Tempelriddere blir brent på bålet under inkvisisjonen i middelalderen. Tegning fra 1384.

Tempelriddere blir brent av Ukjent kunstner. Falt i det fri (Public domain)

Astronomen Galileo Galilei ble stevnet for den romerske inkvisisjonen, men ble benådet.

Galileo foran inkvisisjonen av Joseph Nicolas Robert-Fleury. Falt i det fri (Public domain)

Inkvisisjon er en rettslig fremgangsmåte for etterforskning og reising av straffesak som senere ble praktisert av institusjoner ved samme navn. Den er kjennetegnet ved at dommeren leder etterforskningen, kjent som inkvisisjonsprinsippet. Vanligvis brukes ordet om Den katolske kirkes kjetterinkvisisjoner som ofte feilaktig oppfattes som en enhetlig og sentralisert organisasjon.

Inkvisisjon var en del av den katolske kirkes strategi for å hindre at kjetteri, vranglære, bredte seg. Kirken forsøkte å hindre dette med tre midler. Først skulle man forsøke å overtale og overbevise, det neste nivået var rettslig forfølgelse og straff av de som ikke lot seg overbevise, og som tredje og siste utvei bruk av militærmakt slik som ved albigenserkorstoget mot de kjetterne som hadde evnen til å fysisk motsette seg rettsapparatet.

Allerede oldkirken utviklet mekanismer for å støte ut annerledes troende, vanligvis ekskommunikasjon, som var utelukkelse fra nattverdfellesskapet. Da kristendommen ble den statsbærende religion i Romerriket under keiser Konstantin den store, ble avvik i lærespørsmål følt som en trussel mot rikets enhet og dermed en sak som angikk den verdslige makt. Keisermakten hadde regulert det religiøse liv under hedendommen og fortsatte også i kristen tid med keiseren som kirkens overhode. Fremtredende teologer forsvarte statlige tiltak mot heretikere og skismatikere, som eiendomsinndragelse og landsforvisning, men fordømte bruken av dødsstraff. Men romerretten knyttet religiøst avvik til majestetsfornærmelse, som det var dødsstraff for.

Etter Vestromerrikets fall manglet Den katolske kirke et klart overhode, mens de forskjellige konger, og senere keisere fortsatte å se seg selv som kirkens overhode også i disiplin- og lærespørsmål i deres egne territorier. Gradvis klarte pavedømmet i Roma å oppkaste seg selv til kirkens sentrum med rett til å avgjøre lærespørsmål. Mangelen på en tilsvarende sentral statsmakt som i Romerrikets tid hadde satt makt bak avgjørelsene i lærespørsmål gjorde at den praktiske håndhevelsen av en enhetlig kristen lære nå var avhengig av lokal forhold

Bruken av det ordinære rettsvesenet viste seg å være vanskelig når Den katolske kirke ble utfordret av organiserte kjetterbevegelser som katarene og waldenserne fra 1000-tallet av fordi rettsapparatet manglet egne etterforskningsorganer og aktorer, og var avhengig av at privatpersoner stilte som anklagere og var offisielle parter i rettssakene med plikt til selv å legge frem fellende bevis mot anklagede kjettere for ikke å bli straffet for falsk anklage.

Kirken hadde derfor behov for en ny juridisk metode som ikke var avhengig av privat påtale, som beskyttet vitner, og som kunne produsere bevis gjennom forhør og eventuelt tortur. Dette behovet ble følt samtidig som romerretten ble gjenoppdaget i Vest-Europa og som sammen med den fremvoksende kanoniske rett skapte det teoretiske og juridiske grunnlaget for inkvisisjonsdomstolene. Inkvisisjon ble Den katolske kirkes vanlige prosessform i alle typer rettssaker, ikke bare i de som gjaldt kjetteri.

Med fremveksten av organiserte kjettersekter slik som katarene og waldenserne ble behovet for nye virkemidler akutt ettersom katarene vant over store deler av befolkningen i Sør-Frankrike, og likeledes fikk beskyttelse av lokale fyrster. De første kjetterinkvisitorer ble utnevnt av paven i Languedoc i 1184. De var aktive på samme tid og i samme område som St. Dominikus preket. Dominikanerne skulle senere bli de vanligste kjetterinkvisitorene, men de første årene var de aktive som effektive omreisende predikanter, den første delen av Den katolske kirkes kamp mot kjetterne. Inkvisitorene og predikantene var ikke tilstrekkelig til å knekke katarene som hadde støtte fra verdslige fyrster. Etter å ha forsøkt i flere år fikk pave Innocens 3 i 1209 kongen av Frankrike til å lede et korstog mot katarene og deres beskyttere. Først etter en blodig krig var inkvisitorene i stand til å effektivt rettsforfølge katarene.

I utgangspunktet skulle kjetterinkvisitorene kun dømme i saker som angikk formet kjetteri, men over tid ble flere saker lagt under deres jurisdiksjon, slik som sodomi, bigami, og blasfemi. Det finnes ingen kilder som er egnet til å beregne antallet av middelalderens kjetterinkvisitorer eller antallet rettssaker for kjetteri de førte.

Kjetterinkvisitorene søkte alltid å få den anklagede til å tilstå fordi en rettsak om kjetteri også var en frelsessak, men også fordi det ofte var vanskelig å føre tilstrekkelig bevis uten en tilståelse. Formelt kunne ikke rettssaken starte før det forelå bevis om skyld, vanligvis definert som minst ett formelt myndig øyenvitne til den påståtte forbrytelsen. For en dom krevdes minst to slike gyldige vitneprov, eller en tilståelse. Førstegangsdømte ble ikke henrettet dersom de tilsto. Generelt fikk man mildere straff jo tidligere man tilsto. De som nektet å tilstå men hadde fullt bevis mot seg, de som holdt fast ved sin vranglære, og de som ble dømt for andre gang ble brent levende og fikk sine eiendommer inndratt. De døde kunne dømmes, og deres levninger ble brent og deres eiendom konfiskert. Domfelt som tilsto kunne bli idømt botsøvelser, fengsel, bøter, landsforvisning, pisking, og eiendomsinndragelse, avhengig av alvorlighetsgraden.

Kjetterinkvisitorene var geistlige og hadde derfor ikke lov til å spille blod. Dermed var de fullstendig avhengige av verdslige myndigheters aktive hjelp for å eksekvere enhver dom som innebar blodsstraff. Det fantes i middelalderen ingen organisasjon som kalles ”Inkvisisjonen”. Kjetterinkvisitorene måtte låne bygninger av kirken og statlige aktører, de hadde ingen selvstendig finansiering eller faste ansatte. De brukte statens voldsapparat for å henrette og torturere, men også for å fengsle og arrestere, beslaglegge eiendom og sikre orden ved straffeseremonien (sermo generalis).  De lønnet tidvis ansatte med midler som var kommet fra konfiskasjoner og brukte i andre tilfeller kun det som forskjellige verdslige og geistlige institusjoner stilte til disposisjon for dem.

Inkvisitorer i middelalderen var enten utnevnt av paven eller av en biskop. Biskopene ble betegnet som ordinære inkvisitorer i sine egne bispedømmer og hadde rett til å utnevne andre som agerte som kjetterinkvisitorer i deres sted. De pavelige kjetterinkvisitorene ble utnevnt direkte av paven, enten fordi man var misfornøyd med biskopen og hans inkvisitorer eller fordi de pavelige kjetterinkvisitorene fikk et myndighetsområde som gikk utenfor ett enkelt bispedømme, slik tilfellet var med de tre kjente kjetterinkvisitorene som ble utnevnt i Norden og som hadde hele Danmark, Norge, Sverige og Finland som sitt ansvarsområde på 1400-tallet. De fleste av dem var dominikanere eller fransiskanere og bodde, spiste og arbeidet i stor grad i sine ordeners hus    

De arbeidet innenfor det området og tidsrommet som var spesifisert i utnevnelsen. Noen hadde ansvaret for store områder i lang tid, andre var utnevnt for kortere perioder i begrensede områder. Deres ressurser, aktivitet og effektivitet varierte enormt, og var først og fremst avhengig av sekulære myndigheters samarbeidsvilje. Allerede i løpet av middelalderen ser vi at verdslige myndigheter brukte kjetterinkvisitorer for å fremme sine egne interesser, tydeligst i saken mot Tempelherreordenen som ble knust av den franske kongen Filip den smukke i 1312 – 1314. Etter anklager om kjetteri og sodomi, og liberal bruk av tortur fra franske inkvisitorer for å frembringe tilståelser fikk Filip paven til å oppløse ordenen. En stor del av dens eiendommer ble deretter konfiskert av kongemakten.

Det var i tidlig moderne tid at det ble grunnlagt inkvisisjoner som var permanente institusjoner, først i Spania (1478), deretter i Portugal (1536) og sist i Italia (1542).  Den spanske inkvisisjonen og Den portugisiske inkvisisjonen var direkte underlagt  kongemakten, mens Den romerske inkvisisjonen var et forsøk på å sikre pavemaktens kontroll over inkvisisjonstribunalene i Italia. Dette lyktes i varierende grad ettersom de var organisert forskjellig fra stat til stat i det fragmenterte Italia. Utenfor disse landene og de spanske og portugisiske koloniene ble det ikke opprettet inkvisisjoner i tidlig moderne tid, selv om det var snakk om å opprette en inkvisisjon i Nederlandene og dette var et tema som ble brukt i propaganda av opprørerne i åttiårskrigen. I de øvrige katolske landene, liksom i de protestantiske landene, ble religiøse forbrytelser dømt i alminnelige verdslige domstoler. Langt flere protestanter ble henrettet som kjettere etter dom i ordinære franske domstoler alene enn i alle de tidlig moderne inkvisisjonen til sammen.

De tidlig moderne inkvisisjonene var permanente institusjoner med egne bygninger, regnskaper, faste ansatte, fastsatte territorielle ansvarsområder, et sentralt styringsorgan og et personuavhengig byråkrati som fungerte uansett hvem som var eller ikke var inkvisitor til enhver tid. Inkvisitorene var apostoliske inkvisitorer og foresto alene etterforskningen av sakene de behandlet, men de kunne ikke avsi dommer alene. De dømte i domspaneler sammen med biskopen som ordinær inkvisitor (eller hans stedfortreder) og representanter for verdslige appelldomstoler. Inkvisitorene var vanligvis presteviet, men utdannet som jurister, ikke teologer. De arbeidet normalt som dommere i verdslige eller geistlige domstoler før de ble inkvisitorer.

Rettssakene ble ført stort sett etter samme metode som i middelalderen, og var særmerket ved sitt hemmelighold og at inkvisitorene etterforsket de samme sakene som de senere satt til doms over. Nå fikk alle anklagede en forsvarsadvokat utnevnt av inkvisitorene. De domfelte ble fremført i en videreføring av middelalderens sermo generalis, troshandlingen (spansk: auto de fé: portugisisk auto da fe). Det var også nå statsmakten som sto for den fysiske avstraffelsen, og nå hadde kongen (republikken i Venezias tilfelle) også full kontroll over utnevnelsen av kjetterinkvisitorene slik at disse var lydige mot den verdslige statsmakten.

Opplysningstiden og en økonomisk utvikling som gjorde at landene med inkvisisjoner ble stadig svakere og fattigere enn protestantiske stater la grunnlaget for avskaffelsen av inkvisisjonstribunalene som fikk mye av skylden for at Spania og Portugal var materielt fattigere og mindre utviklet innen vitenskap og kunst enn Nord-Europeiske land. Opplysningstidens politiske ideer skapte også grunnlaget for å avskaffe inkvisisjonene som rent innenrikspolitiske anliggender som ikke angikk pavedømmet. Den spanske inkvisisjonen og Den portugisiske inkvisisjonen ble begge avskaffet i første halvdel av 1800-tallet. De italienske inkvisisjonstribunalene forsvant i perioden frem til napoleonskrigene eller ble avskaffet av Napoleon. Den romerske inkvisisjonen har formelt aldri blitt avskaffet og lever videre under navnet Kongregasjonen for troslæren med vidt innskrenkede fullmakter. 

Inkvisisjon som metode har hatt stor utbredelse også utenfor de landene som har hatt en inkvisisjoner i tidlig moderne tid. Både i England og i Danmark-Norge brukte man i enkelte svært alvorlige saker på 1600- og 1700-tallet inkvisisjon som metode i stedet for å basere seg på det tradisjonelle akkusatoriske rettssystemet. Grunnen var at rettssystemet i utgangspunktet var basert på privat påtale og derfor manglet etterforskningsorganer. Inkvisisjon løste dette problemet ved at dommerne påtok seg oppgaven med å etterforske saken. Behovet for å bruke inkvisisjon falt bort ettersom man bygde ut mekanismer for etterforskning og offentlig påtale innenfor det akkusatoriske systemet.

I land som Spania, Frankrike og Italia ble inkvisisjon og inkvisisjonsprinsippet sentrale for rettspleien også i det vanlige rettssystemet etter påvirkning fra både romerretten og  den katolske kirkes kjetterinkvisisjon. Inkvisisjon var attraktivt fordi det gjorde at man ikke var avhengig av en privatperson som var villig til å stå som formell anklager og gjorde det lettere å bruke rettsvesenet som en redskap for myndighetene.

  • Bandlien, Bjørn, og Knutsen, Gunnar W.: ”Kjetterinkvisitorer i Norge”, i Historisk tidsskrift 2008, bind 87, s. 433-450. 
  • Given, James B.: Inquisition and Medieval Society: Power, Discipline, and Resistance in Languedoc, 2001, isbn 0801487595
  • H.A. Kelly: ”Inquisition and the Prosecution of Heresy: Misconceptions and Abuses”, i Church History 1989, 58: s. 439–451 
  • Peters, Edwards: Inquisition, 1988, isbn 0-520-06630-8, Finn boken

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.