Faktaboks

Dominikanerordenen

Ordenens offisielle navn er Ordo Fratrum Praedicatorum ; 'Prekebrødrenes orden'. Omtales ofte som Ordo Praedicatorum med forkortelse: O. P.

Uttale
dominikˈanerordenen
Sankt Dominikus
Av .

Dominikanerordenen er en religiøs orden innen den katolske kirke. Ordenen ble stiftet av St. Dominikus i Toulouse 1215, og godkjent av paven 1216. Ordenen har fra begynnelsen av bestått både av menn og kvinner, og søker å forene tradisjonelt klosterliv med studier og forkynnelse.

Formål og virke

Ordenens virkefelt er stort, og varierer fra ren misjonsvirksomhet til sjelesorg, forskning, undervisning og tradisjonell predikantvirksomhet. Studier og forskning på ulike områder, teologi spesielt, står sentralt. Ordenen har frembrakt en rekke fremstående teologer, blant andre Thomas Aquinas og Albertus Magnus i middelalderen, Cajetan i reformasjonstiden, og i moderne tid Edward Schillebeeckx, Y. M. J. Congar og M. J. Chenu. Moderne katolsk eksegese kan sies å være grunnlagt av dominikaneren M. J. Lagrange, grunnleggeren av Ecole Biblique i Jerusalem.

Organisering

De enkelte klostre innenfor gitte geografiske områder utgjør til sammen en provins. Lederen for denne provinsen kalles i dominikanerordenen for prior, og er valgt. Hele ordenen styres av en ordensmagister, som også er valgt.

Den lovgivende myndighet ligger hos generalkapitlene som opprinnelig ble avholdt årlig, men i moderne tid hvert tredje år. Hver provins samles til kapittel hvert fjerde år, og de enkelte klostrene avholder sine kapitler flere ganger årlig. Det har vært få splittelser gjennom ordenens historie, noe som kan skyldes at balanse mellom lovgivende og utøvende myndighet er vektlagt i organiseringen.

Klostrene er delt i klostre for munker og nonner. Nonnene i dominikanerordenen kalles ofte monialer. De beskjeftiger seg ofte med kontemplasjon. Nonnene lever i selvstendige klostre under noe oppsyn fra den lokale biskopen, men ordensmagisteren er øverste myndighet.

I tillegg til klosterordenene oppstod også den såkalte tredje orden på 1200-tallet. Dette var grupperinger av menn og kvinner som levde under ledelse av dominikanerne, men som fortsatte å leve som lekfolk. De levde etter egne regler tilpasset deres livssituasjon. I dag består disse delvis av selvstendige søsterkongregasjoner, kalt apostoliske søstre, delvis av lekmannsorganisasjoner som er tilknyttet ordenen.

Historisk utvikling

Utbredelse

Fordi studier stod sentralt i ordenen, fungerte lokale klostre ofte som læresteder i bibelstudier og teologi, åpne for alle. Allerede i 1229 og 1231 fikk prekebrødrene egne lærestoler ved universitet i Paris, heller ikke uten motstand. De utarbeidet håndbøker for skriftefedre som var meget brukt. De tok tidlig kontakt med Nærorienten og studerte gresk, hebraisk og arabisk. På 1500-tallet utarbeidet de ordbøker, bibelkonkordanser og de første såkalte polyglottbibler (bibelutgaver på hebraisk, gresk, arameisk, arabisk og så videre). Orden spredte seg raskt over hele Europa.

Allerede rundt år 1226 hadde den 12 provinser: Spania, Sør-Frankrike (Provincia), Nord-Frankrike (Francia), Nord-Italia (Lombardia), Roma og Sør-Italia (Romana), Ungarn, Tyskland, England, Polen, Skandinavia (Dacia), de vesteuropeiske besittelser i Øst-Middelhavet (Grecia) samt palestinske og israelske områder, inklusive Syria og Kypros, kalt Det hellige land. Rundt år 1500 var antallet provinser kommet opp i 23. Da de spanske erobrerne reise til Sør-Amerika og Karibia, reiste flere dominikanere med for å misjonere. De var imidlertid kritiske til hvordan lokalbefolkningen ble behandlet i landene de kom til, og ødeleggelsene de stod for, blant andre av Bartolomé de las Casas.

Det første dominikanerklosteret i Amerika ble grunnlagt i 1512 i Santo Domingo. Ordenen utviklet seg til å bli en internasjonal organisasjon spesialisert i forkynnelse og sjelesorg. De hadde utstrakte pavelige fullmakter til å preke og høre skriftemål, noe som av og til brakte dem i konflikt med lokale biskoper og presteskap.

Dominikanernes posisjon i Europa

Bruken av rosenkrans ble utbredt mot slutten av middelalderen, og ble spredt som et folkelig uttrykk for fromhet av dominikanerordenen. Deres syn og vektlegging av fromhet, hadde også indirekte innflytelse på den protestantiske pietismen ved de såkalte rhinlandsmystikerne Mester Eckehart, Johannes Tauler og Henrik Seuse.

Dominikanerne ble hyppig brukt som diplomatiske sendemenn for konger og keisere. Som forsvarere av normativ katolsk tro, hadde de en aktiv rolle som inkvisitorer under inkvisisjonen allerede på 1200-tallet.

Til tross for at flere dominikanske provinser, blant andre gikk tapt på 1500-tallet som følge av invasjoner fra det ottomanske riket og blant andre den skandinaviske provinsen som følge av reformasjonen, nådde ordenen sitt tallmessige høydepunkt på begynnelsen av 1700-tallet. Den talte da nesten 25 000 brødre fordelt på 48 provinser og mer enn 1200 klostre. Den franske revolusjonen og dens følger i Europa og Latin-Amerika gjorde at ordenen ble sterkt svekket eller utryddet i mange land (for eksempel Frankrike). På hele den italienske halvøy fantes det rundt 1837 bare 105 klostre igjen mot tidligere 750.

Ordenen vokste imidlertid raskt igjen, særlig takket være den franske, politisk liberale presten Jean-Baptiste Henri Lacordaire som trådte inn i ordenen i 1839, og bidro til en ny giv i ordenen. I 1876 var antallet brødre vokst til 3341. I 2001 bestod ordenen av 4981 brødre fordelt på 44 provinser og 8 viseprovinser, med 617 større og mindre klostre i de aller fleste land i verden. På samme tid bestod ordenen av 3200 kontemplative nonner, monialer, fordelt på 234 klostre, samt omlag 32 000 apostoliske søstre. Antallet lekdominikanere anslåes til mer enn 60 000, og det verdensomspennende rosenkransbønnefellesskapet, ledet av dominikanerne, talte mer enn to millioner.

Ordenen driver 12 universiteter og teologiske og filosofiske fakulteter. Atten dominikanere og dominikanersøstre er blitt helgenkåret og mer enn 200 saligkåret.

I Norden

Dominikanerordenen spredte seg raskt til Norden etter at den ble grunnlagt. De to første skandinaver trådte inn i ordenen i 1219 i Bologna, og ble sendt til Sigtuna i 1220 for å etablere ordenen der. Dette forsøket mislyktes, men året etter ble frater Salomon, som opprinnelig var fra Århus, sendt til Lund for å grunnlegge et kloster og åpne for virksomhet i Norden. Det første klosteret i Norge ble grunnlagt i Nidaros rundt 1228–1230. Deretter kom Olavsklosteret i 1239, nå i Gamlebyen i Oslo og så i Bergen mellom 1243 og 1246. Mot slutten av middelalderen vet man at det også fantes et kloster på Hamar. De nordiske landene, inklusive Finland (Turku) og Estland (Tallinn), var en av ordenens tolv «urprovinser». Rundt 1300 talte provinsen Dacia, Skandinavia, 26 klostre, samt to kvinneklostre (Skänninge og Roskilde). Størst utbredelse fikk ordenen i Danmark, og størst betydning for styrkingen av kristendommen i Sverige og Finland. Dominikaneren Petrus de Dacia regnes som den første svenske forfatter.

Dominikanerklostrene i Århus og Ribe er nesten fullstendig bevart, i Holbæk, Tallinn og Oslo bare delvis. Klosterkirkene i Viborg og Sigtuna er bevart og fremdeles i bruk, mens St. Nikolaikirken i Visby ligger i ruiner. Ordenen forsvant fra Norden under reformasjonen, men ble gjeninnført i 1921 (Oslo). Det finnes i dag tre dominikanerklostre i Oslo (brødre, monialer og apostoliske søstre), samt ett i Bodø. Det finnes ett brødrekloster i Lund og ett nonnekloster utenfor byen. I Stockholm er det to kommuniteter med apostoliske søstre. Legdominikanergrupper eksisterer i Oslo, København, Lund, Stockholm og Helsinki.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Halvorsen, Per Bjørn: Dominikus: en europeers liv på 1200-tallet, 2002, isbn 82-7099-364-6, Finn boken
  • Hinnebusch, William A.: The history of the Dominican Order, 1966-73, 2 b., Finn boken
  • KLNM, 3:174-85
  • Lange, Christian C.A.: De norske Klostres Historie i Middelalderen, 2. Udg., 1856
  • Ullern, Inger-Johanne: "Dominikanerne og fransiskanerne i de norske middelalderbyene" i Middelalderforum, nr. 2 (1997), 11-35
  • Wreden, Gun Jeanne: Dominikanerne: klosterliv i Norge, 1989, isbn 82-09-10542-6, Finn boken
  • Hilde A. Bliksrud m.fl.(red.): Prekebrødrene. Hundre år med dominikanere i Norge, 2021, isbn 978-82-7024-380-8.

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg