Misjon, eg. utsendelse, oppdrag, betegner helst virksomhet som har til formål å utbre en religion.

Brukt uten nærmere presisering (i motsetning til betegnelser som «indremisjon» o.l.) har misjon fått hevd som betegnelse for kristen virksomhet blant ikke-kristne med sikte på personlig omvendelse og grunnleggelse av en stedegen, selvstendig kirke. På grunn av den dominerende rolle Vesten har spilt i verden de siste 400–500 år, er misjon i stor utstrekning blitt forstått som det arbeid vestlige kirker har drevet og driver for å kristne folkene i Asia og Afrika. Men fra et kristent synspunkt er misjonen en oppgave som kirken alltid og overalt har kall og plikt til å ta opp. Det kristne budskap gjelder hele verden, alle folkeslag. Misjonen står i en universell sammenheng; dens idé og eksistensrett er forkynnelsen av evangeliet til verdens ende og til tidenes ende (Mark 16,15; Matt 24,14; 28,18 ff).

Selv innen kristendommen er uttrykket misjon imidlertid på ingen måte entydig. Mens noen bare vil bruke misjon om virksomhet blant ikke-kristne (ikke-døpte), understreker andre at ytremisjon (foreign missions) og indremisjon (home missions) bare er to sider av samme sak: kirkens formidling av det kristne budskap til mennesker som ikke har hørt det eller tatt imot det med tro, uansett hvor disse befinner seg eller om de er medlemmer av en kristen kirke. Det er vanlig å tale om misjon som «missio dei» (Guds misjon) for å understreke at misjonen har sitt opphav i Gud og hans frelsesplan for alle mennesker. «Missiones ecclesiae» (kirkens misjon) er kirkens utsendelse av misjonærer som en følge av dette.

Uttrykket misjon skriver seg fra 1500-tallet, og ble opprinnelig brukt om katolsk virksomhet blant protestanter. De vanlige betegnelsene inntil da var propaganda eller propagatio fidei (utbredelse av troen).

I løpet av de fem første århundrer av kirkens historie ble den gresk-romerske verden kristnet, og i løpet av de følgende 1000 år også den germansk-slaviske verden. En betydelig misjonsvirksomhet ble imidlertid drevet også utenfor Europa, bl.a. i Midtøsten og i Nord- og Nordøst-Afrika, senere også i India og Kina, henholdsvis fra 300- og 600-tallet, i begge land av den nestorianske kirke, i Kina fra 1200-tallet også av fransiskanerne. Både disse og dominikanerne drev senere misjon i tilslutning til de store oppdagelser og de kolonitiltak disse førte med seg, i Asia, Afrika og Amerika. Den største innsats har jesuittordenen gjort. Etter en nedgangsperiode i den katolske misjon i siste halvdel av 1700-tallet fulgte på 1800-tallet en rik vekst, og denne har senere fortsatt.

Den katolske kirke opererer med to kategorier av territorier: kirkeprovinser (provinciae sedis apostolicae), områder hvor kirken har vunnet seg en sterk posisjon og hvor hierarkiet er fullt utbygd, og misjonsland (terrae missionis), områder hvor man har tatt opp arbeidet for å «plante» kirken i ny jord. Så lenge virksomheten på et felt er ny, kalles det apostolisk prefektur. Når arbeidet er tilstrekkelig utviklet, blir prefekturet omgjort til apostolisk vikariat og dette igjen i sin tid til bispedømme og erkebispedømme. Mens kirkeprovinsene står under tilsyn av Konsistorialkongregasjonen, administreres misjonslandene i det store og hele av Propagandakongregasjonen, grunnlagt 1622, reorganisert etter 2. Vatikankonsil, som kongregasjonen for folkenes evangelisering. I samsvar med den politiske utvikling i Asia og Afrika har stadig flere land og områder fått et stedeget hierarki, og dermed utstrakt kirkelig selvstendighet. Den ledende institusjon til utdannelse av misjonærer er Propagandakollegiet i Roma (grunnlagt 1627).

Den eldste protestantiske misjon var koloni-, resp. konge- eller statsmisjon (bl.a. i Nederlandsk Ostindia, Nord-Amerika, Tranquebar i India). Gjennombruddet skjedde med William Carey og The Baptist Missionary Society (1792). I de følgende år oppstod en lang rekke selskaper og tiltak av tilsvarende art i så vel Storbritannia som i Nord-Amerika og på det europeiske kontinent, inklusive de nordiske land.

Det finnes to hovedformer av protestantisk misjon: kirkemisjon, hvor misjonen drives som en av kirkens ordinære funksjoner gjennom kirkens egne organer, og selskapsmisjon, hvor misjonen drives av særskilte organisasjoner som står selvstendige overfor den institusjonelle kirke (i mange tilfeller likevel i nært samarbeid med denne). Den første er den vanlige i USA, og i frikirkene i det hele, den siste i Europa. Ofte har selskapet sin egen skole til utdannelse av misjonærer. I de senere år er det imidlertid skjedd store forandringer når det gjelder disse arbeidsformer. I mange europeiske land er misjonsselskapene blitt inkorporert i kirken. Nyordningen har selvsagt sammenheng med utviklingen innen verdensmisjonen i de siste tiår, de unge kirker og de nye stater (jf. misjonsvitenskap).

Protestantisk verdensmisjon fremtrer i form av et utall av selvstendige og innbyrdes til dels ytterst forskjellige selskaper og tiltak. I årenes løp er det likevel etablert et stadig mer intimt samarbeid mellom de fleste av disse. Stor betydning har misjonskonferansene hatt, særlig «Edinburgh 1910», som i 1921 førte til dannelsen av Det internasjonale misjonsråd med nasjonale eller regionale råd i samtlige verdensdeler. Rådet ble i 1961 avløst av misjonskommisjonen i Kirkenes Verdensråd (grunnlagt 1948).

Verken befolkningsstatistikk eller religionsstatistikk gir sikre tall. Mens kristendommen statistisk har vært i en viss tilbakegang i Europa og Nord-Amerika, har antallet kristne i Afrika, Asia og Sør-Amerika økt både absolutt og relativt, slik at prosentandelen kristne i verden på 1900-tallet har holdt seg nokså jevnt på ca. 33 %. Det vil si at det finnes over 2000 mill. i verden i år 2006. I de tradisjonelle misjonsområdene er de kristne fordelt med ca. 370 mill. i Afrika, ca. 300 mill. i Asia og ca. 500 mill. i Latin-Amerika. Det finnes mer enn 300 000 katolske og protestantiske misjonærer; av dem er mer enn 50 000 sendt ut fra land i den 3. verden, og denne andelen øker sterkt. Misjon er i dag ikke en bevegelse fra den vestlige verden til landene i sør og øst, men skjer i alle retninger i alle verdensdeler. En særstilling inntar Latin-Amerika, tradisjonelt et katolsk område, hvor protestantismen særlig fra siste halvdel av 1900-tallet har opplevd en sterk vekst, slik at 14 % er protestanter, de fleste av dem pinsevenner.

I alle de områdene hvor misjonen har arbeidet, finnes det i dag selvstendige kirker, ofte med flere millioner medlemmer. Verdensmisjonen har også gjort en stor innsats for folkeopplysning og folkehelse; med skoler fra enkle leseklasser til universiteter, medisinsk arbeid fra mobile klinikker til store hospitaler. Misjonen har også gjort et viktig kulturelt arbeid, ikke minst ved bibeloversettelser til 2000 språk, og spredning av over 1,8 mill. bibler og annen litteratur årlig. Misjonen er sterkt involvert i nødhjelp og utviklingsprogrammer, særlig i den fattigste del av verden.

De eldste og største norske misjonsselskaper er Det Norske Misjonsselskap (1842), Den Norske Israelmisjon (1844), Den norske Santalmisjon (1867, nå sammenslått med Det norske lutherske Indremisjonsselskap og kalt Normisjon), Det norske lutherske Kinamisjonsforbund, nå Norsk Luthersk Misjonssamband (1891) og Pinsevennenes Ytre Misjon (1910). Siden 1921 har norsk misjonsvirksomhet hatt et felles forum i Norsk Misjonsråd, som i 2001 ble omdannet til Norsk råd for misjon og evangelisering (NORME) og ble slått sammen med Lausanne-Norge og Den evangeliske allianse. NORME har (2006) ca. 30 medlemsorganisasjoner og ca. 270 andre medlemmer. De fleste misjonsorganisasjonene hører hjemme i Den norske kirke; disse har misjonærer og bistandsarbeidere i tjeneste i Asia, Afrika og Latin-Amerika. Det totale antall norske misjonærer er ca. 1000 med arbeidsfelt i nærmere 100 land. Mange norske misjons- og utviklingsprosjekter mottar støtte fra norske bistandsmyndigheter. Norsk misjon bruker over 400 mill. kr i utlandet hvorav ca. ¹/₃ er offentlig støtte til bistandsprosjekter (2003).

• Andre religioner
• Anbefalt litteratur