Konsilet i Nikea
Ikon som framstiller kirkemøtet i Nikea i 325. Teksten som vises er den nikenske trosbekjennelse.

Sigrid Undsets begravelse i katolske St. Torfinns-kapell på Hamar, 15. juni 1949. Prosesjon gjennom gatene i Hamar. Korguttene går først med røkelseskar, kors og vievann.

/NTB Scanpix.

Pave Paul 6 hilser folkemengden på Petersplassen første juledag 1965.

/AP.

Katolisismen er en retning innen kristendommen som har sitt sentrum i Vatikanstaten i Roma og paven som øverste leder. Det er cirka 1,198 milliarder katolikker i verden, og over halvparten av alle kristne i verden er katolikker.

Katolisismen oppstod som en egen retning innen kristendommen i løpet av de første århundrene av kirkehistorien, da det øst- og vestromerske riket skilte lag. Splittelsen var en langvarig prosess som startet med at keiser Konstantin flyttet sin administrasjon fra Roma til Konstantinopel i år 330, men det offisielle skillet fant sted i 1054 i det som kalles det store skismaet. Etter skismaet begynte vest-kirken å bruke betegnelsen romersk-katolsk eller katolsk, som betyr «allmenn» på latin, mens øst-kirken brukte selvbetegnelsen ortodoks, som betyr «rett lære» på latin.

Høymiddelalderen regnes som kirkens storhetstid, men pavens verdslige makt avtok etter hvert som kongedømmet ble styrket i ulike europeiske land etter reformasjonen. I senmiddelalderen sto inkvisisjonen sentralt i de katolske hekseforfølgelsene. I takt med fremveksten av sterkere stater ble inkvisisjonens maktmidler begrenset til kun å gjelde kirkens egne ordninger som ekskommunikasjon og botsøvelser.

Frem til reformasjonen på 1500-tallet var katolisismen den dominerende religionen og kulturen i Vest-Europa. Etter reformasjonen gikk store deler av Nord- og Vest-Europa over til protestantismen. Antallet katolikker i verden var likevel stabilt på grunn av den spanske krones kolonisering av Sør- og Mellom-Amerika. Katolsk misjonsvirksomhet omfattet etter hvert også Asia og Afrika og nådde et høydepunkt på 1800 og 1900-tallet. Den katolske kirken har hatt et anstrengt forhold til moderne samfunnsutvikling, men erklærte sin tilslutning til menneskerettighetene samt demokrati som styringsform ved det andre Vatikankonsilet i 1962-1965.

Urkirken (0-500)

Ifølge katolsk tradisjon ble den katolske kirken grunnlagt i Roma allerede rundt år 35, da apostelen Peter ble innsatt som den første biskopen av Roma. Fra innskrifter i katakombene og skriftlige kilder vet vi at det fantes kristne i Roma allerede på apostlenes tid, men at den første biskopen var apostelen Peter, lar seg ikke påvise historisk. Etter kristendomsforfølgelsene i de første århundrene er kristendommens og den katolske kirkes historie nært knyttet til keiser Konstantin.

Kristendommen ble ikke romersk statsreligion før i 380 under keiser Theodosius 1, men Konstantin la grunnlaget for dette. Ifølge legenden var keiserens mor, Sankt Helena, kristen. Selv lot Konstantin seg døpe kort tid før sin død, og allerede i 313 anerkjente han kristendommen som en lovlig religion. I 321 innførte han søndag som offisiell helligdag, og i 325 innkalte han til det første store konsilet, det vil si kirkemøtet, i Nikea, hvor biskoper fra hele Romerriket deltok.

Historisk sett er flyttingen av Romerrikets hovedstad fra Roma til Konstantinopel, dagens Istanbul, i 330 viktig fordi det gav paven i Roma en mer uavhengig stilling, løsrevet fra keiserens makt. Etter det vestromerske rikets fall i 476 fikk paven stadig mer makt.

Tidlig middelalder (500-1000)

I tidlig middelalder førte vedvarende militær og politisk uro til svekket forbindelsene mellom kirkeledelsen i det øst- og vestromerske riket. Avstand mellom kirken i vest og øst tiltok, noe som blant annet resulterte i den såkalte billedstriden eller ikonoklasmestriden fra 726–843.

Det siste av de store felles kirkemøtene ble avholdt i Nikea i 787 og markerte slutten på billedstriden der ledende teologer i øst-kirken kritiserte bruken av hellige bilder (ikonoklaster), sannsynligvis etter påvirkning fra islam. Konsilet ble imidlertid en seier for de såkalte billeddyrkerne (ikonofilene) idet man kom til enighet om at billedfremstillinger av hellige personer var av det gode.

På 1000-tallet tiltok samarbeidsproblemene. Leder for øst-kirken, patriarken, hadde ingen opphøyd posisjon, men ble regnet som «den første blant likemenn», og øst-kirkens biskoper nektet å godta paven som kirkens øverste autoritet. I 1054 førte konflikten til et formelt brudd da paven og patriarken ekskommuniserte hverandre og dermed nektet hverandre adgang til sine respektive kirker.

Den eldste klosterordenen, Benedictinerordenen, ble grunnlagt omkring 529 og stammer også fra denne perioden.

Høymiddelalderen (1000-1300)

I denne perioden ble katolisismen etablert i Nord-Europa, og kirken fikk et tydeligere vestlig, latinsk preg. Med pave Gregor 7 (pave i 1073–1085) ble pavestolens makt og innflytelse innad i kirken styrket. Samtidig oppsto det konflikt med europeiske monarker da paven krevde enerett til å utnevne biskoper og ekskommuniserte den tysk-romerske keiser Henrik 4, den såkalte investiturstriden. I 1077 gav keiseren etter og ba paven om tilgivelse (kanossagang).

Inkvisisjonen, en kirkerettslig ordning for å avsløre kjettere og heresi, det vil si vranglære, ble opprettet i 1179. Straffen var brenning på bål. I Spania ble inkvisisjonen brukt mot muslimer og jøder i forbindelse med gjenerobringen av småstater fra maurerne.

Høymiddelalderen, da pavekirken var på sitt mektigste, omtales gjerne som en blomstringstid. Et viktig middel i konsolideringen av kirkens makt var samlingen av ulike lokale lover i ett lovverk, Codex Iuris Canonici, som kom ut i 1294 og ble gjort gyldig for hele kirken. Det var opp til de sivile myndighetene i de enkelte landene å gjennomføre straffene, men rettsforhandlingene ble ledet av katolske prester og biskoper. Teologien ble videreutviklet i mer filosofisk retning; kirkens lover ble samlet slik at katolske land fikk én rettsordning (kanonisk rett) og ritualene ble systematisert. Samtidig ble helgenkulten stadig viktigere, men i 1200 ble helgenkåringen sentralisert slik at det kun var paven selv, og ikke biskopene, som hadde autoritet til å kåre nye helgener.

Høymiddelalderen var også korstogenes tid, en periode med forsøk på militær ekspansjon av kirkens makt. I en periode på omkring 200 år stilte kirken seg i spissen for flere felttog som skulle gjenvinne Jerusalem fra muslimsk styre. Det første korstoget startet i 1095, det siste endte i 1272.

Perioden var også preget av økende kritikk av kirkens makt og rikdom. En tydeligere kirkekritisk holdning kom til uttrykk i nye klosterordener, som Fransiskanerordenen, også kjent som tiggermunker, og utbrytergrupper som albigenserne, en folkelig-esoterisk bevegelse med opphav i Sør-Frankrike på 1100- og 1200 tallet med en egen åndelig filosofi. I 1209 sendte pave Innocens 3 et korstog mot albigenserne, som endte i en massakre.

Denne perioden gav også opphavet til de store tiggerordenene: Fransiskanerne, som ble grunnlagt i 1209 og offisielt godkjent i 1223; Dominikanerne, som ble grunnlagt i 1216; og Augustinianerne, som ble grunnlagt i 1244, kun for menn. Til forskjell fra de eldre munkeordenene var disse utadrettet og drev med diakonale tiltak som skoler, sykehus og barnehjem. De skulle ikke ha eiendommer og holdt oftest til i byene.

Av kvinnelige klosterordener fra perioden kan nevnes Klarissene, opprettet i 1212 som en del av Fransiskanerordenen, og Karmelittene, som ble opprettet i 1226. Begge er kontemplative.

Dante Alighieris (1265–1321) beskrivelse av skjærsilden i Den guddommelige komedie (påbegynt i 1307) systematiserte katolsk tro om de dødes tilværelse i tidsrommet mellom døden og oppstandelsen på dommedag. I denne mellomtilstanden må sjelene betale med lidelse og smerte for det livet de har levd. Ingen unnslipper, men de gjenlevende kan be for den dødes sjel, gjøre forskjellige botsøvelser og dedikere sine bønner til en avdød slektning eller venn. Bønn og botsøvelser kunne suppleres eller erstattes av gaver til kirken gjennom betaling av avlat.

Senmiddelalder og reformasjonen

I senmiddelalderen styrket kongemakten sin posisjon i forhold til kirken, og kravet om reformasjon og kritikken av kirkens og presteskapets makt vokste. Byggingen av Peterskirken i Roma startet i 1452 og pågikk i over to hundre år. Behovet for finansiering av dette arbeidet bidro til at paven tillot oppblomstringen av avlatshandelen, hvor de troende kunne erstatte botsøvelser med en pengesum og oppnå syndstilgivelse på den måten.

Den protestantiske reformasjonen på 1500-tallet, med Martin Luther (1483–1546) og Jean Calvin (1509–1564) som de viktigste tenkerne, førte til at store deler av Nordvest-Europa gikk tapt for den katolske kirke. Samtidig førte misjonsvirksomhet til en stor utbredelse av den katolske kirke i Mellom- og Sør-Amerika.

Motreformasjonen

Som en reaksjon på reformasjonen innkalte paven til et konsil i Trient i Nord-Italia i 1545–1547 for å samle de katolske biskopene i en felles strategi mot protestantene. Denne strategien blir omtalt som motreformasjonen. Her ble det stadfestet at Bibelen alene ikke kan være kirkens fundament, slik protestantene mente. Den katolske tradisjonen, særlig kirkefedrenes tolkningstradisjon, er like viktig. Martin Luthers uttalelse «troen alene» (sola fide) ble avvist som vranglære. Troen alene er ikke nok for å oppnå frelse; gode gjerninger og et moralsk liv er like viktig.

Luthers kritikk av avlatshandelen ble tatt alvorlig og førte til at avlatshandelen ble avviklet, men den økonomiske logikken bak botspraksis – det at man kan kompensere for synder man har begått ved å utføre en bønn, dra på pilegrimsferd eller utføre en god gjerning – ble videreført. Boten er et sakrament, og presten har myndighet til å tilgi synder, men konsilet forbød salg av slike tjenester. Samtidig understreket man betydningen av jomfru Maria, og pilegrimsferd og helgenkult ble styrket.

Som et ledd i motreformasjonen ble Jesuittordenen opprettet i 1534 for å fremme katolsk tro og praksis blant lekfolket, også i de tidligere katolske landene. Jesuittene var misjonærer og omreisende predikanter, og de omtalte seg selv som pavens fotsoldater fordi de var direkte underlagt paven, ikke biskopen. De skulle drive misjonsvirksomhet, blant annet til Kina, på pavens vegne.

Opplysningstiden (1600-1700)

1600-tallet var preget av religionskriger og politisk uro mellom katolske og protestantiske fyrster i Europa. På 1700-tallet ble kongemakten styrket på bekostning av kirken, og Jesuittene ble kastet ut av flere katolske land. Samtidig var 1600- og 1700-tallet en stor ekspansjonstid for katolisismen med utstrakt misjonsvirksomhet, først og fremst til Amerika, men også til India, Kina og Japan, hvor særlig Jesuittene var aktive. Møtet med andre kulturer fikk imidlertid ingen konsekvenser for kirkens forståelse av seg selv eller sine oppgaver.

Opplysningstiden markerer begynnelsen på vitenskapens æra. Den katolske kirken var positiv til at mennesket ved hjelp av sin fornuft kunne få mer viten om Guds skaperverk, og så på vitenskap som et supplement til teologien. Paven fordømte allikevel vitenskapelige teorier som sto i strid med kirkens lære. Galileo Galilei ble for eksempel stilt for retten på grunn av sin astronomiske teori i 1633. Etter kirkens syn var fornuften var en gudegitt gave, noe som skiller menneske fra dyr og et hjelpemiddel i kunnskap. Men kirken hadde «fasiten» og så det som sin oppgave å stanse alt som ikke stemte med det kristne verdensbildet. Selv om store deler av den vitenskapelige aktiviteten foregikk ved kirkens egne læresteder, hadde ikke kirken monopol på verken læresteder eller publikasjoner, slik at vitenskapen i praksis var uavhengig av kirkelig aksept.

Moderne tid (1800 til i dag)

På 1800-tallet møtte katolisismen åpen politisk motstand, først i Frankrike med revolusjonen i 1789, som først ville avvikle kirken og oppløse klostrene, for deretter å legge kirken under politisk styre. I 1801 inngikk paven en avtale med Napoleon, et konkordat, det første i rekken av avtaler som den katolske kirke har med moderne nasjonalstater. Tidligere hadde forholdet mellom kirke og stat vært ivaretatt av kongen, som symbolsk aksepterte pavens religiøse autoritet ved å la seg krone av paven. Konkordatene definerte kirkens myndighetsområde når det gjelder sosiale og kulturelle virksomheter, og stadfester retten til å drive egne skoler, sykehus og så videre, samtidig som den sikrer kirken mot innblanding i interne saker.

Det første Vatikankonsilet i 1870–1871 vedtok dogmet om pavens ufeilbarlighet, det vil si en læresetning om at paven ikke kan ta feil når han uttaler seg om trosspørsmål. Dogmet styrket pavens maktposisjon innad i kirken.

Moderne tid kjennetegnes av stor økning i lekfolks aktivitet. Særlig kvinner ble aktive i misjonsorganisasjoner, og flere kvinnelige ordener ble startet. I 1917 ble den katolske lovsamlingen fra 1294 revidert for første gang. En endring av stor psykososial betydning var skjerpingen av forbudet mot abort, som tidligere ikke ble ansett som mord, men som nå ble satt på linje med barnedrap. Endringen kom som en følge av at tidspunktet for når fosteret får sjel, ble flyttet fra tre måneders-stadiet til befruktningsøyeblikket. Dette medførte at de fleste katolske land fikk absolutt forbud mot abort, også etter voldtekt og når morens liv er i fare, en forordning som de fleste land fra og med 1980-tallet har forlatt.

Det andre Vatikankonsilet i 1962–1965 er en milepæl. Der samlet alle verdens biskoper seg i Roma for å drøfte seg frem til endringer. Pave Johannes 23 sitt motto for konsilet var aggiornamento, det vil si modernisering, og mange forventet at sølibatet for prester skulle oppheves og at katolikker skulle få tillatelse til å benytte prevensjon. Dette skjedde ikke, og etter det andre Vatikankonsilet har kirkens offisielle syn forblitt uendret både når det gjelder seksualmoral og likestilling mellom kjønnene. Av nye kirkelige ordninger som ble vedtatt under Det andre Vatikankonsilet, var innføringen av lokalspråket i kirkens ritualer. Det ble ingen åpning for kvinnelige prester. Frigjøringsteologien i Latin-Amerika med sitt radikale fattigdomsbudskap ble kraftig slått ned på av pave Johannes Paul 2.

Katolisismens historie i Norge

St. Paul kirke i Bergen
St. Paul kirke i Bergen som tilhører den katolske menigheten St. Paul menighet.

I Norge ble katolisismen innført som statsreligion samtidig med at landet fikk et sterkt kongedømme under Olav den hellige (Olav Haraldsson, 995–1030). Olav den hellige ble regnet som helgen i likhet med andre konger som var kristendomsforkjempere i sine land, for eksempel den hellige Knut av Danmark, Erik av Sverige og Sankt Sava i Serbia.

Dekorasjoner og ornamentikk i stavkirkene, som ofte ble reist på gamle kultsteder, vitner om en viss kontinuitet. Katolisismen ble raskt en levende folkereligion med dyrking av norske helgener som Olav den Hellige og Sta. Sunniva. Jomfru Maria ble også dyrket, ikke bare i kirkene, men også for å stoppe blod, lette fødsel og kurere barnløshet.

Klosterene fungerte som læresentre og spilte en viktig rolle i kristningsprosessen. Cistercienserordenen, grunnlagt i 1098, etablerte seg med flere klostre i Norge fra 1100-tallet og fremover, blant annet Lysekloster utenfor Bergen og på Hovedøya utenfor Oslo. Benediktinerordenen hadde det innflytelsesrike klosteret på Munkholmen ved Trondheim.

I 1153 ble Nidaros eget erkebispesete med ti bispeseter: Fire i Norge, to på Island, ett på Grønland, ett på Færøyene, ett på Orknøyene og ett på Suderøyene.

I 1188 kom det til strid mellom konge- og pavemakt (investiturstrid) da kong Sverre ble bannlyst fordi han nektet å godta den nye paveutnevnte biskopen i Stavanger. Striden var ikke over før i 1202, da pavens rett til å utnevne biskoper ble stadfestet, mens kongen kunne nekte å godta pavens valg.

Da den protestantiske reformasjonen ble innført ved kongelig erklæring i 1536, ble all katolsk religionsutøvelse forbudt. Prester og biskoper fikk tilbud om å bli protestanter og ble oppfordret til å gifte seg, klostrene ble oppløst, helgenbilder og relikvier ble fjernet fra kirkene, og munker og nonner fikk valget mellom å forlate landet eller å gifte seg. Det ble forbudt for vanlige mennesker å tilbe helgenbilder og å oppsøke katolske pilegrimssteder, men Maria-bønner i forbindelse med fødsler og sykdom fortsatte til langt ut på 1800-tallet.

I 1843 fikk utenlandske katolikker tillatelse til å praktisere sin religion i Norge, og etter at dissenterloven, som tillot andre kristne trosretninger å etablere seg i Norge, ble innført i 1845, sendte flere katolske ordener prester for å etablerte menigheter i de større byene. I 1856 sto St. Olavs kirke i Oslo ferdig. Flere klosterordener drev utstrakt sosial virksomhet i Norge, blant annet St. Josephsøstrene av Chambery som i 1865 startet St. Sunniva skole i Oslo. Den første mannlige ordenen som etablerte seg med eget kloster, var Dominikanerne i 1921. I dag omfatter klostervesenet noen få kontemplative kvinneordener, som domenikaerinnene, samt presteordener, som fransiskanere og dominikanere.

På 1970-tallet økte medlemstallet på grunn av politiske flyktninger fra Vietnam og Chile. På 2000-tallet førte arbeidsinnvandring fra Øst-Europa til en kraftig økning av medlemstallet, fra 40 000 i begynnelsen av 2000-tallet til cirka 120 000, og i mange menigheter, særlig i Oslo, feires det i løpet av en vanlig søndag opp til flere messer på polsk.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg