Faktaboks

Amy Beach
Født
5. september 1867, Henniker, New Hampshire
Død
27. desember 1944, New York City
Amy Beach (1867–1944)
Av /Library of Congress Prints and Photographs division.

Amy Beach var en amerikansk komponist, pianist og skribent. I sin samtid ble hun betraktet som USAs største kvinnelige komponist. Som pianist hadde Beach stor suksess, noe som førte til lengre konsertturneer både i USA og Europa. Beach skrev også artikler om musikk, musikkutøvelse og komposisjon.

I musikkhistorisk perspektiv står hun fram som den første amerikanske kvinnen som vant anerkjennelse for kunstmusikk i stort format.

Barneår med musikken i fokus

Beach ble født Amy Marcy Cheney i Henniker i New Hampshire, 5. september 1867. Hun var datter av papirprodusenten Charles Abbott Cheney og botanikeren Clara Imogene Marcy Cheney. Clara var også sanger og pianist på høyt amatørnivå. Amy, som kom til å bli parets eneste barn, viste tidlig sine usedvanlige musikalske anlegg. Det sies at hun i ettårsalderen kunne synge 40 melodier helt rent og alltid i samme toneart, at hun improviserte altstemmer til morens sopranmelodier da hun var to, at hun lærte seg å lese som treåring, og at hun i fireårsalderen komponerte pianostykker mentalt for så å spille dem siden. Det ble også sagt at hun kunne hun spille «alt hun hørte» etter gehør – også firstemmige koraler.

I 1871 flyttet familien til Chelsea i Massachusetts. Moren hadde i utgangspunktet latt Amy utvikle sine musikalske evner uten rettledning, men da datteren var seks år, begynte hun å undervise henne i piano. Amy holdt sin første offentlige konsert da hun var syv, med verker av Georg Friedrich Händel, Ludwig van Beethoven og Frédéric Chopin, i tillegg til egne klaverstykker.

Utdanning, ekteskap og karriere

I 1875 slo familien seg ned i Boston. Foreldrene var ikke innstilt på at datteren skulle slå inn på en profesjonell musikkarriere, og trosset dermed rådene om å sende datteren til et europeisk konservatorium. De engasjerte i stedet Ernst Parabo (1845–1920) som Amys privatlærer. Parabo var en tyskfødt pianist, komponist og en ettertraktet pedagog. Hennes neste pianolærer, Karl Bärmann (Carl Baermann) (1839–1913) var også en høyt verdsatt pianist og pedagog, født i Tyskland. Han hadde vært både elev og nær venn av Franz Liszt, og av ulike årsaker hadde han slått seg ned i Boston.

For Amy kom konkret opplæring i komposisjon til å begrense seg til et år med privattimer i harmonilære og kontrapunkt hos komponisten Junius W. Hill (1840–1916). Hun debuterte som pianist i Boston 24. oktober i 1883, med stor suksess. Hennes første av flere oppdrag med Boston Symphony Orchestra kom to år etter debuten, med Chopins klaverkonsert nr. 2 i f-moll, under dirigenten Wilhelm Gericke (1845–1925).

De gode kritikkene og den store oppmerksomheten Amy fikk gjennom denne konserten, gjorde at hennes utvikling tok en avgjørende vending. Fra nå av gikk den klart og uunngåelig i retning av en profesjonell karriere som musiker og komponist. Av gjestedirigenten Gericke, som hadde sitt faste tilhold i Wien, ble hun rådet til å tilegne seg komposisjonsferdigheter gjennom å studere de gamle mesterne. Dette førte til at Amy startet et omfattende selvstudium som inkluderte både partiturer og lærebøker, noe som ga henne grundig innsikt i både fuge og dobbeltfuge, komponering og orkestrering.

Amys utvikling ble fulgt og støttet av en gruppe musikk- og kulturpersonligheter i Boston, blant annet med utgangspunkt i Harvard University: Louis C. Elson, Percy Goetschius, H. W. Longfellow, Oliver Wendell Holmes og William Mason. Flere av disse er fremdeles kjent i dag. Også kirurgen Henry Harris Aubrey Beach (1843–1910), som underviste i anatomi ved Harvard University og i tillegg var en ivrig amatørsanger, var med i denne gruppen. Amy giftet seg med den 24 år eldre Henry H. A. Beach i 1885.

I tråd med tidens sosiale konvensjoner og synet på kvinnens kunstneriske muligheter og begrensninger endret Beachs offentlige liv seg betraktelig etter inngåelsen av ekteskapet. Antallet konserter ble etter ektemannens ønske begrenset til en i året, og honoraret gikk gjerne til veldedighet. I tråd med hans oppfordringer kom hun også til å satse mer på komposisjon. Henry H. A. Beach skrev for øvrig teksten til noen av hennes tidlige sanger. Det er betegnende at Amy Beach hele livet, som varte fram til første halvdel av 1940-tallet, utga sine komposisjoner under navnet Mrs. H. H. A. Beach. Dette var navnet hun først var blitt kjent gjennom, og dette kan også være grunnen til at hun holdt fast på det som komponistnavn også etter at mannen var død.

Etter ektemannens død i 1910 tok Beach opp igjen pianistkarrieren og turnerte i Europa fram til første verdenskrig. På europaturneene benyttet hun sitt eget navn. Hun dro tilbake til USA i 1914, først til San Francisco, siden til Hillsborough i New Hampshire. Hun kom også til å tilbringe tid i New York City. I USA fortsatte Beach sin virksomhet som utøver og komponist, nå innenfor friere sosiale rammer. I ekteskapet hadde hun gått med på å la være å undervise. Nå tok hun også på seg slike oppgaver. Hennes virksomhet som skribent, som også fant sted hovedsakelig fra og med 1914, er i stor grad pedagogisk preget. Beach kom også til å ha flere senere opphold i Europa.

Verker og musikalsk stil

Beach etterlot seg en allsidig verkliste med rundt 150 opusnummer. Den inneholder for det første en rekke sanger for solostemme og korsanger basert på så vel religiøse som verdslige tekster. Produksjonen for klaver inntar naturlig nok også en betydelig plass. Ellers finner vi både kammermusikk for ulike ensembler, verker for orkester med og uten solist, og en kammeropera.

Gjennom både sine klaverlærere og selvstudiene i komposisjon fikk Beach sterke impulser fra 1800-tallets europeiske musikk. Hennes musikalske stil befinner seg estetisk sett innenfor romantikkens rammer, og formmessig står den på et klassisk fundament. Samtidig som hun ikke la skjul på sin store beundring for Antonín Dvořák, ble Beach gjerne oppfattet som særskilt påvirket av Richard Wagner, Johannes Brahms og sin landsmann Edward MacDowell. Samtidig hadde hun utvilsomt sin egen stemme, noe som særlig ga seg uttrykk gjennom en ekspressiv melodikk kombinert med raffinert harmonikk.

Beach vakte oppmerksomhet med sin messe i Ess-dur op. 5 (1890), urframført i 1892. I 1896 kom hennes «Gaelic» Symphony op. 32 (1894–1896), som blant annet tar opp i seg trekk fra irsk folkemusikk. Dette kompositoriske grepet viser i seg selv noe av innflytelsen fra Dvořák. Verket ble en stor suksess, og hennes navn er særlig knyttet til nettopp dette verket. Verket framstår også som en milepel i kraft av å være den første symfonien skrevet av en amerikansk, kvinnelig komponist. I 1900 var Beach solist i sin egen klaverkonsert i ciss-moll op. 45 (1899) med Boston Symphony Orchestra. Alle disse tre verkene viser komponistens grep om store formforløp.

Hennes fortrolighet med det kammermusikalske formatet kommer blant annet til uttrykk gjennom fiolinsonaten i a-moll op. 34 (1896), klaverkvintetten i fiss-moll op. 67 (1907), strykekvartetten op. 89 (1929) og pianotrioen op. 150 (1938).

Selv om Beach sto solid plantet i den europeiske romantikken, inkluderte hun også amerikanske folkemusikkpregede stiltrekk på en måte som finnes i en mer utviklet form hos yngre kolleger som George Gershwin og William Grant Still. Dette kommer ikke minst til uttrykk gjennom hennes kammeropera i én akt, Cabildo op. 149 (1932). Verket har en talerolle i tillegg til seks sangsolister, og akkompagnementet besørges av en trio bestående av fiolin, cello og piano. Musikken er elegant og humørfylt, og den inkluderer referanser til både amerikansk og kreolsk folkemusikk.

I sitt siste leveår skrev Beach to korverker uten opusnummer: det verdslige The Ballad of the P.E.O. for damekor og det sakrale Pax nobiscum,i versjoner for både damekor og mannskor, med orgel. På denne måten avsluttet hun en komponistkarriere som hadde vart i nesten 60 år.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg