Seil på en bermudarigg er et vanlig syn langs de fleste kyster.

Rom slør
Seilduk spennes også opp for å skygge for sol og vær.
Av .
Lisens: CC BY 2.0

Artikkelstart

Seil er et sterkt og fleksibelt stykke med stoff som er spesialformet slik at det kan utnytte vindkreftene for å skape fremdrift i et fartøy, eller anvende vindkraften til andre formål. Seil brukes i en rekke sammenhenger, men er for alle praktiske formål sterkt knyttet til sjøgående fartøy.

Faktaboks

Etymologi
av norrønt segl
Også kjent som

seilduk

Seilduken har tre eller fire hjørner, og veves, støpes eller lamineres av ulike syntetiske eller organiske tekstiler som dacronduk, polyester, kevlar, hamp, og liknende. Generelt deles seilene inn i skværseil og sneiseil, som står henholdsvis på tvers av og langs skipets lengderetning. Seilene bæres av en rigg, som er mast, stag, vanter, og alt annet som er med på å holde seilene oppe.

Ved siden av roing er det seil som har ført båter over vannet gjennom årtusener, og seil var et dominerende fremdriftsmiddel i verden helt fram til dampmaskinen og forbrenningsmotoren ble vanlige tidlig på 1900-tallet.

Seiltyper

Nordlandsbåter er tradisjonelt rigget med råseil. Råen er et rundholt som bærer et seil.
Spinnakere brukes når en seilbåt seiles i medvind, og holdes oppe av en spinnakerbom som festes foran på masten når spinnakeren er i bruk. Spinnakere er ofte fargerike, som her.

Grovt sett kan riggingen av seil deles inn i fire hovedtyper, ut fra hvordan de bæres av riggen.

Masteseil er de seiltypene som står direkte på masten. Det vil si at selve seilduken har innfestninger til masten, i tillegg til noen form for støtte fra en eller flere bommer som også står på masten. Et typisk eksempel på dette er det trekantede storseiletbermudariggede båter, som er den mest allminnelige riggtypen på fritidsseilbåter. Et annet eksempel kan være gaffelriggen eller spririggen.

Stagseil er trekantede seil som føres på stagene til riggen på et seilskip. Disse har innfestninger i selve staget, og har sjelden til aldri noen form for støtte fra en bom eller et rundholt. Seilets form justeres med et skjøte festet i det aktre hjørnet av seilet. Forseilet på en bermudarigget fritidsseilbåt er et stagseil, som står på forstaget til riggen. Disse kan ha en rekke ulike navn som fokk, genoa, klyver og jager, og avhenger av riggtype.

Rundholtsseil er de typene som bæres av ett eller flere rundholt. Til forskjell fra masteseilene, som ofte kan ligne, har ikke disse seilene noen direkte kontakt med masten, men rundholtene er festet til masten eller riggen. Det klassiske eksempelet er råseil, der seilet henger ned fra en som står på tvers av masten, og hvert nedre hjørne er festet til et skjøte. Latinerseil og luggerseil er også typiske eksempler på rundholtsseil.

Fallseil har ingen faste innfestninger, og bæres utelukkende av fallet på riggen. Disse fylles med vind, og kan framstå som en slags kite til medvindsseilas. Dette dreier seg i stor grad om spinnakere og gennakere. En bom til spinnakeren, eller et baugspryd til gennakeren, er med på å optimalisere denne typen seil, men ellers er det kun skjøtene og fallet som bærer seilet.

Skværseil og sneiseil

Barken Statsraad Lehmkuhl har en kombinasjon av skværseil og sneiseil.

Det er to teknikker som kan benyttes for å hente ut kraft fra vinden i seilene. Skværseil kan fange vinden og trekke båten avsted. Sneiseil utnytter prinsippet om løft likt en foil eller flyvinge , der en horisontal trekkraft skapes. En laminær luftstrøm stryker over seilene, og forlater seilene i akterkant.

Skværseil handler i all hovedsak om råseil. Disse står alltid på en bom, eller råen (flertall: rær), på tvers av skipets lengderetning. Denne seiltypen har en lang tradisjon i de fleste av verdens regioner, og finnes på vikingskip, nordlandsbåter, barker, gallioner, fullriggere og mange andre. I tillegg finnes det andre varianter fra stillehavsområdet der seilet spennes opp mellom to tynne stokker i en V-formasjon.

Når et skip går mer eller mindre med vindens retning, er denne måten å utnytte vinden på svært effektiv. Dess mer vinden dreier opp mot baugen på fartøyet, dess vanskeligere blir det å fange vinden. Dette kompenseres ved å justere («trimme») seilets vinkel ved hjelp av skjøtene som står på rærne og i de nedre hjørnene. Etter hvert som vindens vinkel mot baugen blir skarp nok, går vinden inn på feil side slik at seilene bakker. Skipet vil da miste farten, og i verste fall bli liggende uten manøverevne med vrengte seil.

For å kunne seile skarpere benyttes sneiseil. Disse henter ut kraft fra vinden på en annen måte, som gjør at de kan seile veldig tett opp mot vinden. Stagseil, latinerrigger, gaffelseil og spriseil er typiske sneiseil. De står langs skipets lengderetning, eller på snei, og har til felles at undertrykketlesiden av seilet skaper framdriften. Disse kan også trimmes slik at de fanger vinden, men ikke med samme effektivitet som skværseil. Typiske fritidsbåter med bermudarigg fører kun sneiseil, med unntak av en eventuell spinnaker som teknisk sett er et skværseil.

Aerodynamikk

En forenklet illustrasjon med alle kreftene som virker under seiling med sneiseil, sett fra oven. En laminær luftstrøm stryker over seilene på samme vis som en flyvinge i fart.
Seilkraft, illustrasjon
Vindretningen er lik, men seilene er ført nærmere båten. Angrepsvinkelen mot vinden blir for skarp, og det dannes stor turbulens på lesiden av seilene. På samme vis som flyvinger kan stalle, staller seilene. I praksis har man mistet kraften.
Stalling i seil
Seilene er sluppet for langt ut fra båten, og de blafrer kun med vinden. All vindkraft er tatt ut av seilene.
Seil uten kraft

Skværseil har den enkleste aerodynamiske forklaringen ved at det fanger vind, og fartøyet kan sies å skyves framover av vinden. Form, seilareal og vinkel kan videre justeres ut fra vindstyrken.

Sneiseil fungerer etter samme prinsipp som en flyvinge, der seilbåtens vinge er det loddrette seilet. Målet er å få sneiseilet i en slik vinkel mot vinden, at vinden stryker over begge sidene av seilet. Når seilet trimmes slik vil flere ulike krefter virke på seilet, og derav fartøyet, som skaper en framdrift.

losiden av seilet vil det dannes et overtrykk fra luftmassene. På lesiden vil det, på grunn av seilets form som en foil, skapes et undertrykk. Når seilet har en slik angrepsvinkel mot vinden, vil dette generere det som kalles løft. Siden seilet står loddrett, vil dette løftet være en horisontal kraft, i stedet for en vertikal kraft som i flyvinger. Denne horisontale kraften trekker da riggen mot den retningen løftet går.

En dyp kjøl, eller roret, vil også trekkes mot den retningen riggen og båten trekkes av løftet. Vannstrømmen som går over kjølen og roret går da i motsatt retning av dit løftekraften trekker fartøyet. Siden ror og kjøl, spesielt finnekjøler, står som loddrette foiler under vann, vil en lik løftekraft dannes i relativt motsatt retning av riggens løftekraft. Summen av disse to kreftene, vil være to vektorer på grovt regnet en 90 graders vinkel fra hverandre. Når disse to virker på fartøyet, trekkes det framover.

Når vindkraften virker på seilet som en foil, er det en rekke ulike krefter som må tas med i beregningen. Blant de viktigste er løft, turbulens eller luftmotstand, fartøyets relative vinkel mot vinden ut fra fart, vindens hastighet og andre. Flere ulike lover innenfor fysikken, som blant annet Newtons lover og Bernoulliligningen, kan forklare den fluiddynamiske prosessen. Blant både fysikere og seilere er den aerodynamiske utregningen et svært omfattende felt.

I korte trekk må et sneiseil ha riktig angrepsvinkel og form mot vinden. For stor vinkel og seilet steiler, for liten vinkel og seilet blafrer uten kraft. For stor bue, eller bus, i seilet gir mye turbulens på lesiden, for lite bus gir dårlig undertrykk på lesiden. En simpel tommelfingerregel for å trimme slike seil korrekt er: Slipp det ut til det begynner å blafre, hal det inn til det akkurat slutter å blafre.

Form og deler av et seil

Regina Maris flyr alle seil hun har, i tillegg til leseilene, som gir et enormt seilareal.

Seilet sys ut fra om det skal fungere som en foil eller fange vinden. Det blir også tatt i betraktning faktorer som hvilket vær de skal brukes i, brukervennlighet og typen bruk. Stort sett har seilene en trekantet, rektangulær, firkantet eller trapesform. Eksempelvis kan en fullrigger i rolig medvind behøve store leseilspir ut fra rærne, som nesten dobler det normale seilarealet. I dårlig vær med sidevind behøver det samme skipet kun tre-fire små hardvindsfokker som står på stagene.

De ytterste sidene på et seil kalles generelt for lik. Utenom underliket, kan disse betegnelsene variere noe. Trekantformede sneiseil har i tillegg et akterlik og et forlik, mens skværseilene får i stedet sidelik. Seil med fire hjørner får i tillegg et topplik.

Den forre nedre innfestningen til spesielt sneiseil kalles hals. Hjørnene på råseil går ofte under navnet barm, og deles inn i nokkbarm øverst og skjøtsbarm nederst. De hjørnene som skal holde et skjøte har et hull, og dette hullet er forsterket med en kaus, løyert, brille, malje og liknende uttrykk. Innsydd i spesielt underliket eller akterliket på sneiseil er det ofte en trimline, som kan strammes og slakkes for å forme liket. På akterliket vil det i mange tilfeller være sydd på en UV-duk, som er et ekstra beskyttende lag mot sollys som dekker seilet når det er rullet inn.

På mange seil er det påsydd løse og korte hyssinger som kalles lus. Disse er en indikator på riktig luftstrøm over seilet når de legger seg vannrett og rolig med luftstrømmen. Et lite lusvindu kan i tillegg vise lusene fra baksiden av seilet. I tillegg til dette kan striper i seilet, som kalles busstriper, enklere vise hvilken fasong seilet har, slik at det er lettere å trimme det. På rullegenoaer kan en dukkompensator sys inn i forliket. Dette er en skumpute langs forliket som hjelper på seilets fasong når det er revet noe inn. For å ytterligere forbedre fasongen til et seil, legges det gjerne inn loddrette eller vannrette spiler som gjør seilet mer stivt, slik at det holder fasongen bedre.

På de seilene som føres på mer moderne seilbåter med skinner i stag og mast, vil likene som skal inn i skinnen til for eksempel masten eller staget ha sleidere eller forsterkningstape til innfestningen. På de seilene som ikke kan rulles, kan en sy inn ekstra maljer og revebånd, slik at seilet kan skjøtes på ulike punkter. Ved to innsydde rev i et seil, kan en da føre tre ulike størrelser av det samme seilet. Rullestorseil reves enkelt ved å rulle det inn på masten. I skjøtsbarmen på slike storseil vil det normalt være påsydd en blokk til forhaling, i stedet for en malje.

Materiale og produksjon

Et tri-radialseil i CXI-laminat med duk ført fra hvert hjørne mot senter av seilet.
Radialseil
Lisens: CC BY NC SA 3.0
Enkelte moderne seilbåter har seil av Kevlar, siden dette materialet tåler stor belastning fra vinden uten å endre form, og seilet holder seg dermed optimalt uansett forhold.
Av .

Valg av materiale er et kompromiss mellom slitesterkhet, egenskaper og kostnader. Et dyrt syntetisk seil koster mer, gir vanligvis fartøyet bedre framdrift, men varer ikke like lenge som andre mer tradisjonelle og billigere varianter. De rimelige variantene vil derimot ikke kunne konkurrere på seilegenskaper. I all hovedsak handler også seilproduksjon om å velge riktige materialer, og riktig produksjonsmetode for å få de ønskede egenskapene.

I tradisjonell sammenheng er en seilduk vevd, som vil si at den består av varp og veft, som er henholdsvis langsgående og tversgående tråder i tekstilet. Det meste kan i grunn fungere som en seilduk, så lenge det kan manipulere vindens kraft, men historisk har seilmakere brukt hamp, lin, nesler, bomull, ull og andre tekstilfibre.

Fra 1900-tallet og opp mot nyere tid ble bruken av syntetiske duker mer alminnelig. Dette innebar også en ny teknikk der seilet lamineres i stedet for tradisjonell veving. Blant materialene som ble utviklet på 1900-tallet er nylon, polyetylen og andre polyamider, kevlar, krystallfiber og flere.

En seilmaker er fagpersonen som kan lage et seil, og arbeider på et typisk seilloft. Når et seil skal produseres finnes det en rekke kombinasjoner av materiale og tilvirkningsmetode for å skape et godt tilpasset seil til et gitt bruk.

Den historiske utformingen var veving av hele duker fra naturfibre, eller sammenlapping av flere ulike stykker med duk, slik noen tilårskomne skip gjerne førte. Større seil bestod gjerne av ulike seksjoner med duk som var sydd sammen. Denne seksjoneringen er det som senere har utviklet seg til panelseil i dag; som er flere paneler med seilduk fra topp-, akter-, eller sidelikene på seilet. En videreutvikling av denne teknikken er radialseilene. Disse sys sammen av emner som går fra hjørnene og diagonalt mot senter av seilet.

En nyere metode for produksjon er å støpe seilet, eller bygge det opp av laminat. Dette baserer seg først på en type armeringsnetting som kjerne i duken, og disse virker da som de konvensjonelle trådfibrene i vevd duk. Over denne nettingen, ofte kalt scrim, lamineres et syntetisk esterfiber. Et laminat fjerner typisk en del av problematikken med strekk i seilene som en kan oppleve i vevde varianter. De støpte seilene kan ligne på laminatseilene, men seilmakeren har større frihet i hvordan nettingen, eller fibrene, skal legges før seilet støpes.

Historie

Den typiske stillehavskanoen med utrigger og overbygg fører et tradisjonelt krabbekloseil som minner om en latinerrigg.
Av .
Lisens: CC BY 2.0

«Salarøy» er en nordlandsbåt av typen fembøring, og har råseil.

Av /Tromsø Museum – Universitetsmuseet.
Lisens: CC BY NC ND 3.0

De tidligste beretningene og levningene fra det eurasiske kontinentet viser at seilkraft har fulgt mennesket siden dannelsen av sivilisasjoner rundt år 6000 fvt. I stillehavsregionen var denne teknologien utviklet rundt år 3000 fvt. De tidlige eurasiske eksemplene er en typisk råseilteknologi, med enkle master og rær som først og fremst ble brukt i elveløp, typisk for de tidlige sivilisasjonskrybbene.

Øyværingene i Stillehavet utviklet det som kan minne om en latinerrigg, som går under navnet krabbeklorigg. Denne virket både som et skværseil, men også som et sneiseil med de egenskapene disse har. Fra stillehavsøyene spredte denne teknologien seg videre mot det asiatiske og afrikanske kontinentet, som senere videreutviklet denne varianten.

I norsk sammenheng kom seilet til Skandinavia en gang mellom 800- og 900-tallet, og ble først brukt på båter i kystnære strøk. Over noe tid ble denne kompetansen videreutviklet og brukt på flere fartøy, og dette resulterte blant annet i at langskipene gikk fra å være rofartøy, til å bli seilende fartøy, som var en faktor for den ekspanderende og utforskende fasen av vikingtiden. Den norske seiltradisjonen har i all hovedsak vært fundamentert på råseil.

Liste over kjente seiltyper

Seil Hovedtype
Luggerseil Rundholtsseil
Månerekker Rundholtsseil
Røyl Rundholtsseil
Gaffelseil Masteseil
Blindeseil Rundholtsseil
Spriseil Masteseil
Leseil Rundholtsseil
Tanjaseil Rundholtsseil
Bramseil Rundholtsseil
Mersseil Rundholtsseil
Storseil Masteseil
Fokk Stagseil/rundholtsseil
Klyver Stagseil
Jager Stagseil
Stengestagseil Stagseil
Genoa Stagseil
Spinnaker Fallseil
Gennaker Fallseil
Bonettseil Rundholtsseil
Flying jib Fallseil
Stormseil
Tryseil Masteseil
Latinerseil Rundholtsseil

Noen hovedtyper av seil.

Av /Store norske leksikon ※.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg