Fremveksten av byer er nært knyttet til utviklingen av sivilisasjonen. De første bydannelsene skjedde på omtrent samme tid og i de samme geografiske områdene som utviklingen av grunnleggende tekniske, økonomiske og samfunnsmessige elementer. Av stor betydning er fast bosetting, dyrking av jord og temming av husdyr, bruken av metaller, oppfinnelsen av hjulet og seilet, skrivekunsten, utviklingen av handel og de første statsdannelsene, noe som i hovedsak kan stedfestes til det indre Middelhavsområdet og områdene videre østover mot Indusdalen.

Det er temmelig sikkert at det eksisterte bysamfunn rundt elvene Eufrat og Tigris for 5000–5500 år siden. Folkemengden i Uruk er anslått til mellom atten tusen i 3700 f.Kr. og åtti tusen i 2800 f.Kr. Andre tidlige byer er Ebla i dagens Syria og Troja i dagens Tyrkia, Memfis i Egypt og Ur og Lagasj sør i Mesopotamia. 

Det er imidlertid funnet to større, bylignende boplasser i Midt-Østen som er betydelig eldre, Catal Höyük sør i det nåværende Tyrkia og Jeriko i den vestlige delen av Jordandalen, begge fra yngre steinalder og med de eldste funnene henholdsvis 9000 og 11 000 års gamle. Det er imidlertid høyst tvilsomt om disse eldste funnene kan sies å stamme fra byer i vår forstand siden det i disse bosetningene i tillegg til enkelte typiske byaktiviteter er avdekket betydelige innslag av landbruksvirksomhet. Særlig hefter det tvil om Jeriko var det en vil kalle en by i den eldste tiden - til tross for at en her har avdekket verdens eldste rester etter en bymur. En mer nøktern datering av disse to bosetningene, tilsier at de har hatt såvidt omfattende byfunksjoner at de antagelig kan karakteriseres som "byer" for henholdsvis 8250 og 8000 år siden.

Mange av statene i oldtiden var bystater. De bestod av byen med landet nærmest omkring, eller av en sammenslutning av flere innbyrdes uavhengige byer. Størsteparten av innbyggerne var nok bønder som hadde sitt arbeid på markene rundt byen. Slik sett var de første byene det vi i dag ville kalt landsbyer. Men i byen bodde kongen og hans rådgivere og embetsmenn, presteskapet, handelsmenn og håndverkere. Håndverk og handel førte rikdommer til byen, og borgerne skaffet seg forsvarsanlegg, hær og flåte. Oldtidens kultursamfunn i Hellas var bygd opp som bystater, og det romerske imperium var et forbund av slike byer.

I byenes tidlige perioder var deres antall og størrelse bestemt av matvareproduksjonen i forholdsvis nær omegn. Produktiviteten i jordbruket var nok så lav at de fleste ikke kunne bli virkelig store selv om transportmulighetene lot seg bedre.

Den desidert største av oldtidens bystater var Roma. Innbyggertallet lå mellom 500 000 og en million i dens velmaktsdager; 650 000 er et mye brukt anslag. Dette høye tallet var mulig fordi byen hadde et effektivt maktapparat og en organisasjon som kunne sikre store forsyninger av matvarer, til dels langveisfra.

Område Antall år siden By
Anatolia, Lilleasia 8250 Catal Höyük
Jordandalen 8000 Jeriko
Eufrat-Tigris (Mesopotamia)  5700 Uruk
Eufrat-Tigris (Mesopotamia) 4350 Ur
Eufrat-Tigris (Mesopotamia) 3900 Babylon
Nildalen, Egypt 5000 Memfis
Indusdalen 4500 Mohenjo-daro, Harappa
Lilleasia (hetitter) 3600 Hattusa
Huang He 3300 Anyang
Mekong 900 Angkor
Egeerhavet 4000 Mykene, Knossos
Den italienske halvøy 2400 Roma
Peru (inka)  500 Cuzco

Oppkomsten av byer i det nordlige Europa kom langt senere enn i middelhavslandene. Rundt år 1000 kom det en oppgangstid for handelen i Europa. Dette ga støtet til bydannelse, men den eldste byen i SkandinaviaBirka på øya Björkö i Mälaren er noe eldre enn dette. I Norge er i alt fjorten steder omtalt som byer i høymiddelalderen; av disse ligger to i BohuslänKonghelle (senere Kungälv) og Marstrand. Av de tolv øvrige eksisterer fortsatt TønsbergTrondheimOsloSarpsborgBergenStavangerSkienHamar og Ålesund (det vil si Borgund).

Romerrikets fall sist på 400-tallet førte til tilbakegang for byene. Handelen avtok i Europa, og byenes posisjon ble redusert. Først rundt år 1000 blomstret handelen opp igjen, og med den også byutviklingen. Nye byer ble grunnlagt, og enkelte landsbyer som lå gunstig til, fikk byfunksjoner. På mindre fredelige steder var militær beskyttelse ofte nødvendig. Det er derfor ikke overraskende at byer vokste opp nær borger og festninger som tilhørte mektige føydalherrer eller biskoper. Handelsmenn og håndverkere sluttet seg sammen i gilder og laug, og dette økte deres innflytelse. Stridigheter mellom kjøpmenn og føydale småfyrster førte ofte til særrettigheter for borgerne. Byene fikk på denne måten privilegier overfor landdistriktene; spesielt gjaldt dette handel og utøvelse av ulike slags håndverk.

Byenes beliggenhet var sterkt avhengig av transportforholdene. De vokste opp ved elvemunninger, i skjæringspunktet mellom ferdselsårer og på omlastningssteder for varer.

Byutviklingen i middelalderens Europa var mer preget av at byenes antall økte enn at de vokste i størrelse. For de aller fleste byene gjaldt det samme balanseforholdet som tidligere: Folketallet ble begrenset fordi tilførselen av mat og andre livsnødvendigheter måtte skaffes lokalt. Bare enkelte kystbyer kunne skaffe seg større forsyninger.

Nürnberg var en av middelalderens store innlandsbyer, men den hadde neppe over 20 000 innbyggere i 1450. Allerede hundre år tidligere, i 1350, hadde London med sin gode forbindelse med havet kanskje 40 000 innbyggere. I England var York og Bristol i tillegg til London de eneste byene med mer enn 10 000 innbyggere. I Tyskland var både Hamburg og Lübeck store byer på 1300–1400-tallet med mer enn 20 000 innbyggere. Det var handelen med de nordtyske byene som brakte Bergen og Visby rikdom på denne tiden.

Imidlertid fantes det lenger sør i Europa på denne tiden enkelte byer med byliv som i tidligere storhetstider. Rundt år 1400 hadde for eksempel Firenze nesten 100 000 innbyggere, mens Venezia hadde mellom 150 000 og 200 000 og Paris ca. 250 000.

Fra 1400-tallet økte handelen ytterligere. De store oppdagelsene bidro til dette. Med handelen fulgte økning i økonomisk makt for kjøpmennene, og disse holdt til i byene. Konger og fyrster som tidligere hadde vært svært avhengige av jordrike lensmenn og vasaller, søkte nå forbindelse med den pengesterke borgerstanden. Makten ble derfor stadig sterkere i byene.

Fremveksten av selvstyrte nasjoner stimulerte spesielt veksten i de byene som ble hovedsteder. Her var de fleste statsansatte å finne, likeledes andre personer med stor politisk og økonomisk innflytelse. Dette trakk i sin tur andre grupper til seg. Handel og håndverk ble mer spesialisert enn i andre byer; hovedstaden ble sentrum for det økonomiske, sosiale og kulturelle liv.

Oppdagelsesreisene førte ikke bare til at Spania og Portugal, England og Frankrike etter hvert ble kolonimakter som kunne hente hjem nye varer, ofte etter rene plyndringstokter. Europeisk kultur – og med den europeisk bymessig liv – ble «eksportert». De første kolonibyene var først og fremst havner som skulle lette utnyttelsen av rikdommen i nye koloniene, ofte med festninger som skulle forsvare kolonisatorene. Men fra 1600-tallet ble deres funksjon utvidet; de fikk større likhet med Europas byer. Mange av dem har like til vår egen tid vært mektige «øyer» atskilt fra samfunnet for øvrig.

Riktignok ble det skapt en del store byer både i den klassiske oldtid og i renessansens Europa. Men det var de omfattende økonomiske og tekniske endringene som førte til den industrielle revolusjon, og som i sin tur forårsaket store endringer i bystørrelse og med det økt urbanisering. Før industrialismen kom inn i de europeiske samfunn med full tyngde, utgjorde neppe bybefolkningen i noe land mer enn tjue prosent av folketallet. I år 1800 hadde ingen byer i Europa mer enn en million innbyggere. De største var London (950 000) og Paris (500 000), og bare 15 byer i Vesten hadde over 100 000 innbyggere. Femti år senere – i 1850 – var dette tallet steget til 40, og både London og Paris var blitt millionbyer.

Med jernbanen og dampskipsfarten ble en ny situasjon skapt. Da de første togene begynte å rulle i Norge på midten av 1850-årene, hadde England allerede et tett nettverk av jernbaner. Landsbygda på de britiske øyer ble da åpnet for fabrikkproduserte varer. Tallet på bygdehåndverkere ble redusert, og strømmer av arbeidskraft til byene ble påskyndet. Men boforholdene i byene var slette for de aller fleste. Folk bodde tett i overfylte hus med dårlige sanitære forhold. Fabrikk- og gruvearbeid var tungt og ofte helsefarlig, og lønningene var lave. Arbeiderstrøkene lå nær fabrikkene i et grått og trist miljø. De klare sosiale klasseforskjellene ga seg tydelig utslag i at visse boligstrøk hadde en helt annen standard enn andre.

Da det interne transportnettet i mange storbyer ble utbygd, først med sporvogner, siden med forstadsbaner, ble større avstand mellom arbeidssted og bosted mulig. Dette forklarer et stykke på vei det faktum at byene i den vestlige verden på slutten av 1800-tallet vokste mer enn noensinne. Dette er en utvikling som i særlig grad preger det 20. århundre med fremveksten av bilismen og med den en helt annen mulighet for den enkelte byboer til valg av bosted og arbeidssted. Særlig etter krigen har den betydelige veksten i veitransporten hatt stor betydning for lokaliseringen av byveksten og for arealbehovet og arealbruken i byområdene. 

1900-tallet har vært kalt urbaniseringens hundreår. I år 2010 hadde minst 450 byer mer enn én million innbyggere, mens antallet hundre år tidligere var 13. I år 2010 hadde minst 20 byområder i verden mer enn 10 millioner innbyggere, mens ingen var så store i 1900, og bare én by, New York, hadde nådd dette folketallet i 1950. Bak slike tall ligger ikke bare en formidabel omfordeling av mennesker, men også omfattende ressursmessige, industrielle, teknologiske og andre samfunnsmessige endringer. Selv om byveksten har vært svært rask gjennom de siste hundre årene, og i den tredje verden gjennom de siste femti årene, er byveksten som sådan et eldgammelt fenomen.

I 2010 passerte bybefolkningen 50 prosent av den samlede folkemengden i verden, men i landene i Nord (det vil si i-landene) har bybefolkningen vært i flertall i flere tiår, i Norge siden 1950. I absolutte tall var 3,5 milliarder mennesker byboere i 2010. Av disse bodde 2,6 milliarder i Sør (svarer med noen unntak til utviklingslandene) og 0,9 milliarder i Nord. Tabellen under illustrerer hvordan storbyurbaniseringen startet i Nord, og at den senere har gått svært raskt i Sør. Figuren nedenfor viser urbaniseringen i noen land i perioden 1950–2010. Storbritannia og Nederland er eksempler på land der urbaniseringen startet tidlig. Mange land i den tredje verden (for eksempel Botswana og Kenya på figuren) opplever nå en svært rask overgang fra rural til urban bosetting.

År 1970 2000 2010
Verden 37% 47% 50%
Sør (utviklingsland) 26% 40% 45%
Nord (industriland) 67% 75% 76%

Byer med mer enn 8 millioner innbyggere i 1950, 1970, 1990 og 2010 fordelt på byer i nord (industriland) og byer i sør (utviklingsland).

Byer i nord

År 1950 1970 1990 2010
  New York New York Tokyo Tokyo
  London London New York  New York
    Tokyo London Los Angeles
    Los Angeles Los Angeles Osaka
    Paris Moskva Moskva
      Osaka Paris
      Paris Chicago
        London

Byer i sør

År 1950 1970 1990 2010
  Ingen Shanghai Mexico by Mumbai
    Mexico by São Paulo São Paulo
    Buenos Aires Shanghai Mexico by
    Beijing  Kolkata Delhi
    São Paulo Buenos Aires Shanghai
      Mumbai  Kolkata
      Seoul Dhaka
      Beijing Karachi
      Rio de Janeiro  Buenos Aires
      Tianjin Rio de Janeiro
      Jakarta Kairo
      Kairo Manila
      Dehli Beijing
      Manila Lagos
        Istanbul
        Jakarta
        Seoul
        Guangzhou
        Kinshasa
        Bogotá
        Lima
        Teheran
        Shenzhen

Drøyt 20 byer i verden hadde mer enn 200 000 innbyggere i år 1800. Hundre år senere var det nesten 150 av dem. Hvordan var egentlig levekårene for denne svært raskt voksende befolkningen? Legger vi vår tids vestlige krav til levestandard og livsmuligheter til grunn, var livet i de hurtigvoksende "moderne" industribyene i Europa ytterst kummerlig for det store flertallet. Folk bodde trangt og tett innpå hverandre i overfylte hus med dårlige sanitærforhold. Arbeidet, særlig gruve- og fabrikkarbeid, var tungt og for en stor del helsefarlig. Lønningene kunne være usle, og de grå og triste arbeiderstrøkene lå, i og for seg logisk nok, i gangavstand fra fabrikkene. Forskjellen i standard mellom boligstrøkene fortalte sitt tydelige språk om sosiale forskjeller. Da det etter hvert ble bygd ut interne transportnett i storbyene, sporvogner og forstadsbaner, ble større avstand mellom arbeidssted og bosted mulig. Nå kunne gangavstanden uten reisekostnader vurderes mot bedre bomuligheter, men med reisekostnader. Utbyggingen av interne transportsystemer skapte en storbyvekst som la beslag på større arealer, og deler av byene ble mindre tette.

Mellom 1950 og 2010 vokste folketallet i verdens byer mer enn dobbelt så raskt som på landsbygda. Dette er uttrykk for en gigantisk omfordeling av mennesker; ikke minst forteller det om betydelige flyttestrømmer.

I 2010 hadde minst 31 byer over 8 millioner innbyggere. Av disse lå 23 i den tredje verden der det ikke var noen så store byer i 1950. Landene i sør, som i 1950 hadde 39 prosent av verdens bybefolkning, hadde 73 prosent av denne i 2010; til sammenligning hadde landene i sør 82 prosent av verdens samlede folketall dette året. Gjennom de siste 10–15 år har det aller meste av verdens befolkningsøkning funnet sted i byer.

Naturlig nok er byveksten i Sør gjennomgående preget av at veksten i folketallet har gått vesentlig raskere enn utbyggingen av infrastrukturen, i første rekke av veier, vann- og kloakksystemer, boliger, skolevesen og helsetjenester. Bysentrum her danner ofte en øy av stål, glass og betong, som i en hvilken som helst verdensby, men den kan være omgitt av et hav av tilfeldig og lite planlagt bebyggelse av forskjellig utforming. Vi kaller det ofte slum på norsk, spontaneous housing (engelsk), habitat spontané (fransk) og informal settlement (i mer nøytral FN-språkbruk). I slike «shanty towns» er byggematerialene tilfeldig sammenraskede planker, bord og stein, papp, plast og bølgeblikk. Gatene er skitne og støvete, eller leirete og gjørmete, alt etter årstid eller regn- og tørketid. Sykdom, nød og oppgitthet er dagligdagse problemer, og miljøet gir forståelig nok grobunn for sosial nød og kriminalitet. Selv om tall er usikre, er det temmelig sikkert at 25 prosent av Asias bybefolkning bor i «shanty towns». Tilsvarende tall for Latin-Amerika er 40 prosent (i favelas, barriadas eller lignende betegnelser) og langt over 50 prosent i Afrika (i Nord-Afrika kalles det bidonvilles).

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.