Rettslig forfølgelse av heretikere (kjettere, vranglærere) gjennom en kirkelig domstol, uten at formell anklage foreligger.

Oldkirken utviklet mekanismer for å støte ut annerledes troende, vanligvis ekskommunikasjon, utelukkelse fra nattverdfellesskapet. Da kristendommen ble den statsbærende religion i romerriket under keiser Konstantin den store, ble avvik i lærespørsmål følt som en trussel mot rikets enhet og dermed en sak som angikk den verdslige makt. Fremtredende teologer forsvarte statlige tiltak mot heretikere og skismatikere, som eiendomsinndragelse og landsforvisning, men fordømte bruken av dødsstraff. Men romerretten knyttet religiøst avvik til majestetsfornærmelse, som det var dødsstraff for. Også Augustin åpner for bruk av korporlig straff.

Gjenoppdagelsen av romerretten (Corpus juris civilis) på 1100-tallet, som forutser brenning som straff for heresi, samt Augustins uttalelser, danner det rettslige og teologiske grunnlaget for middelalderens inkvisisjon. De første brenningene av heretikere forekom på 1000- og 1100-tallet i Nord-Frankrike og Tyskland. Dette skjedde i regi av kongemakten, mens fremtredende teologer og 3. Laterankonsil (1179) motsatte seg bruken av dødsstraff. Ved en avtale mellom pave Lucius 3 og keiser Fredrik 1 i 1184 ble grunnen for en organisert inkvisisjon lagt. Innocens 3 forsøkte først å hanskes med katarene i Languedoc på en fredelig måte, men da dette mislyktes, ble vold satt inn ved korstoget mot distriktet i 1209. Korstoget, som egentlig var iverksatt mot katarenes adelige beskyttere, førte til at flere hundre katarer ble brent. Bruken av dødsstraff for heresi ble nå så alminnelig at selv fremtredende teologer, som Thomas Aquinas, forsvarte den.

Inkvisisjonen i egentlig forstand, dvs. en samordnet institusjon for hele kristenheten under pavens ledelse, ble organisert av Gregor 9 i perioden 1227–35. Ansvaret ble i første rekke overlatt til dominikanerne, delvis også fransiskanerne. Den virket fortrinnsvis i Italia, Spania, Nord-Frankrike og Languedoc. Til England og Skandinavia kom den aldri, i Tyskland var den i lang tid uvirksom etter 1233.

Hvert distrikt var ledet av en eller flere inkvisitorer med assistenter. De som var mistenkte for heresi, kunne gi uttrykk for sin anger og vende tilbake til kirken etter å ha blitt ilagt vanlige botsøvelser. De som ikke bekjente, ble utsatt for forhør. Skyldspørsmålet ble avgjort enten ved tilståelse (tvungen tilståelse, også ved bruk av tortur, var tillatt) eller ved vitneprov fra to personer. Den anklagedes personlige fiender hadde ikke anledning til å vitne. Den anklagede hadde ikke advokathjelp, men hadde mulighet for å anke til Roma. Straffen var vanligvis bøter og inndragelse av fast eiendom, fengsel, også på livstid, og i verste fall dødsstraff. Statistikk over antallet avsagte dødsdommer finnes ikke, men to vel dokumenterte eksempler kan danne grunnlag for et visst anslag: Inkvisisjonen i Pamiers 1318–29 felte 75 dommer, hvorav 5 var dødsdommer; i Toulouse ble det i tidsrommet 1308–23 avsagt 930 dommer, hvorav 42 dødsdommer.

Inkvisisjonen utviklet seg raskt til å bli et redskap i de fremvoksende nasjonalstaters hender, særlig i Frankrike og Spania, hvor trosenhet og nasjonens enhet var så tett sammenvevd at rettssikkerheten ble skadelidende. Verst i så måte var den spanske inkvisisjon på Ferdinands og Isabellas tid (siste halvdel av 1400-tallet). Her var inkvisisjonen hovedsakelig rettet mot tidligere jøder (marranoes, konversos) som frivillig eller under tvang hadde konvertert til katolisismen. Den beryktede dominikaneren Tomás de Torquemada (Torrecremata) opererte fra 1481 som et lydig redskap i herskernes hender, uavhengig av paven, og sendte ca. 2000 mennesker på bålet. Men inkvisisjonen overrakte vanligvis sine ofre til de sivile myndigheter for henretting, og mer enn 30 000 tidligere jøder skal ha mistet livet. Den spanske inkvisisjon eksisterte til 1834.

Verken Luther, Melanchthon eller Calvin tok avstand fra inkvisisjonens metoder og straffeutmålinger. Beslagleggelse av eiendom, landsforvisning og dødsstraff for katolikker var også en del av Danmark-Norges lovgivning etter reformasjonen.

På 1500-tallet forsøkte pavene på nytt å bringe inkvisisjonen under Romas kontroll, og i 1588 ble Kongregasjonen for den romerske og universelle inkvisisjon dannet. Den mistet etter hvert maktmidler til å få iverksatt straffeutmålingene, bortsett fra de rent kirkelige (ekskommunikasjon, suspensjon osv.). I 1908 ble dens oppgaver overført til Det hellige officium. Dette ble omorganisert i 1965 og fikk navnet Kongregasjonen for troslæren.

  • Hamilton, Bernard: The medieval inquisition, 1981, isbn 0-8419-0695-5, Finn boken
  • Monter, E. William: Frontiers of heresy: the Spanish Inquisition from the Basque lands to Sicily, 1990, isbn 0-521-52259-5, Finn boken
  • Pérez, Joseph: The Spanish Inquisition: a history, 2004, isbn 1-86197-687-9, Finn boken
  • Peters, Edwards: Inquisition, 1988, isbn 0-520-06630-8, Finn boken

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.