roll, rhythm and blues og pop.

Bluessangeren, gitaristen og komponisten Robert Johnson.
Av .
Lisens: Begrenset gjenbruk

Hvilken form musikken får, avhenger av komposisjonsteknikk, måten musikken framføres på eller hvilken funksjon musikken har. Noen ganger brukes en sjanger også som betegnelse på en form, for eksempel som ved blues.

Det skilles mellom todelte former (AB) og tredelte former (ABA). I strofisk form gjentas en gruppe melodier, for eksempel ABA, på nytt flere ganger. I en rondo gjentas første del etter hver ny del (ABACADAE).

Form kan også oppstå når stadig nye musikalske ideer presenteres, som i en form for gjennomkomponert klassisk musikk, eller ved frie improvisasjoner i jazz. Det finnes også musikk som bygger på gjentakelse av samme frase gang på gang, det være seg melodi, rytme, klang eller harmonikk.

Klassisk musikk

Innenfor klassisk instrumentalmusikk finnes utvidete formtyper, flere satser, som til sammen utgjør en større helhet. Et eksempel er kammersonate, sonata da camera, fra barokken. Et annet eksempel fra barokken er suiter som består av flere danser, som courante, sarabande og gigue.

På 1700-tallet, i wienerklassisismen ble sonaten utviklet. Den består av tre eller fire satser og hadde et fast oppsett for tempo, som var hurtig – langsomt – hurtig. Sonatesatsformen fikk også sin utforming på denne tiden.

På 1800-tallet oppstod sykliske former hvor man skapte variasjon ved å bruke noen få tematiske motiver. Andre former som oppstod var fantasi, programmusikk og symfonisk dikt.

På 1900-tallet fikk vi eksempler på at «lydhendelser» kunne danne grunnlag for form. Dette kan være kombinasjoner av klang, samtidig klingende tonehøyder eller støy. Arnold Schönberg og Anton Webern skapte en «klangfargemusikk» med melodier av klangfarger. Organisering av toner i 12-tonerekker, såkalt serialisme, eller rekker basert på andre musikalske elementer, innebar nye formbegrep. Noen komponister, som Karlheinz Stockhausen og Yannis Xenakis har brukt tall og matematikk for å skape musikalske former.

Innen vokalmusikken finnes små former som lied og store former som opera, oratorier og messer. En opera inneholder resitativer, arier, orkesterstykker og kor. I romantikken utviklet Richard Wagner operaen til et musikkdrama, hvor musikken strømmer kontinuerlig og uten skiller mellom arier og resitativer.

Kjente store former finnes i indisk raga, som viser til både følelse, skala og melodityper. Det finnes mange ulike ragaformer, både vokale og instrumentale. Tilsvarende er den arabiske maqam som kan organiseres tilsvarende formen i rondo eller suite. På Java og Bali finnes komposisjoner for gamelan-orkesteret hvor ulike seksjoner med varierende tempo skaper form.

Folkemusikk

I mange kulturer skrives ikke musikken ned på forhånd, men improviseres fram etter bestemte mønstre eller regler. Musikk kan ofte ha en spesiell funksjon eller hensikt knyttet til spesielle situasjoner, ritualer eller handlinger. Innenfor norsk folkemusikk finnes eksempler på slik funksjonell musikkbruk som stev, bånsull eller ved slåttemusikk når den knyttes til dans. Joik klassifiseres som episk joik og personjoik. Hardingfeleslåtten har en særpreget asymmetrisk formoppbygging med røtter tilbake til middelalderen. De vanlige feleslåttene og runddansene har en symmetrisk form. Det samme gjelder den vokale folkemusikken.

I mange ikke-litterære kulturer kan musikken bestå av gjentakende enkle strofer som framføres i en vekselsang mellom en soloist og gruppen («call-and-response»).

Jazz, rock og populærmusikk

Jazzmusikere tar ofte utgangspunkt i standardlåter som har 12, 16 eller 32 takter. En tolv takters blues er en vanlig form, mens sanger hentet fra den klassiske «American Songbook» ofte har en AABA-form. Variasjoner som ABAC, AB, ABCD er også vanlig. Fri- og eksperimentell jazz bryter med slike standard formskjemaer.

Også innen rock og populærmusikk vil strofiske former, eller former bygget på AABA og liknende være vanlige. Disse formskjemaene kan utvides ved å la formdeler framstå som vers/refreng og legge til en overgang, kalt bro (bridge).

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg