Inkvisisjon var en del av den katolske kirkes strategi for å hindre at kjetteri, vranglære, bredte seg. Kirken forsøkte å hindre dette med tre midler. Først skulle man forsøke å overtale og overbevise, det neste nivået var rettslig forfølgelse og straff av de som ikke lot seg overbevise, og som tredje og siste utvei bruk av militærmakt slik som ved albigenserkorstoget mot de kjetterne som hadde evnen til å fysisk motsette seg rettsapparatet.
Allerede oldkirken utviklet mekanismer for å støte ut annerledes troende, vanligvis ekskommunikasjon, som var utelukkelse fra nattverdfellesskapet. Da kristendommen ble den statsbærende religion i Romerriket under keiser Konstantin den store, ble avvik i lærespørsmål følt som en trussel mot rikets enhet og dermed en sak som angikk den verdslige makt. Keisermakten hadde regulert det religiøse liv under hedendommen og fortsatte også i kristen tid med keiseren som kirkens overhode. Fremtredende teologer forsvarte statlige tiltak mot heretikere og skismatikere, som eiendomsinndragelse og landsforvisning, men fordømte bruken av dødsstraff. Men romerretten knyttet religiøst avvik til majestetsfornærmelse, som det var dødsstraff for.
Etter Vestromerrikets fall manglet Den katolske kirke et klart overhode, mens de forskjellige konger, og senere keisere fortsatte å se seg selv som kirkens overhode også i disiplin- og lærespørsmål i deres egne territorier. Gradvis klarte pavedømmet i Roma å oppkaste seg selv til kirkens sentrum med rett til å avgjøre lærespørsmål. Mangelen på en tilsvarende sentral statsmakt som i Romerrikets tid hadde satt makt bak avgjørelsene i lærespørsmål gjorde at den praktiske håndhevelsen av en enhetlig kristen lære nå var avhengig av lokale forhold.
Bruken av det ordinære rettsvesenet viste seg å være vanskelig når Den katolske kirke ble utfordret av organiserte kjetterbevegelser som katarene og waldenserne fra 1000-tallet av fordi rettsapparatet manglet egne etterforskningsorganer og aktorer, og var avhengig av at privatpersoner stilte som anklagere og var offisielle parter i rettssakene med plikt til selv å legge frem fellende bevis mot anklagede kjettere for ikke å bli straffet for falsk anklage.
Kirken hadde derfor behov for en ny juridisk metode som ikke var avhengig av privat påtale, som beskyttet vitner, og som kunne produsere bevis gjennom forhør og eventuelt tortur. Dette behovet ble følt samtidig som romerretten ble gjenoppdaget i Vest-Europa og som sammen med den fremvoksende kanoniske rett skapte det teoretiske og juridiske grunnlaget for inkvisisjonsdomstolene. Inkvisisjon ble Den katolske kirkes vanlige prosessform i alle typer rettssaker, ikke bare i de som gjaldt kjetteri.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.