dansemusikk

Dansemusikk er musikk som lages eller spilles for å danse til. Dansemusikk har til hovedformål å aksentuere rytmen for de dansende, og er kjent fra de fleste samfunn.

Tidlig europeisk dansemusikk

I Europa kom sangdansen i høysetet med middelalderens ridderkultur. Den trengte ned til de lavere lag i befolkningen og har enkelte steder, blant annet på Færøyene, holdt seg til våre dager. Allerede i hellensk tid og i tidlig middelalder brukte man bare instrumenter til ledsagelse av dansen; med de omreisende musikere (sjonglører, lekere) i senmiddelalderen ble dans til instrumentalmusikk det mest vanlige; i hvert fall i de høyere klasser.

På 1500-tallet ble gjerne en dans i rolig tempo (for eksempel pavane) knyttet sammen med en dans i hurtigere tempo (for eksempel gaillarde). Senere kom flere danser til, og på 1600-tallet fikk man suiten med de opprinnelige dansetyper i stilisert form. De viktigste danser i den klassiske suite er allemande, courante, sarabande og gigue. Dansesuiten fikk stor betydning for utviklingen av kunstmusikken, blant annet har den regelmessige periodiske oppbygning i dansene hatt avgjørende innflytelse på wienerklassisismens formtyper. En av de dansene som har fått størst betydning for kunstmusikken er menuetten, opprinnelig en folkedans fra Poitou, som omkring 1650 ble innført ved Ludvig 14s hoff. Den ble av Joseph Haydn og hans samtidige tatt opp som en sats i symfonien og av Ludwig van Beethoven omformet til scherzo.

1800-tallet

Omkring 1800 ble danser som écossaise og Ländler motedanser i Wien; den sistnevnte ble omdannet til vals og ble i Straussdynastiets omforming den sentrale dansetypen på 1800-tallet. Under romantikken ble flere lands nasjonaldanser kjent utenfor de opprinnelige landegrensene, blant annet den polske masurka (Frédéric Chopin), den tsjekkiske polka (Bedřich Smetana), russiske, spanske og skandinaviske folkedanser. På samme tid tok den type dansemusikk som i dag kalles gammel dansemusikk, opp i seg elementer fra folkemusikken.

1900-tallet

På 1900-tallet ble dansemusikken under selskapsdansens voksende utbredelse utvidet med nye rytmer og melodier bygd på latinamerikanske folkedanser. Nye rytmiske elementer er også kommet til gjennom de musikkformene som oppstod blant Amerikas svarte slaver og deres etterkommere.

Radio og grammofon bidro fra 1920-årene til at nye danser fort kunne spre seg over det meste av verden. Motedanser avløste hverandre raskt, noe som førte til oppfinnsomhet og sterk konkurranse blant komponister og musikere, men også til økt kommersialisering av musikken. Danseorkesterledere som Paul Whiteman og Glenn Miller ble internasjonale berømtheter.

Da rockemusikken ble lansert i 1950-årene, ble det de mindre gruppene som kom til å dominere. Den senere elektroniske forsterkningen av lydvolumet forsterket også småensemblenes posisjon som utøvere av dansemusikk.

Fra 1970-årene er levende musikk til en viss grad blitt fortrengt av platespilling på diskoteker og klubber, samtidig som dansebandene har beholdt sin popularitet.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg