sentralbank

Moderne sentralbanker har vanligvis en målsetting om å sikre stabil verdi på landets penger. Samtidig skal sentralbankene bidra til en stabil utvikling i det finansielle systemet og i samfunnsøkonomien for øvrig. Mange sentralbanker har også visse tilsynsoppgaver.

Sentralbankene søker å nå hovedmålene gjennom å regulere banksektorens tilgang på sentralbankpenger.

Det vanligste virkemidlet er en styringsrente, som påvirker hvor store innskudd og/eller lån banksektoren har i sentralbanken. Mange sentralbanker bruker også markedsoperasjoner, det vil si kjøp og salg av valuta, og markedspapirer,, for å støtte opp under de relevante målstørrelsene.

Sentralbankene har særskilte oppgaver i forbindelse med finansielle kriser. I kriser kan usikkerhet gjøre bankene mindre villige til å låne hverandre penger og banker kan få problemer med å gjennomføre utbetalinger. Sentralbankene skal i slike situasjoner være såkalt "långiver i siste instans" (lender of last resort) og sikre at ikke mangelen på penger forverrer krisen.

Mange av dagens sentralbankinstitusjoner har en flere hundre år lang historie. Institusjonene har imidlertid utviklet seg mye over tid.

Mange av dagens sentralbanker ble etablert som såkalte seddelbanker, med ansvar for å forsyne landet med pengesedler. Noen hadde også særskilte oppgaver knyttet til finansiering av statskassen. Sveriges Riksbank ble etablert med hovedvekt på det siste så tidlig som i 1668. Norges Bank ble etablert som en alminelig bank med seddelbank-funksjoner i 1816.

Sentralbank-begrepet kom i allmenn bruk først på 1900-tallet og knyttes til den gradvise fremveksten av de moderne sentralbankoppgavene fra slutten av 1800-tallet. Det gjelder særlig oppgaven som långiver i siste instans under finansielle kriser. I tillegg tok mange av bankene på seg et større ansvar i den generelle stabiliseringspolitikken, ikke minst i møte med krisene i mellomkrigstiden.

Fra andre verdenskrig og frem til 1980-årene inntok sentralbankene i mange land en mer tilbaketrukket rolle. Penge-, valuta- og kredittforholdene ble underlagt større statlig kontroll, både internt i det enkelte land og mellom landene, noe som reduserte effekten av tradisjonelle markedsbaserte sentralbank-virkemidler. En stabil økonomisk utvikling nærmest uten finansielle kriser bidro i samme retning.

Sentralbankene har gjennomgående fått en mer fremskutt rolle siden 1980-årene. Det skyldes generell liberalisering av internasjonale betalinger og avvikling av en rekke nasjonale reguleringsystemer for kapital og kreditt. Med disse endringene har pengepolitiske virkemidler blitt viktigere.

Flere finansielle kriser har bidratt i samme retning. Særlig spilte sentralbankene en viktig rolle i håndteringen av den internasjonale finanskrisen fra 2008. Sentralbankenes kjøp av ulike markedspapirer, de såkalte kvantitative lettelsene, ble i EU og i USA et av de viktigste tiltakene for å komme ut av krisen.

• samfunnsøkonomi

• Sentralbankloven (Lovdata)