Aaron Copland, amerikansk komponist, pianist, dirigent, musikkskribent, kritiker og mentor. Markerte seg som komponist innen flere sjangre; ble banebrytende på film-musikkens område. Hadde en svært bred kontaktflate innen amerikansk kulturliv generellt, innen musikklivet spesielt, og spilte en svært viktig rolle for fremveksten av seriøs musikk på det amerikanske kontinent i det 20. århundre.

De første musikalske inntrykk fikk Aaron i hjemmet av sin mor, Sarah Mittenthal Copland, som sang og spilte piano. Hans eldste bror, Ralph, spilte dessuten fiolin. Ved siden av hjemmet fikk Copland sine første musikalske inntrykk i det jødiske miljøet familien var en del av. Syv år gammel begynte han å lage melodier ved pianoet, ni år gammel noen sanger. Hans søster Laurine gav ham hans første pianotimer i 1911 og åpnet hans øyne for “ragtime” og opera. Samme år komponerte han noen kortere klaverstykker. Mellom 1913 og 1917 studerte han piano med Leopold Wolfsohn (1876–1966) som ga ham en første innføring i den klassiske musikktradisjonen – først og fremst i Wolfgang Amadeus Mozarts, Ludwig van Beethovens og Frédéric Chopins musikk.

Etter å ha opplevd en konsert med pianisten og komponisten Ignacy Jan Paderewski i 1915, bestemte Aaron Copland seg for å bli komponist. I 1917 begynte han å studere harmoni-, teori- og komposisjonslære hos Rubin Goldmark (1872–1936). Goldmark ga ham en solid innføring i den tyske tradisjonen. Samme år som han begynte hos Goldmark, opptrådte Copland for første gang som pianist. Coplans svennestykke for Goldmark da han avsluttet studiene i 1921, var en tresatsig klaver-sonate i romantisk stil. Hva læreren derimot ikke fikk se, var en rekke mer avanserte komposisjoner – blant annet Three Moods for piano der siste satsen viser den første jazz-påvirkning hos Copland. Heller ikke The Cat and the Mouse for piano fra 1920 ble vist til Goldmark. Dette ble imidlertid Coplands første publiserte stykke – utgitt av Durand i 1922.

Samtidig som han studerte med Goldmark, tok Copland klavertimer hos Victor Wittgenstein 1917–19 og hos Clarence Adler 1919–21. Han frekventerte Metropolitan-operaen og The New York Symphony, gikk på ballettforestillinger og skaffet seg utgaver av det aller nyeste av amerikansk musikk. Hele tiden utvidet han sin musikalske vennekrets og spilte i flere danseband. Det som kan kalles ungdomsverker ble til i årene 1917 til 1921 – i hovedsak kortere klaverstykker og sanger. To viktige støtter for Copland i denne tiden var Aaron Schaffer, som åpnet hans øyne for fransk litteratur, og Arne Vainio, som introduserte ham til grunnleggende ideer i amerikansk sosialisme.

I 1921 dro han til Paris for å fortsette sine musikalske studier der. Sommeren det året studerte han ved Fontainebleau School of Music, der Paul Vidal (1863–1931) ble hans lærer i komposisjon og Albert Wolff i direksjon. Vidal minnet imidlertid så mye om Goldmark at Copland i stedet oppsøkte Nadia Boulanger, på det tidspunkt 34 år gammel, men allerede verdensberømt som lærer i komposisjon. Hennes gedigne historisk-analytiske innsikt, sammen med en eklektisk holdning til hele det musikalske feltet, ble en voldsom inspirasjon. Samtidig tok han sterke inntrykk av hennes krav til musikalsk klarhet og tydelighet, såvel som kravet til formal indre sammenheng og kontinuitet – grunnleggende og viktige elementer for en ung komponist.

Ved siden av studiene med Boulanger i tre år studerte han klaver med den spanske pianisten Ricardo Viñes (1875–1943). Copland var levende opptatt av alle sider ved kulturlivet, og i Paris kom han i kontakt med mange kommende kulturpersonligheter, blant annet. forfatterne Paul Bowles (1910–1999), Ernest Hemingway (1899–1961), Sinclair Lewis (1885–1951), Gertrude Stein (1874–1946), og Ezra Pound (1885–1972) samt kunstnere som Pablo Picasso, Marc Chagall , og Franco Modigliani. I kretsen rundt Nadia Boulanger møtte Copland flere sentrale franske kulturpersonligheter – Marcel Proust, Paul Valéry, Jean-Paul Sartre og André Gide. Særlig kom André Gide og hans forfatterskap til å gjøre sterkt inntrykk på ham. Av samtidskomponistene var Igor Stravinsky (1882–1971) hans helt framfor alle andre. Men også Darius Milhaud med sin assimilering av jødiske, franske og amerikanske elementer virket meget tiltalende på Copland. I tillegg var han opptatt av Gabriel Fauré og Gustav Mahler

Under tiden i Frankrike besøkte Copland også en rekke andre europeiske land – England, Belgia, Italia, Østerrike og Tyskland – overalt søkte han kontakt med komponistkollegaer og studerte deres musikk. 

Balletten Grogh ble til mens han studerte med Boulanger, samtidig med et av de første viktige klaververkene – Passacaglia for Piano. Grogh var hans første orkesterverk. Det ble imidlertid fullført først etter at han hadde kommet tilbake til USA. Boulanger fikk betydning for Copland også på en annen måte. Hun sørget for to oppførelser i USA av hans nylig komponerte Symphony for Organ and Orchestra. Verket ble fremført av New York Symphony Orchestra i Carnegie Hall under Walter Damrosch og av Boston Symphony Orchestra under Sergey Koussevitzky (1874–1951) – ved begge anledninger med Nadia Boulanger som solist. Koussevitzky kom senere til å fremføre ikke mindre enn 12 av Coplands større verker hvorav flere var bestilt av Koussevitzky. I 1940 utnevnte Koussevitzky Copland til assisterende director ved Berkshire Music Center. Copland underviste her de fleste sommermånedene frem til 1965.

Etter tre studieår i Europa vendte Copland tilbake til Amerika i 1924 full av optimisme og entusiasme. Planen var å slå seg ned som komponist på heltid, men økonomisk var det langt fra enkelt. Guggenheim-stipendier både i 1925 og 1926 kom godt med. Andre inntektskilder var det han kunne få for bestillingsverker, undervisning og ved å gi konserter. I tillegg tjente han på å skrive artikler, blant annet for Modern Music, utgitt av "New York’s League of Composers", som han ble medlem av. I 1927 hadde han sin første større fremtreden som pianist da han uroppførte sin Piano Concerto fra 1926 med Boston Symphony Orchestra. Men klaverkonserten ble ikke godt mottatt. Han nøt imidlertid godt av kunstmesener som så det som sin oppgave å sørge for at kunst- og kulturlivet overlevde depresjonen.

Copland ble meget aktiv på musikklivets organisatoriske område. Han organiserte Copland-Sessions-konsertene 1928–31, Yaddo-festivalen 1932-33, og han grunnla sammen med en rekke kolleger The American Composers Alliance (ACA) i 1937 med formålet å beskytte samtidskomponisters rettigheter og styrke deres karrieremuligheter. Copland var leder av ACA frem til 1945. I 1939 grunnla han sammen med flere komponistkollegaer The American Music Center (AMC). Organisasjonens hoveoppgave var å bygge et nasjonalt felleskap av kunstnere, organisasjoner og publikum for å skape, fremføre og oppleve ny amerikansk musikk.

Copland kan ha følt nødvendigheten av slike organisasjoner. Hans verker fra tidlig 20-tall og de nærmest følgende årene er nemlig farget av den rådende modernistiske forestilling blant intellektuelle om at kunsten i sin innledende fase bare behøvde å være tilgjengelig for en utvalgt gruppe kjennere, den store kunstelskende masse ville senere lære å sette pris på den. Dette ble etter hvert et standpunkt Copland var tvunget til å gjennomtenke på nytt.

AMC kan ha vært skapt for å realisere ønsket om å nå et bredere publikum. Coplands musikk fra denne tiden var sterk, hard og agitert både i klang og uttrykk og møtte derfor liten forståelse blandt publikum og presse. Dette var tydelig allerede i forbindelse med fremførelsen av den jazzinspirerte Piano Concerto. Til tross for at 20-tallet var et av jazzens store tiår ble Coplands musikk for skarp i kantene. Dette gjaldt også to andre av hans verker – Symphonic Ode fra1929 og Short Symphony fra 1933.

Coplands organisasjonsarbeide skulle føre til at han de følgende årtier ble en meget viktig mentor for yngre lovende komponister, blant andre David Diamond (1915–2005), William Schuman (1910–96), Elliott Carter (f. 1908) og Leonard Bernstein. Det er slett ikke uten grunn at Aaron Copland fikk tittelen Dean of American Music.

Copland var alltid diskret om sitt privatliv, men han la ikke skjul på at fra 1932 til midt på 40-tallet levde han sammen med fotografen Victor Kraft. Copland ble dermed den første prominente komponist i USA som åpent la sin homoseksuelle legning for dagen. Foruten Victor Kraft var kunstneren Alvin Ross, pianisten Paul Moor, danseren Erik Johns og komponisten John Brodbin Kennedy, Coplands partnere i perioder. Den store depresjonen i 1932 førte til at Coplands sosialistiske holdninger forsterket seg. Han reiste mange ganger til Mexico og næret også håpet om å få reise til Sovjetunionen. Et utslag av hans politiske syn ses i arbeider-korsangen Into the Street May First fra 1934, samt en artikkel om proletariatets musikk som han skrev for tidsskriftet The New Masses.

En strategisk gjennomtenkning av sitt musikalske grunnsyn førte Copland nærmere holdninger og ideer man kan finne i tysk ”bruksmusikk” (Gebrauchmusik). Musikk skulle ha en nyttefunksjon samtidig som den hadde en selvstendig kunstnerisk gehalt uavhengig av nyttefunksjonen. I dette utkrystalliserte det seg to konkrete tendenser. Musikk skulle være lett tilgjengelig – ikke minst for musikkelever. Men musikk skulle også ha en bredere appell hvilket resulterte i musikk for skuespill, film og radio, senere også for tv. Hos Copland kom dette til uttrykk ved at han komponerte en hel del musikk for et yngre publikum, blant annet en rekke pianostykker – The Young Pioneers – og en opera – The Second Hurricane. I 1936 fullførte han også et av sine mest berømte verker, El Salón México, som sammen med flere andre leilighetskomposisjoner er musikk med en bred appell. Han komponerte også musikk for radio – Prairie Journal, det første verk som har anstrøk av Western-stil. Med dette tok Copland skrittet inn i teaterverdnen. 

I løpet av 1930-tallet komponerte Copland musikk til en rekke skuespill, blant annet til Irwin Shaws Quiet City (1939), musikk som regnes som Coplands mest dyptloddende og personlige. Musikken til dokumentarfilmen The City, bestilt av byen New York til verdensutstillingen i 1939, førte til at han ble bedt om å skrive filmmusikk til fem større Hollywood-filmer. I 1939 fullførte han de to første, Of Mice and Men og Our Town. For fire av hans fem Hollywood-filmer ble hans musikk nominert til Oscar-belønning, og med musikken til Heiress (1949) vant han den ettertraktede statuetten.

I løpet av 1930-tallet begynte Copland å komponere ballett-musikk, i allt fire balletter. Copland imøtekom amerikanske koreografers store behov for musikk i samme stil som de nasjonalt influerte balletter man nå koreograferte. Billy the Kid var den første ballett som kunne kalles “amerikansk” – musikk og dans fra cowboy-livet stod sentralt. Men Copland fornektet ikke sin modernistiske holdning – han la inn både polyrytmikkk og polyharmonikk. Rodeo (1942) og Appalachian Spring (1944) var ikke bare gedigen ballettmusikk og enorme suksesser, med disse verkene etablerte Copland seg som en komponist av ekte og autentisk amerikansk musikk. Berømmelsen begynte for alvor å ta av da Appalachian Spring i 1945 vant Pulitzer-prisen og New York Music Critics Circle Award. Boosey & Hawkes begynte å publisere hans verker, og Leonard Bernstein med sitt voksende ry som dirigent omfavnet Coplands musikk. Ved slutten av 40-tallet fremstod Copland som den uten tvil fremste amerikanske komponist i sin tid.

1940-tallet ble Coplands mest produktive 10-år med verker som gjorde ham verdensberømt. Først og fremst gjelder dette ballettene Rodeo og Appalachian Spring, men Lincoln Portrait og Fanfare for the Common Man er blitt patriotiske standardverker. Andre viktige verker fra 40-tallet er Third Symphony, Coplands viktigste og mest kjente symfoniske verk, samt korverket In the Beginning fra 1947 og klarinettkonserten fra 1948. I 1948 kom musikken til filmene The Heiress, som ble belønnet med en Oscar, og filmatiseringen av Steinbeck’s The Red Pony.

