Dominikanerordenen, offisielt navn Ordo fratrum praedicatorum ('Prekebrødrenes orden'), forkortet O. P., romersk-katolsk ordenssamfunn, stiftet av Dominikus i Toulouse 1215, godkjent av paven 1216. Ordenen har helt fra begynnelsen av bestått både av menn og kvinner, og den søker å forene tradisjonelt klosterliv med studier og forkynnelse.

Ordenens virkefelt er stort, fra ren misjonsvirksomhet til sjelesorg, forskning, undervisning og tradisjonell predikantvirksomhet. Studier og forskning på ulike områder, særlig teologi, står sentralt, og ordenen har frembrakt en rekke fremstående teologer: Thomas Aquinas og Albertus Magnus i middelalderen, Cajetan på reformasjonstiden, og i moderne tid Edward Schillebeeckx, Y. M. J. Congar og M. J. Chenu. Moderne katolsk eksegese kan sies å være grunnlagt av dominikaneren M. J. Lagrange, grunnleggeren av Ecole Biblique i Jerusalem. Stats- og menneskerettstenkning står i gjeld til B. de las Casas og Franciscus de Vitoria.

De enkelte klostre innenfor et gitt geografisk område utgjør en provins som ledes av en valgt provinsprior. Hele ordenen styres av den valgte ordensmagisteren. Den lovgivende myndighet ligger hos generalkapitlene som opprinnelig avholdtes hvert år, i moderne tid hvert tredje år. Hver provins forsamles til kapittel hvert fjerde år, og klostrene avholder sine kapitler flere ganger årlig. Dominikanernes demokratiske konstitusjoner, med en nøye utarbeidet balanse mellom lovgivende og utøvende myndighet, har vært smidige nok til å unngå nesten alle splittelser.

Nonnene i dominikanerordenen er kontemplative (kalt monialer) og lever i selvstendige klostre under et visst oppsyn av den lokale biskop, men med brødrenes ordensmagister som øverste myndighet.

Allerede på 1200-tallet oppstod grupperinger av menn og kvinner som fortsatte å leve som legfolk, men under ledelse av dominikanere og etter regler tilpasset deres livssituasjon, den såkalte tredje orden. I dag består disse delvis av selvstendige søsterkongregasjoner, kalt apostoliske søstre, delvis av legmannsorganisasjoner tilknyttet ordenen.

Prekebrødrenes orden spredte seg raskt over hele Europa. Ca. 1226 hadde den 12 provinser: Spania, Sør-Frankrike (Provincia), Nord-Frankrike (Francia), Nord-Italia (Lombardia), Roma og Sør-Italia (Romana), Ungarn, Tyskland, England, Polen, Skandinavia (Dacia), de vesteuropeiske besittelser i Øst-Middelhavet (Grecia) og det Hellige Land, inklusive Syria og Kypros. Ca. 1500 var antallet provinser kommet opp i 23. Dominikanerne fulgte raskt med de spanske erobrerne til Sør-Amerika og Karibia hvor de ofte kritiserte deres fremferd (Bartolomé de las Casas). Deres første kloster i den nye verden ble grunnlagt allerede i 1512 i Santo Domingo, hvor navnet på byen og den senere republikken fremdeles minner om deres virke. Ifølge grunnleggerens intuisjon, ble prekebrødrene en internasjonal organisasjon spesialisert i forkynnelse og sjelesorg. De nøt godt av utstrakte pavelige fullmakter til å preke og høre skriftemål, noe som av og til brakte dem i konflikt med de lokale biskoper og presteskap. Siden studier stod sentralt, fungerte de lokale klostre ofte som læresteder i bibelstudier og teologi, åpne for alle. Allerede i 1229 og 1231 fikk prekebrødrene egne lærestoler ved universitet i Paris, heller ikke uten motstand. De utarbeidet håndbøker for skriftefedre som var meget brukt. De tok tidlig kontakt med Nærorienten og studerte gresk, hebraisk og arabisk. På 1500-tallet utarbeidet de ordbøker, bibelkonkordanser og de første såkalte polyglottbibler (bibelutgaver på hebraisk, gresk, arameisk, arabisk osv.).

I tillegg til teologi fremmet de også fromhetslivet, ofte med folkelige innslag (rosenkransen). De såkalte rhinlandsmystikerne Mester Eckehart, Johannes Tauler og Henrik Suso fikk stor innvirkning, indirekte også på protestantisk pietisme. De ble hyppig brukt som diplomatiske sendemenn for konger og keisere. Som forsvarere av normativ katolsk tro, fikk de tidlig sin naturlige plass i inkvisisjonen. Til tross for at flere provinser gikk tapt på 1500-tallet som følge av tyrkernes invasjoner (Ungarn) og av reformasjonen (f.eks. Dacia), nådde ordenen sitt tallmessige høydepunkt på begynnelsen av 1700-tallet. Den talte da nesten 25 000 brødre fordelt på 48 provinser og mer enn 1200 klostre. Den franske revolusjon og dens følger i Europa og Latin-Amerika gjorde at ordenen ble utryddet i mange land (f.eks. Frankrike) eller i det minste sterkt svekket. På hele den italienske halvøy fantes det ca. 1837 bare 105 klostre igjen mot tidligere 750.

Ordenen tok seg imidlertid raskt opp igjen, særlig takket være den franske, politisk liberale presten Jean-Baptiste Henri Lacordaire som trådte inn i ordenen i 1839, og som gav den tilbake dens opprinnelige inspirasjon. I 1876 var antallet brødre igjen kommet opp i 3341. Ordenen består (2001) av 4981 brødre fordelt på 44 provinser og 8 viseprovinser, med 617 større og mindre klostre i de aller fleste land i verden. Det finnes 3200 kontemplative nonner (monialer), fordelt på 234 klostre, samt ca. 32 000 apostoliske søstre. Antallet legdominikanere anslåes til mer enn 60 000, og det verdensomspennende rosenkransbønnefellesskapet, ledet av dominikanerne, teller mer enn to millioner. Ordenen driver 12 universiteter og teologiske og filosofiske fakulteter. Atten dominikanere og dominikanersøstre er blitt helgenkåret og mer enn 200 saligkåret.

Dominikanerordenen spredte seg raskt til Norden. De to første skandinaver trådte inn i ordenen i 1219 i Bologna, og ble sendt til Sigtuna i 1220. Forsøket der mislyktes, men året etter ble frater Salomon, opprinnelig fra Århus, sendt til Lund for å grunnlegge et kloster og åpne veien for ordenens virke i Norden. Det første klosteret i Norge ble grunnlagt i Nidaros ca. 1228–30, deretter kom Olavsklosteret (1239), nå i Gamlebyen i Oslo, deretter Bergen (mellom 1243 og 1246). Mot slutten av middelalderen vet man at det også fantes et kloster på Hamar. De nordiske land, inklusive Finland (Turku) og Estland (Tallinn), var en av ordenens tolv «urprovinser». Ca. 1300 talte provinsen Dacia 26 klostre, samt to kvinneklostre (Skänninge og Roskilde). Størst utbredelse fikk den i Danmark, og størst betydning for styrkingen av kristendommen i Sverige og Finland. Dominikaneren Petrus de Dacia regnes som svensk litteraturs far.

Dominikanerklostrene i Århus og Ribe er nesten fullstendig bevart, i Holbæk, Tallinn og Oslo delvis. Klosterkirkene i Viborg og Sigtuna er bevart og fremdeles i bruk, St. Nikolaikirken i Visby ligger i ruiner. Ordenen forsvant fra Norden under reformasjonen, men ble gjeninnført i 1921 (Oslo). Det finnes i dag tre dominikanerklostre i Oslo (brødre, monialer og apostoliske søstre), samt ett i Bodø. Det finnes ett brødrekloster i Lund og ett nonnekloster utenfor byen. I Stockholm er det to kommuniteter med apostoliske søstre. Legdominikanergrupper eksisterer i Oslo, København, Lund, Stockholm og Helsinki.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.