På 1940-tallet gjorde Copland også omfattende reiser i Syd-amerika og knyttet kontakter med en rekke komponister. Coplands radikale politiske synspunkter førte til at han ble gjenstand for antikommunistisk bakvaskelseskampanjer. Første gang var i 1949. Da hadde han allerede ved valget i 1936 støttet USA’s kommunistparti, men uten å være medlem. Det kulminerte i 1953 da hans verk Lincoln Potrait som skulle fremføres ved en konsert i forbindelse med insettingen av president Dwight D. Eisenhower det året, ble tatt av programmet. FBI etterforsket ham, han ble svartelistet og knyttet til en gruppe på 151 kunstnere som ble ansett for å ha kommunistsympatier. Han ble tvunget til å møte i en lukket ”høring” i en Kongress-kommite der han ble forhørt av senator Joseph MacCarthy og hans juridiske hoverådgiver Roy Cohn. Man så helt bort fra Coplands musikk som fremfor noe satte amerikanske verdier i høysetet. Han benektet at han var kommunist.

Politisk sett var Copland en innbitt motstander av militarisme og den kalde krigen, en krig han mente USA var opphavet til. I begynnelsen av 1950-tallet brøt han forbindelsene med venstregrupperinger, begrunnet med Josef Stalins forfølgelse av Dmitrij Sjostakovits og andre fremtredende sovjetiske kunstnere. Copland gikk til harde angrep på mangelen på kunstnerisk frihet i Sovjetunionen, og begynte å stemme på det Demokratiske partiet. Ingen bakvaskelseskampanje klarte imidlertid å kaste skygge over hans voksende berømmelse, en berømmelse som ikke minst kom til uttrykk i en rad utmerkelser og utnevnelser. Coplands radikalitet og det oppstyr som dette skapte, stod egentlig i skarp kontrast til den personlighet Copland la for dagen for sine aller nærmeste venner. 

I 1949 reiste Copland til Europa og møtte blant annet tolvtone-musikkens fremste talsmenn, Arnold Schoenberg, Anton Webern og Alban Berg, og tok inntrykk av deres komposisjonsteknikk. I sin Piano Quartet fra 1950 viser Copland at han behersket teknikken. Gjennom hele 1950-tallet fortsatte Copland å forelese og skrive. Han debuterte som dirigent med New York Philharmonic Orchestra i 1958. Fra 1960 og 20 år fremover dirigerte han over hele verden og spilte samtidig inn de fleste av sine verker for Columbia Artist og RCA Victor. På sine konsertprogrammer hadde han naturligvis egne verker, men også ikke mindre enn 80 andre komponisters verker på sine programmer.  

Copland komponerte lite etter 1972 – ”det var akkurat som om noen hadde skrudd igjen kranen,” sa han. Mitt på 1970-tallet opplevde han plutselige, men relativt korte glemselsøyeblikk. Dette ble senere diagnostisert som resultat av en Alzheimerlignende sykdom. Han døde bare noen få uker etter sin 90-årsdag, 2. desember 1990, av komplikasjoner i forbindelse med lungebetendelse. Hans store eiendom var testamentert til Aaron Copland Fund for Composers. Stiftelsen deler årlig ut mer enn 600.000 dollar til utøvende kunstnere.

  • 1929: Vinner av “The RCA Victor Composers’ Competition (for “Dance Symphony”).
  • 1956: Gold Medal of the American Academy and Institute of Arts aned Letters.
  • 1956: Første æresdoktorat – Princeton University.
  • 1961: Macdowell Colony Medal of Honour.
  • 1964: Presidential Medal of Freedom.
  • 1970: Commander’s Cross of the Order of Merit (Vest-Tyskland).
  • 1970: The Howland Memorial Medal (Yale University).
  • 1970: University of Pennsylvania Glee Club Award of Merit.
  • 1986: Congressional Medal of Honour (USA’s fremste utmerkelse).
  • 1986: The National Medal of Arts – tildelt av president Ronal Reagan.
  • 1939: What to listen for in Music (New York 1939, 3/1988).
  • 1941: Our New Music (New York 1941, revidert og utøket 2/1968 som The new Music 1900–1960.
  • 1952: Music and Imagination (Cambridge, MA, 1952).
  • 1960: Copland on Music (utvalgte essay; New York 1960)
  • 1984: Aaron Copland/Vivian Perlis: Copland: 1900 Trough 1942 (selvbiografi, Boston 1984)
  • 1989: Aaron Copland/Vivian Perlis: Copland: Since 1943 (selvbiografi, New York 1989)

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.